Albert I Land
Albert I Land er et landområde helt i nordvest på Spitsbergen, Svalbard. Det grenser mot Haakon VII Land i øst via Liefdefjorden i nord (en vestlig arm av Woodfjorden), og Krossfjorden i sør (en nordlig arm av Kongsfjorden). Albert I Land strekker seg om lag 50 km fra Vasahalvøya i nord til Mitrahalvøya i sør, som ved Kapp Mitra utgjør nordpunktet for Kongsfjorden (Kings Bay). Havområdene utenfor Albert I Land er isdekt om vinteren, og utgjøres av Sjubrebanken i vest og Norskebanken i nord.
.jpg)
Området er oppkalt etter fyrst Albert I av Monaco, som besøkte Svalbard sammen med fyrstinne Braganza.[1]
Natur og landformer
redigerHele området ligger inne i Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark. Området har egen reinstamme, med en særlig stor stamme på 1 500 dyr på Reinsdyrflya i nordøst. Det er mye isbjørn i Liefdefjorden i øst. Albert I Land har flere større fuglefjell i vest og nord. Mer enn 10 000 hekkende individer har fuglefjellene Haklyutodden på Amsterdamøya, Flathuken og Solnafjellet på Vasahalvøya, samt Knoffberget og Nissenfjella nordvest på Mitrahalvøya.
Området er delvis isdekt, og de største isbreene er Lilliehöökbreen i sør (259 km²), Smeerenburgbreen (114 km²), Sjettebreen (66 km²) og Raudfjordbreen (65 km²), Svitjodbreen (41 km²). Høyeste fjell er Jäderinfjellet (1152 m), Beinfjellet (1118 m) og Hornemanntoppen (1092 m), samt toppene Trollhättan (1030 m) og Stortinden (1002 m) på Vasahalvøya.
Området utgjør den nordlige del av Det nordvestlige terreng, et kaledonsk foldeområde fra kambrosilursk tid. Underlaget er klassisk prekambrisk gneis og migmatitt. Men over dette er det gjennomskjærende, riftdal-pregede ganger av diabas fra tiden like før kambrium. Grunnfjellsoverflaten brytes opp i og rundt Raudfjorden, hvor det skjærer inn nord-sør-gående soner av dypbergsartige mylonitter. Foldingene fra det kaledonske sammenstøtet kan være svært uttalte, som ved Liefdefjorden i øst. Nord for Kongsfjorden finner vi generelt mye gneis, migmatitt og granitt, mange steder med innlagte skjærsoner med marmor og kvartsitt. Øst for Magdalenefjorden finner vi en 411 millioner år gammel granitt med navn etter Hornemanntoppen som preges av svært bratte fjellformer.[2]
I øst på Reinsdyrflya og langs kystområdene av Liefdefjorden starter den devonske grabenen med flerfargede sandstein og skifer, avgrenset av Breibogen-forkastningssonen. Hele den vestligste kystsonen er sterkt preget av en svært sen fjellkjededannelse i kvartær, for 40 millioner år siden.
Bosettinger og historie
redigerDet er ingen bosettinger i Albert I Land, men en god del nedlagte fangstbosetninger langs nordvestkysten og ute på øyene i nordvest, her regnet fra nord:
- Ytre Norskøya – nederlandsk fangststasjon
- Sabineodden på Vasahalvøya – russisk og norsk fangststasjon
- Sallyhamna på Vasahalvøya – norsk fangststasjon
- Likneset på Vasahalvøya – norsk fangststasjon
- Smeerenburg på Amsterdamøya – nederlandsk fangststasjon
- Virgohamna på Danskøya – fangst- og plferdstasjon
- Bjørnhamna på Reuschhalvøya – norsk fangststasjon
- Gravneset i Magdalenefjorden – nederlandsg gravsted
- Kreuzritter i Liefdefjorden – tysk værstasjon 1943-44
- Signehamna i Lilliehöökfjorden – tysk værstasjon 1941-43
- Ebeltofthamna på Mitrahalvøya – fangststasjon og tysk gruvested
Albert I Land var det området som først ble oppdaget på Svalbard, av Willem Barentz i 1596. Nederlandske og engelske redere startet hvalfangst her oppe fra tidlig på 1600-tallet, men utover århundret flyttet fangsten i stadig større grad ut i Vestisen mellom Svalbard og Grønland. Kysten av Svalbard ble i større grad brukt til vannforsyning, oppankring og koking av hvalspekk («Smeeren»). Det er hele 12 funnsteder som vitner om hvalfangsten i eldre tider.
På 1900-tallet ble Danskøya brukt som utgangspunkt for en del ekspedisjoner, inntil Ny-Ålesund lengre sør overtok denne funksjonen.
Referanser
rediger- ^ Albert I Land Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt
- ^ Svalbards geologi, hefte fra Norsk polarinstitutt, 2007, side 11.
Eksterne lenker
rediger- Områdebeskrivelse i Cruisehåndbok for Svalbard – Norsk polarinstitutt.