Ak Koyunlu
Ak Koynulu («De hvite sauene»), også Akkoyunlu eller Aq Qoyunlu[1], var et tyrkisk/persisk dynasti som styrte et område som strakte seg fra det østlige Anatolia (i dagens Tyrkia) til det vestlige Iran i tidsrommet 1378 til 1501. Den siste tiden omfattet riket også store deler av Armenia, Aserbajdsjan og Irak.[2] Sammen med å ha en stor plass i historien om dannelsen av det aserbajdsjanske folket, statene Karakoyunlu og Akkoynulu. Samtidig har de en viktig plass i historien til den aserbajdsjanske staten.[3]
Historie rediger
Bysantinske kilder nevner klanen Ak Kouynlu i Bayburt-provinsen sør for De pontiske fjell fra 1340-årene.[4] Enkelte av klanlederne skal ha giftet seg inn i den bysantinske keiserfamilien, blant annet var dynastiets grunnlegger Qara Yoluq Osman nevø av Alexios III Megas Komnenos, keiser av Trapezunt-riket 1349-1390, og han giftet seg med en datter av Alexios.[5]
Ak Koyunlu-tyrkerne fikk herredømme over sitt eget landområde i 1402 da Timur Lenk overlot dem provinsen Diyar Bakr lengst nord i det nordlige Mesopotamia. Bakgrunnen for dette var Qara Osmans militære støtte til Timur under hans krig mot osmanske styrker i Kaukasus og Anatolia.[2] Der ble de holdt i sjakk av den rivaliserende stammen Kara Koyunlu («De svarte sauene») i mange år, helt til Ak Koyunlu-lederen Uzun Hasan slo Kara Koyunlu og drepte lederenderes, Jahan Shah, i 1467.
Jahan Shah var av Timuridrikets hersker Abu Sa'id Mirza betraktet som en alliert, men timuridene hadde aldri gitt opp håpet om å erobre områdene som ble kontrollert av Jahan Shah. Abu Sa'id så med bekymring på Uzun Hasans ekspansjon og da Jahan Shahs sønn og etterfølger Hasan Ali ba om hjelp mot Ak Koyunlu innledet timuridene et felttog mot dem.[6]
Felttoget ser ut til å ha vært dårlig planlagt, og Abu Sa'id marsjerte av gårde uten å ha tilstrekkelig militær støtte. Han klarte likevel å jage vekk Ak Koyunlu-guvernørene i Jibal og Fars, og fortsatte mot Gilan. Underveis la han liten vekt på å besette områdene han rykket frem i, og enkelte byer, som Rayy, ble passert uten okkupasjon.[7] Abu Sa'ids felttog var likevel vellykket fordi han fikk lokal støtte av en del av Jahan Shahs tidligere støttespillere. I Mianeh (i dagens Aserbajdsjan) ble hæren hans styrket med lokale emirer med 50.000 tyrkiske tropper. Jahan Shahs sønner sluttet seg også til hæren sammen med herskeren i Shirvan, Farrukh Yassar.[6]
På tross av sin militære styrke kom Abu Sa'id likevel i vanskeligheter på grunn av vinterkulden og manglende forsyninger. Forsyningsrutene tilbake til Khorasan strakk seg over 2000 km og var svært sårbare. En kolonne med forsyninger ble stoppet av Uzun Hasan, som også blokkerte forsyningene over Kaspihavet fra Shirvan. Fra byen Rayy kunne Uzun Hasan også stanse kommunikasjonslinjene, og han klarte å få Farrukh Yassar over på sin side med hele hans styrke.
Den demoraliserte hæren til Abu Sa'id marsjerte via Ardabil og møtte Uzun Hasans styrker på Mugan-steppene (slaget ved Karabakh) hvor timuridene led et katastrofalt nederlag. Abu Sa'id ble tatt til fange, og Uzun Hasan overleverte fangen til Yadgar Muhammad Mirza, en timurid som hadde flyktet til Ak Koyunlu etter Abu Sa'ids drap på hans oldemor Goharshad Begum tolv år tidligere. Yadgar henrettet Abu Sa'id den 8. februar 1469.[8][9] Uzun Hasan sendte hodet hans til Quaithay, mamelukkenes sultan i Egypt, for at han skulle gi det en muslimsk begravelse.[10]
Etter seieren over timuridenes hersker kunne Uzun Hasan også innta Bagdad og områdene sørover mot Persiabukten. Han erobret også områder i nåværende Iran så langt øst som til Khorasan. Han kom imidlertid nå i konflikt med interessene til det fremvoksende osmanske rike som også ønsket ekspansjon østover. Dette tvang Ak Koyunlu inn i en allianse med Karamanid-dynastiet i det sentrale Anatolia.
Uzun Hasan hadde så tidlig som 1464 bedt om militær støtte fra Republikken Venezia som var en av osmanenes bitreste fiender. Tross løftene kom det aldri noe hjelp fra Venezia, og Ak Koyunlu-styrkene ble slått av osmanene i et slag ved Otlukbeli i 1473.[11] Det militære nederlaget knuste imidlertid ikke Ak Koyunlu.
Da Uzun Hasan døde i 1478 ble han etterfulgt av sin sønn Sultan Khalil bin Uzun Hasan (Khalil Mirza), men han ble avsatt etter en sammensvergelse ledet av hans yngre bror Ya'qub bin Uzun Hasan.[12] Ya'qub regjerte fra 1478 til 1490 og opprettholdt dermed dynastiets makt litt lenger. De fire første årene av sin regjeringstid var han stort sett opptatt med å nedkjempe syv andre tronpretendenter.[13] Da Ya'qub døde i 1490 (sannsynligvis forgiftet av sin kone) brøt borgerkrigene ut igjen og hele Ak Kouynlu-regimet gikk i oppløsning og de ble endelig nedkjempet av safavidene i 1501 i et slag ved Nakhitsjevan hvor safavidenes leder Ismail I vant tross tallmessig underlegenhet.[14] Ya'qubs sønner Alwand og Murad trakk seg tilbake til Diyar Bakr og hele Ak Koyunlu-dynastiet mistet sin makt og betydning.
Styresettet rediger
Lederne i Ak Koyunlu tilhørte enten Begundur eller Bayandur-klanen av Oghuz-tyrkere som opprinnelig hadde sitt opphav i Sentral-Asia og regnet seg som etterkommere etter den mytiske stamfaren Oghuz Khan.[15] Oghuz-tyrkerne var tradisjonelt nomader, men Ak Koyunlu-stammen viste større evner til statsbygging og skaffet seg støtte blant handelsborgere og føydalklassen.[16] Ak Koyunlu-stammen var sunnier mens de rivaliserende maktene Kara Koyunlu-stammen og safavidene var sjiaer uten at dette ser ut til å ha vært av stor betydning.[2]
Med seieren over timuridene i 1469 og Ak Koyunlus erobring av Iran ble tyngdepunktet for klanen flyttet østover og iransk innflytelse gjorde seg sterkt gjeldende hos Ak Koyunlu både i styresett og kultur.[2] Uzun Hasan lot den administrative ledelsen i de iranske provinsene fortsette som før.
Liste over herskere i Ak Koyunlu rediger
| År | Hersker | Kommentarer |
| 1340–1360 | Tur Ali bin Pehlwan | |
| 1360–1378/1379 | Qutlugh bin Tur Ali | Sønn av Tur Ali |
| 1389–1403 | Ahmed bin Qutlugh | Sønn av Qutlugh |
| 1403–1435 | Qara Yoluq Osman | Sønn av Fakhr-ud-Din Qutlugh og hans kone Maria som var søster til keiser Alexios III Megas Komnenos i Trapezunt-riket |
| 1435–1438 | Ali bin Qara Yoluq Osman | Sønn av Qara Osman |
| 1438–1444 | Hamza bin Qara Yoluq Osman | Bror til Ali |
| 1444–1451/1452 | Jahangir bin Ali | Sønn av Ali |
| 1451/1452–1457 | Qilich Arslan bin Ahmed | |
| 1457–1478 | Uzun Hasan bin Ali | Sønn av Ali, klanens mektigste leder som slo timuridene i 1469, men led nederlag mot osmanene noen år senere |
| 1478 | Sultan Khalil bin Uzun Hasan | Sønn av Uzun Hasan |
| 1478–1490 | Yaqub bin Uzun Hasan | Sønn av Uzun Hasan |
| 1490–1491 | Baysonqor bin Yaqub | Sønn av Yaqub |
| 1493–1497 | Rustam bin Maqsud bin Uzun Hasan | Sønn av Uzun Hazan |
| 1497 | Ahmed Gövde bin Ughurlu Muhammad bin Uzun Hasan |
Referanser rediger
- ^ Verdenshistorien (Damm) & s. 319.
- ^ a b c d Encyclopædia Iranica.
- ^ Gerhard doerfer, Turks in Iran, p. 248
- ^ Sinclair 1989 & s. 111.
- ^ MacHenry 1993 & s. 184.
- ^ a b Fisher m.fl. 1986 & s. 116.
- ^ Fisher m.fl. 1986 & s. 115-116.
- ^ Fisher m.fl. 1986 & s. 117.
- ^ Dughlat 1895 & s. 93.
- ^ Melvin-Koushi 2011 & s. 193.
- ^ Eagles 2014 & s. 46.
- ^ Woods 1999 & s. 128.
- ^ Woods 1999 & s. 125.
- ^ Thomas, Chesworth 2015 & s. 585.
- ^ Bosworth, Bulliet 1996 & s. 275.
- ^ van der Leeuw 2000 & s. 81.
Kilder rediger
- C. E. Bosworth, R. Bulliet (1996). The New Islamic Dynasties: A Chronological and Genealogical Manual. Columbia University Press. ISBN 0-231-10714-5.
- Mirza Muhammad Haidar Dughlat (1895). A History of the Moghuls of Central Asia: The Tarikh-i-Rashidi.
- Jonathan Eagles (2014). Stephen the Great and Balkan Nationalism: Moldova and Eastern European History. I.B. Tauris.
- R. Quiring-Zoche. «Encyclopædia Iranica, AQ QOYUNLŪ». Besøkt 17.01.2020.
- William Bayne Fisher m.fl. (1986). The Cambridge History of Iran, Vol. VI.
- Charles van der Leeuw (2000). Azerbaijan: A Quest of Identity, a Short History. Palgrave Macmillan. ISBN 0-312-21903-2.
- Robert MacHenry (1993). Encyclopædia Britannica. ISBN 0-85229-571-5.
- Matthew Melvin-Koushki (2011). The Delicate Art of Aggression: Uzun Hasan's "Fathnama" to Qaytbay of 1469, Iranian Studies Vol. 44, No. 2.
- T. A. Sinclair (1989). Eastern Turkey: An Architectural & Archaeological Survey, Volume I. Pindar Press. ISBN 9780907132325.
- David Thomas, John A. Chesworth (2015). Christian-Muslim Relations. A Bibliographical History:Central and Eastern Europe, Asia, Africa and South America, Vol. 7. Brill.
- Verdenshistorien. Oslo: Damm. 2000. ISBN 8251205670.
- John E. Woods (1999). The Aqquyunlu: Clan, Confederation, Empire. University of Utah Press. ISBN 0-87480-565-1.