Kara Koyunlu
Kara Koyunlu eller Qara Qoyunlu (aserbajdsjansk: Qaraqoyunlular)(osmantyrkisk og persisk: قراقویونلو; turkmensk: Garagoýunly; «De sorte sauene») var et sjiittisk, oghuztyrkisk klanbasert dynasti som hadde makten over nåværende Øst-Tyrkia, Aserbajdsjan, Vest-Iran og Irak mellom 1375 og 1468.[1]
Ifølge den tyske turkologen Gerhard Doerfer, Ak koyunlu og Qara Qoyunlu Turkmens.[klargjør] : Det er veldig merkelig at ordet «turkmenere» fortsatt fører til forvirring, jeg så i Leningrad at navnet på Oghuz-litteraturen i Irak var Oghuz «turkmenere»; I alle fall er «turkmenerne» i Ak koyunlu og Qaraq Qoyunlu aserbajdsjanere.[2]
Historie rediger
Kara Koyunlu-klanen etablerte seg med Herat (i dagens Afghanistan) som sin hovedstad.[3] De var vassaller under jalayiridene, et herskerdynasti som hadde etterfulgt det mongolsk-tyrkiske Ilkhanatet, fra omtrent 1375. Under ledelse av Qara Yosuf gjorde de opprør mot jalayiridene og okkuperte byen Tabriz. I 1400 ble Kara Koyunlu nedkjempet av timuridiske styrker under ledelse av Timur Lenk, og Qara Yosuf måtte flykte til Egypt. Han fikk der beskyttelse av mamelukkenes sultan Nasir ad-Din Faraj. Han gjenreiste en hær og erobret Tabriz tilbake i 1406. I 1408 gjenerobret han ytterligere områder da han slo timuridene i et slag ved Sardrud (nordvest i dagens Iran). I dette slaget ble Timur Lenks sønn Miran Shah drept og hans sønn Abu Bakr måtte flykte.
I 1410 erobret Kara Koyunlu Bagdad og jalayiridene ble tvunget til å forlate byen. De etablerte seg i Šuštar lenger sør, men ble endelig nedkjempet av Kara Koyunlu i 1431/1432.[4] Qara Yusufs død i 1420 førte til intern strid og borgerkrig mellom hans fire sønner Ispend bin Yusuf, Iskander, Jahan Shah og Abu Said. Sa’dlu-stammen, en av de ledende i Kara Koyunlu, utropte først Ispend til leder. Jahan Shah og Abu Said flyktet etter hvert, men Iskander fikk støtte fra en femte bror, Shah Mohammad, som styrte Bagdad. Iskander ble kronet til hersker 2. juli 1421.[5] Han fikk senere også støtte fra Ispend, men innbyrdeskampene hadde svekket dynastiet. Et samlet Kara Koyunlu klarte å slå tilbake angrep fra den rivaliserende klanen Ak Koyunlu i 1421.
Armenia kom også under Kara Koyunlus kontroll i 1410. Samtidige kilder i Armenia, først og fremst T'ovma Metsobets'i's: History of Tamerlane and His Successors[6] sier at Kara Koyunlu la tunge skatter på armenerne, men at det ellers var fredelige forhold og det ble foretatt gjenoppbygging av flere armenske byer. Freden ble brutt da Qara Iskander overtok makten etter Qara Yosufs død i 1420, og det ble rapportert om store ødeleggelser, drap og henrettelser.[6] Iskanders krig mot timuridene førte til ytterligere ødeleggelser i Armenia. Mange armenere ble tatt som slaver og landet ble utsatt for plyndring som førte til masseflukt fra landet.[7] Iskander prøvde senere å få et bedre forhold til Armenia, blant annet ved å ansette en av de ledende armenerne, Rustum, som sin rådgiver.
Timuridene benyttet seg av det svekkede regimet og invaderte Kara Koyunlus territorium i juli 1421. Iskanders styrker måtte trekke seg tilbake til Kirkuk. Timuridherskeren Shah Rukh rykket fram videre til Aserbajdsjan og Armenia, men de trakk seg tilbake til Khorasan-provinsen etter å ha utnevnt Jalaladdin Ali beg til guvernør. Jalaladdin var sønn av den tidligere Kara Koyunlu-lederen Qara Osman.[8] Etter dette klarte Ispend å gjenerobre byene Nakhchivan og Tabriz[9] Iskander kom etter sin bror og bekjempet ham. Han fikk dermed kontrollen over disse områdene og etablerte seg som hersker i Kara Koyunlu.
Slutten på det første regimet rediger
Etter å ha konsolidert sin stilling i Aserbajdsjan gjorde han straffeekspedisjoner mot lokale herskere. Først nedkjempet han den kurdiske emir Malik Muhammad og hans 20 000 mann sterke arme ved Hakkâri.[10] De andre lokale lederne allierte seg med hverandre og prøvde å kjempe mot Iskander, men de ble nedkjempet. Iskander satte også i gang en straffeekspedisjon mot Khwaja Yusuf, en guvernør i Soltaniyeh som var utpekt av timurideherskeren Shah Rukh i 1428. Da nyheten om dette angrepet nådde Shah Rukh sendte han først emir Aliya Kukaltash til regionen mens han selv utstyrte en arme på 100 000 mann og dro mot området i 1429. Iskanders halvbror Abu Said som kjempet sammen med Iskander mot timuridene gikk over til dem midt under kampene, den 18. september 1429. Iskander måtte dermed trekke seg tilbake og etablerte seg i Diyar Bakr-provinsen i Øvre Mesopotamia. Shah Rukh erobret Tabriz og innsatte Abu Said som hersker over Kara Koyunlu.
Andre regime rediger
I 1431 gikk Qara Iskander til angrep på sin bror Abu Said og drepte ham. Han etablerte seg igjen som hersker i dynastiet. Han satte sønnen sin, Yar Ali, til å styre Vanprovinsen.[11] Han styrte brutalt og ila armenerne harde skatter. Etter mange klager ble han tilbakekalt til Iskander, men han valgte å flykte til Shirvan-provinsen (i dagens Aserbajdsjan) hvor han ble tatt til fange og overlevert til timuridene. En rasende Iskander sendte en straffeekspedisjon mot shahen av Shirvan, Khalilullah I, og la Shirvan i grus. Khalilullah ba om assistanse fra Shah Rukh og dro selv til Rayy (i nåværende Iran).
Etter Khalilullahs anmodning gikk Shah Rukh nok en gang til krig mot Kara Koyunlu og tvang Iskander på flukt. Underveis ble han angrepet av styrker fra Ak Koyunlu under Qara Osman og de hadde støtte av Muhammad Juki, sønn av Shah Rukh og guvernør i Balkh. Ak Koyunlu-styrkene tapte mot Iskander og Qara Osman ble drept. Iskander fortsatte til Det osmanske rikets sultan Murad II hvor han ble tatt vel imot. Murad II tilbød ham å bli guvernør i provinsen Tokat, men Iskander avslo og samlet i stedet militære styrker for å kunne dra tilbake til Tabriz.
I 1436 satte Shah Rukh på nytt inn en guvernør i Tabriz, denne gang Iskanders bror Jahan Shah. Iskander, som nå hadde styrket sin arme, dro mot ham, men ble slått av Jahan Shah etter å ha blitt forrådt av sin nevø Shah Ali (sønn av Shah Muhammad). Jahan Shah forfulgte Iskander til festningen Alinja og beleiret den. Iskander ble drept der av sin egen sønn Shah Kubad.
Jahan Shahs styre rediger
Jahan Shah styrte som timuridenes allierte og ble til og med kronet den 19. april 1438. I 1440 kom det til strid da kong Alexander I av Georgia nektet å betale tributten til Kara Koyunlu. I mars reagerte Jahan Shah på dette med å invadere Georgia med 20.000 mann. Han ødela byen Samshvilde og beleiret Tblisi før han trakk seg tilbake til Tabriz. Også noen år senere, i 1444, prøvde Jahan Shah å erobre Georgia, men han møtte sterk motstand fra Alexander I’s sønn Vakhtang IV av Georgia og trakk seg nok en gang tilbake.
Etter timuridherskeren Shah Rukhs død i 1447 ble Jahan Shah en selvstendig Kara Koyunlu-leder og begynte å bruket titlene «sultan» og «khan». Samtidig benyttet timuridene anledningen av splid mellom ulike oghuz-tyrkiske stammer til å erobre byene Sultaniya og Qazvin. Alliansen mellom Kara Koyunlu og Timuridriket besto imidlertid og den nye timurid-herskeren Sultan Muhammad skal ha vært gift med en datter av Jahan Shah.
Konflikt med Ak Koyunlu rediger
Fra 1447 var Jahan Shah involvert i kamper mot sine svorne fiender i Ak Koyunlu. Striden nå var initiert av at Jahan Shahs nevø Alvand Mirza hadde flyktet til Ak-Koyunlu-lederen Jahangir bin Ali etter et mislykket opprør. Jahan Shah forlangte å få nevøen utlevert, noe Jahangir nektet. Striden endte med seier for Kara Koyunlu. Jahangir aksepterte Jahan Shahs overhøyhet, og Jahangir giftet også bort sin datter til en av Kara Koyunlu-lederne, Mirza Muhammad.
Uzun Hasan, Jahangirs bror, aksepterte ikke denne underkastelsen og han gjorde opprør. Han fikk støtte av det fremvoksende safavide-dynastiet hvor også deres leder Shaykh Junayd var Uzun Hasans svoger.[12] Jahan Shah samlet en stor hær og dro ut fra Tabriz 16. mai 1466. Da han kom til Vansjøen fikk han beskjed om at Uzun Hasan plyndret territoriet med 12.000 soldater. Uzun regnet med et angrep fra Kara Koyunlu-styrkene og hadde satt vakter i fjellpassene. Forhandlinger foregikk med bud mellom lederne, men de kom ikke til enighet. Jahan Shah rykket fram til byen Muş hvor han måtte stanse på grunn av vinteren. Soldatene klaget, og Jahan Shah måtte trekke seg tilbake for å slå leir for vinteren. Uzun Hasan gjennomførte et overraskelsesangrep og utslettet Kara Koyunlu-hæren fullstendig. Jahan Shah ble drept og Kara Koyunlu mistet fullstendig kontroll over sitt rike. Jahan Shahs sønn Hasan Ali etterfulgte faren som leder for dynastiet, men riket gikk i oppløsning.
Religion rediger
Kara Koyunlu-stammen og safavidene var sjiaer, mens den rivaliserende Ak Koyunlu-stammen var sunnier; det ser likevel ikke ut til at denne forskjellen var av større betydning.[13] Dokumentasjon på sjiatilhørighet, som sjia-inspirerte navn og mynter, knytter seg mest til dynastiets seneste periode.[14]
Mausoleum rediger
Et av Kara Koyunlus byggverk eksisterer fortsatt i den armenske hovedstaden Jerevan. Det er Erevan-tårnet som ble bygget som mausoleum for dynastiets emirer.
Liste over herskere i Kara Koyunlu rediger
| År | Hersker | Kommentarer |
| 1374–1378 | Bey Bairam Khwaja | Dynastiets grunnlegger |
| 1378–1388 | Bey Qara Muhammad Turemish | Nevø av Bairam Khwaia |
| 1388–1399 | Bey Abu Nasr Qara Yusuf Nuyan ibn Qara Muhammad | |
| 1400–1405 | Riket invadert av timuridene under Timur Lenk | |
| 1405–1420 | Bey Abu Nasr Qara Yusuf Nuyan ibn Qara Muhammad | Gjeninnsatt |
| 1420–1436 | Bey Qara Iskander ibn Yusuf | |
| 1420–1445 | Bey Ispend bin Yusuf | Bror til Iskander |
| 1436–1467 | Bey Muzaffar-al-din Jahan Shah ibn Yusuf | |
| 1467–1468 | Bey Hasan Ali ibn Jahan Shah | |
| 1468 | Riket erobret av Ak Koyunlu |
Referanser rediger
- ^ Encyclopædia Britannica.
- ^ Gerhard Doerfer, Turks in Iran, p. 248
- ^ Clawson 2005 & s. 23.
- ^ Encyclopædia Iranica, Jalayiridene.
- ^ Minorsky 1955 & s. 62.
- ^ a b Kouymijan 1997 & s. 4.
- ^ Kouymijan 1997 & s. 5.
- ^ Tihrani 2001 & s. 63.
- ^ Sümer 1984 & s. 123.
- ^ Sharafnama & s. 91.
- ^ Metsopʻetsʻi 1987.
- ^ Newman 2009 & s. 129.
- ^ Encyclopædia Iranica, Ak Koyunlu.
- ^ Bosworth, Bulliet 1996 & s. 274.
Kilder rediger
- C. E. Bosworth, R. Bulliet (1996). The New Islamic Dynasties: A Chronological and Genealogical Manual. Columbia University Press. ISBN 0-231-10714-5.
- Patrick Clawson (2005). Eternal Iran. Palgrave Macmillan. ISBN 1-4039-6276-6.
- «Encyclopædia Britannica, Kara Koyunlu. Online Edition».
- R. Quiring-Zoche. «Encyclopædia Iranica, AQ QOYUNLŪ». Besøkt 17.01.2020.
- Peter Jackson. «Encyclopædia Iranica, Jalayerids». Besøkt 23.01.2020.
- Dickran Kouymjian (1997). Armenia from the Fall of the Cilician Kingdom (1375) to the Forced Migration under Shah Abbas (1604), i The Armenian People From Ancient to Modern Times, Volume II: Foreign Dominion to Statehood: The Fifteenth Century to the Twentieth Century. New York: St. Martin's Press. ISBN 1-4039-6422-X.
- Tʻovma Metsopʻetsʻi (1987). «Tʼovma Metsobetsʼi's History of Tamerlane and his successors». Sources of the Armenian Tradition.
- V. Minorsky (1955). The Qara-Qoyunlu And The Qutb-Shahs, i Bulletin of the School of Oriental and African Studies, vol. 17, issue 1.
- Andrew Newman (2009). Safavid Iran: Rebirth of a Persian empire. London: I.B. Tauris. ISBN 9781441616050.
- Sharaf Khan Bidlisi (2000). The Sharafnama: or the History of the Kurdish Nation, 1597.
- Faruk Sümer (1984). Kara Koyunlular (tyrkisk). Ankara: Türk Tarih Kurumu.
- Abu Bakr Tihrani (2001). Kitab-i Diyarbekriyye. Ankara: T.C. Kültür Bakanlığı. ISBN 978-9751727657.
Litteratur rediger
- Hans Robert Roemer: Persien auf dem Weg in die Neuzeit. Iranische Geschichte von 1350–1750. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1989 (Auch als: (= Beiruter Texte und Studien. Bd. 40). Steiner, Stuttgart 1989, ISBN 3-515-05114-7).