Wikipedia

Air Pirates

Air Pirates («Luftpiratene») var en gruppe av tegneserietegnere som framstilte to hefter av en undergrunnstegneserie kalt Air Pirates Funnies i 1971. Utgivelsene førte til en berømt og langvarig rettssak med Walt Disney Company.[1] Air Pirates var både tittelen på heftene og på kollektivet som sto bak. Det var grunnlagt av Dan O'Neill, og gruppen besto også av Shary Flenniken, Bobby London, Gary Hallgren og Ted Richards.

Kollektivet delte en felles interesse i stilartene til tidligere tegneserietegnere, og med de seriene hver av dem tegnet forsøkte de å imitere eller tegne i ånden til tidligere mestre i seriemediet; Flenniken tegnet i ånden av Clare Briggs og H. T. Webster[2] i hennes serie Trots and Bonnie, Londons tegneserie Dirty Duck var hyllest til stilen til George Herrimans Krazy Kat, Richards' Dopin' Dan var antatt å være påvirket av Bud Fisher, men viste egentlig mer likhet med stilen til Mort Walkers serie Billy. Gary Hallgren tegnet en serie kalt Pollyanna Pals i en stil som minnet om Cliff Sterretts Polly and Her Pals. Dan O'Neill var opptatt av Walt Disneys seriefigurer, særlig Floyd Gottfredsons klassiske avisstripe med Mikke Mus. Begrepet «Air Pirates» hadde sin opprinnelse tilbake til en gjeng Mikke Mus-motstandere på 1930-tallet.[3] O’Neill betraktet Mikke Mus som et symbol på konformistisk hykleri i amerikansk kultur og derfor egnet for satire.

Den første utgaven av Air Pirates Funnies var datert juli 1971, og andre hefte var datert august 1971. Begge ble utgitt under merket Hell Comics og ble distribuert via Ron Turners forlag Last Gasp. Begge heftene er betraktet som meget ettertraktede samleobjekter i dag.

Hovedfortellingene i begge heftene, skrevet og tegnet av O'Neill, Bobby London og Hallgren, fokuserte på Walt Disneys tegneseriefigurer, hovedsakelig Floyd Gottfredsons utgave av Mikke Mus, og lot disse figurene være engasjert i samtidens voksende interesse i sex og dop. O’Neill insisterte på at det ville svekke parodien dersom navnene på figurene ble endret. Hans figur ble derfor hetende «Mickey» (= Mikke Mus). Ted Richards benyttet seg av Big Bad Wolf (Storeulv) og de tre små griser i en andre bølge av parodi ved å angripe Disneys utilbørlige tilegnelse av samtidige amerikanske og europeiske eventyr og folkeminne.

Opprinnelsen rediger

Den opprinnelige kjernen i Luftpiratenes kollektiv begynte da Bobby London møtte Ted Richards i kontorene til Berkeley Tribe, en undergrunnsavis hvor begge jobbet som tegneserietegnere. London tegnet senere en meget fiktiv redegjørelse av deres erfaringer ved Berkeley Tribe i tegneserien «Why Bobby Seale is Not Black» i Merton of the Movement. I 1970 var de til stede ved musikkfestivalen Sky River Rock Festival i Portland og møtte Shary Flenniken og Dan O'Neill ved mediakiosken hvor Flenniken produserte et daglig nyhetsbrev for festivalen på en stensildublikator. Før festivalen var over hadde de fire produsert en tegneserie på fire sider, Sky River Funnies, hovedsakelig tegnet av London. Etter festivalen dro Flenniken og Richards til Seattle hvor Flenniken tegnet illustrasjoner for Seattle Liberation Fronts kortvarige undergrunnsavis Sabot. London dro sammen med O’Neill som hadde en tegnestudio og en syndikalisert tegneserie Odd Bodkins i San Francisco, og begynte å jobbe sammen med ham. London bidro med en «kjellerserie», en serie på en stripe som sto nederst på siden og under O’Neills serie Odd Bodkins. Tidlig i 1971 inviterte de Flenniken og Richards, sammen med Gary Hallgren, en tegneserietegner fra Seattle som også var blitt kjent med O’Neill på festivalen, til å komme til San Francisco og danne kollektivet Luftpiratene.[4]

Etter at piratene var blitt etablert begynte Willy Murphy, Larry Todd og Gary King å henge sammen med kollektivet og bidro til deres prosjekter, dog ikke med de opprinnelige to heftene med Air Pirates Funnies, men i trykket i senere Air Pirates-serier som Merton of the Movement og Left Field Funnies. Sammen med disse prosjektene utga Luftpiratene også Dan O'Neill's Comics and Stories, en samling av Bobby Londons Dirty Duck, og et hefte med Dopin’ Dan av Ted Richards med sidefortellinger av de andre medlemmene av kollektivet. Det ble meldt at en Trots and Bonnie-tegneseriehefte av Flenniken skulle komme, men dette prosjektet ble aldri fullført. De fleste av disse seriene ble distribuert via Last Gasp, en del med logoen «Cocoanut Comics» på omslaget.

Søksmål rediger

O’Neill var så ivrig etter å bli saksøkt av Walt Disney Company at han fikk smuglet kopier av Air Pirates Funnies inn på et styremøte via en sønn av en i styret. Ved slutten av 1971 hadde han fått sitt ønske oppfylt da Disneys advokater kom med et søksmål hvor de anklaget, blant annet, brudd på opphavsrett og urettferdig konkurranse mot kollektivmedlemmene O'Neill, Hallgren, London og Richards (men ikke Flenniken da hun ikke hadde bidratt med serier i de nevnte heftene). Disney føyde senere til Turners navn til søksmålet. Luftpiratene på sin side hevdet at parodien var «fair use», rettferdig eller rimelig bruk (av andres verk), et juridisk begrep som ikke har sin direkte parallell i nordisk rettssystem.

Det er vanskelig å formidle den nøyaktige fortellingen om det langvarige søksmålet til Disney mot Luftpiratene da de involverte har motstridende minner, men det er rimelig å påstå at gjennom hele søksmålet var O'Neill trassig og utfordrende. Den innledende beslutningen til dommer Wollenberg ved Californias distriktsrett, avlevert den 7. juli 1972 gikk imot Luftpiratene, og O'Neills advokater appellerte til United States Court of Appeals for the Ninth Circuit, den amerikanske appellretten. O'Neill forslo at de øvrige piratene inngikk forlik og lot ham forsvare saken alene. Hallgren og Turner fikk et forlik med Disney, men London og Richards besluttet å fortsette kampen. For å skaffe penger til Air Pirates Defense Fund, Luftpiratenes forsvarsfond, begynte O'Neill og de andre undergrunnstegnerne å selge originaltegningene, hovedsakelig dominert av Disney-figurer, på seriefestivaler.

I løpet av de juridiske forhandlingene og i strid med det midlertidige rettslige påbudet utga Luftpiratene en del av det materialet som var påtenkt det tredje nummeret av Air Pirates Funnies i tegneserieheftet The Tortoise and the Hare. Bortimot 10 000 hefter ble raskt konfiskert etter ordre fra retten. I 1975 ble Disney tilkjent 200 000 dollar i en preliminær dom, og ytterligere et rettslig påbud som O'Neill utfordret ved å fortsette å tegne Disney-parodier.

Saken trakk ut i flere år. Først i 1978 avsa appellretten kjennelse som gikk imot Luftpiratene i tre til null for brudd på opphavsrettigheter, skjønt de avviste Disneys påstand om brudd på varemerke. I 1979 avviste Supreme Court, De forente staters høyesterett, å behandle en anke. O'Neill hevdet at hans plan med søksmålet var å tape, anke, tape igjen, fortsette å tegne sine parodier og til sist tvinge rettssystemet til å enten la ham fortsette eller sette ham i fengsel. «Å gjøre noe tåpelig en gang,» har han uttalt, «er bare tåpelig. Å gjøre noe tåpelig to ganger er en filosofi.»[5] O'Neills firesiders Mikke Mus-serie i Communiqué #1 fra M.L.F. (Mouse Liberation Front – Musenes befrielsesfront) kom på trykk i magasinet CoEvolution Quarterly #21 i 1979. Disney ba retten om å fengsle O'Neill for forakt for retten og dømme ham som kriminell sammen med Stewart Brand, utgiveren av CoEvolution Quarterly.

Ved midten av 1979 rekrutterte O'Neill ulike tegnere for sin «hemmelige» kunstnerorganisasjon, Musenes befrielsesfront, og fronten stilte ut i et kunstgalleri i New York, Philadelphia og San Diego. Med hjelp fra sympatiserende ansatte i Disney-konsernet kunne O'Neill personlig avlevere M.L.F. Communiqué #2 til Disneys studio hvor han poserte mens han tegnet Mikke Mus på et animasjonsbord og tilsynelatende røykte en joint i den avdøde Walt Disneys eget kontor. I 1980, hvor kravet var på 190 000 dollar i skadeserstatning og 2 000 000 dollar i advokatutgifter mot O'Neills fortsatte forakt for rettens beslutninger, søkte Walt Disney Company å få saken avgjort ved å slippe anklagene om forakt for retten og lovte å ikke håndheve og innkreve dommen så lenge Luftpiratene ikke lenger krenket Disneys opphavsrettigheter, med andre ord ikke lenger tegnet mus.

I Bob Levins bok fra 2003, The Pirates and The Mouse: Disney's War Against the Counterculture («Piratene og Musen: Disneys krig mot motkulturen»), fortalte professor Edward Samuels ved New York Law School: «Jeg var forbløffet. Han fortalte meg at han hadde vunnet saken. ‘Nei, Dan,’ sa jeg til ham, ‘du tapte.’ ‘Nei, jeg vant.’ ‘Nei, du tapte.’» For Dan O'Neill var det at han ikke måtte gå i fengsel en seier. Imidlertid, mener Samuels, satte luftpiratene konseptet parodi tilbake med tyve år. Saken forble kontroversiell og et diskusjonstema blant både tegneseriekritikere og forsvarere av ytringsfriheten.

Referanser rediger

  1. ^ Levin, Bob: Disney's War Against the Counterculture
  2. ^ Rebel Visions: The Underground Comix Revolution, 1963 – 1975
  3. ^ The Air Pirate. - No Fear of the Future
  4. ^ Rebel Visions:The Underground Comix Revolution, 1963 – 1975
  5. ^ Rico's Rants

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Air_Pirates&oldid=21797415»