Ahmad Samani

Ahmad ibn Ismail eller Ahmad II (død 24. januar 914 i nærheten av Bukhara)[1] var amir av samanidene (907–914). Han var sønn av Ismail Samani, og kjent som «Amir martyren».[2]

Ahmad Samani
Død12. jan. 914Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse HerskerRediger på Wikidata
Far Ismail SamaniRediger på Wikidata
Barn Nasr IIRediger på Wikidata

AhmadSamaniSamanidCoinHistoryofIran.jpg

Hans herskermakt strakk seg ut over store deler av det som i dag er de moderne stater Iran, Afghanistan, Usbekistan, Turkmenistan, Tadjikistan og Kirgisistan.

Liv og virkeRediger

Guvernør i GurganRediger

Ahmad nevnes først tidlig på 900-tallet, da han ble utnevnt til guvernør av Gurgan. Men Ahmad ble snart fjernet fra posten fordi han unnlot å gå til krig mot justanidene i fjellregionen Dailam.[3]

Amir (emir)Rediger

Ahmad ble amir etter at faren døde sent i 907. Noe tid etter dette ble han tilerkjent Sistan, hjertet i saffaridenes velde, av kalif al-Muqtadir. Saffaridenes interne stridigheter gjorde det hele meget lettere. Ahmads hær rrykket fram fra Farah til Bust, der de møtte liten motstand. Samtidig mottok Ahmads turkiske general Simjur al-Dawati Zarangs kapitulasjon fra al-Mu'addal. Da erobringen av saffaridenes land var fullført (911) utnevnte Ahmad sin nevø Abu Salih Mansur til governør for Sistan det påfølgende år. Samanidene fanget også en opprører mot kalifatet, Sebük-eri, og sendte ham til Bagdad.

Mansurs trykkende skattepolitikk utløste et opprør i Sistan innet ett år etter hans utnevnelse. Garnisonen i Zaranj ble ødelagt, og Abu Salih Mansur tatt til fange. Saffariden Amr ibn Ya'qub ble innsatt, først som marionette for opprørslederen, så som autonom amir. Men en samanidehær under Husain ibn 'Ali Marvarrudhi gjenopprettet kontroll over regionen. 'Amr ble sendt til Samarkand; de andre opprørslederne ble drept.

Simjur al-Dawati ble så innsatt som guvernør i Sistan.

DødRediger

Men Tabaristan og Gurgan reiste seg også mot samanidestyret, og Ahmad ble drept før han han rakk å foreta seg noe mot dem. Han ble halshogd mens han lå og sov i sitt telt nær Bukhara av noen av sine slaver den 24. januar 914.

Etterpå ble hans døde kropp bragt til Bukhara og gravlagt i Naukanda. Noen av de slaver som hadde drept amiren ble fanget inn og henrettet, andre klarte å flykte til Turkestan. Han fikk så tilnavnet «Amir martyren»'.[4]

Ahmad kan ha bidratt til at han ble så upopulær blant sine undersåtter ved sin beslutning å endre hoffets språk fra persisk til arabisk; denne ordren ble snart etter trukket tilbake.

Han ble etterfulgt av sin unge sønn Nasr II.

ReferanserRediger

  1. ^ Tabaqat-i Nasiri av Minhaj-i-Siraj, s. 104, Lahore Sangmil Publications 2004
  2. ^ Abu Sa'id 'Abd al-Hayy Gardizi: The Ornament of Histories: A History of the Eastern Islamic Lands AD 650–1041, edited and transl. C.E.Bosworth, (I.B. Tauris, 2011), 56.
  3. ^ Abu Sa'id 'Abd al-Hayy Gardizi: The Ornament of Histories: A History of the Eastern Islamic Lands AD 650–1041, 54.
  4. ^ Abu Sa'id 'Abd al-Hayy Gardizi: The Ornament of Histories: A History of the Eastern Islamic Lands AD 650–1041, 56.

LitteraturRediger