Agrarparti
Et agrarparti (eventuelt kalt bondeparti) er et politisk parti som særlig arbeider for å fremme landbrukets interesser. Slike partier ble ofte opprettet av jordbruksorganisasjoner, oppstod i årtiene omkring 1900 og hadde sin største utbredelse i Norden, Baltikum og enkelte land i Sentral-Europa.[1]
Agrarpartiene hadde stor oppslutning og innflytelse i mellomkrigstiden, men noen få av disse partiene utviklet i løpet av 1920-tallet og 1930-tallet nasjonalistiske og fascistiske trekk hvilket siden diskrediterte noen av partiene. I dag er det stort sett kun i Norden og i de baltiske statene at agrarpartiene stadig har en betydningsfull oppslutning og innflytelse på politikken.[trenger referanse]
Liste over agrarpartier
redigerNorden
rediger- Norge: Senterpartiet[1] (stiftet 1920 under navnet Bondepartiet)
- Danmark: Venstre[1] (stiftet 1870)
- Sverige: Centerpartiet[1] (stiftet 1913 under navnet Bondeförbundet)
- Finland: Centern i Finland[1]
- Island: Framsóknarflokkurinn[1]
- Færøyene: Sambandsflokkurin (søsterparti med danske Venstre)
- Grønland: Atassut (søsterparti med danske Venstre)
- Åland: Åländsk Center
Baltikum
rediger- Estland: Eesti Keskerakond (Det estiske senterpartiet), tidligere også Eestimaa Rahvaliit (Estlands folkeunion)[2]
- Latvia: Latvijas Zemnieku savienība
- Litauen: Lietuvos valstiečių liaudininkų sąjunga
Sentral-Europa
redigerNedlagte agrarpartier
rediger- Tsjekkoslovakia: Republikánská strana zemědělského a malorolnického lidu (stiftet 1899; nedlagt i 1938 og innlemmet i Strana národní jednoty; forbudt etter krigen).
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ a b c d e f Godli, Petter Haakenstad (2013). Velgerstrategier og ideologisk-politisk utvikling i skandinaviske agrarpartier etter 1990: En komparativ studie av det norske Senterpartiet og det svenske Centerpartiet. Masteroppgave i statsvitenskap. Oslo: Universitetet i Oslo.
- ^ Lie, Svenn Arne (2004). «Agrarpartiene i det nye Sentral- og Øst-Europa. Avkollektiviseringsmodellen og fremveksten av agrarpartier i Polen, Ungarn og Estland etter 1989». Nordisk Østforum. 18 (4): 502.