Æneiden

(Omdirigert fra Aeneiden)

Æneiden, Eneiden, eller Aeneiden er et romersk nasjonalepos med utgangspunkt i den trojanske sagnkrets, skrevet av Vergil ca. 29–19 f.Kr., i den romerske gullalder.[1] Hele eposet er skrevet på daktylisk heksameter.

«Aineias flykter fra Troja»
Federico Barocci, 1598; Galleria Borghese, Roma.
«Didos død»
Heinrich Friedrich Füger, 1792.

Vergil formet verket etter mønster av Homers Odysseen, og Æneiden er også innholdsmessig knyttet til dette verk idet hovedpersonen, Aineias, som har gitt verket navn, er en trojaner som deltok i den trojanske krig.

InnholdRediger

Æneiden beretter om helten Aineias' seilas fra Sicilia til «Hesperia» (dagens Italia). Dit drar han, på oppdrag fra gudene, for å grunnlegge byen Lavinia, et foreløpig nytt Troja, og Romas forløper. Han har av gudene fått i oppdrag å grunnlegge Romerriket, men på sin seilas driver han inn på den nordafrikanske kyst og møter der Kartagos dronning Dido. De forelsker seg i hverandre, og Aineias slites i den klassiske konflikt mellom plikt og følelser, mellom den høye oppgave gudene gav ham og sin egeninteresse, kjærligheten til Dido. Plikten seirer. Han bryter forholdet til Kartagos dronning, som knust av sorg bestiger bålet og tar sitt liv. Dette er hovedinnholdet i 4. sang av Æneiden. Aineias drar videre med sine menn til Italia og fullbyrder sitt oppdrag.

Med Æneiden skriver Vergil Romerrikets tilblivelseshistorie inn i en mytologisk sammenheng. Han trekker paralleller mellom Trojas fall, angivelig rundt år 1100, og datidens Roma. Eposet fikk en viktig nasjonsbyggende funksjon ved at det konstruerte et kulturpolitisk fellesskap, og Vergil refereres ofte til som «romersk nasjonalskald».

Før sin død skal Vergil ha bedt om at verket ble brent, men Augustus sørget for at ønsket ikke ble tatt til følge.[2] Ifølge Aelius Donatus' Vergils liv fra 300-tallet var Vergil en perfeksjonist som under arbeidet med Georgica vanligvis dikterte en rekke vers han hadde tenkt ut om morgenen, og i løpet av dagen reduserte dem til noen få. «Selv sa han at han skapte sine vers ved å slikke dem som bjørnen» [slikker sin pels].[3]

VirkningshistorieRediger

I to tusen år har Æneiden stått på leselisten i Europas latinskoler. Æneidens resepsjonshistorie kombinerer sammenhengende tradisjon med høy anseelse. I middelalderpoeten Dante Alighieris kristne epos, La Divina Commedia (Den guddommelige komedie), opptrer Vergil som en idealisert veiviser, midtveis mellom helvete og himmelen.

ParallellerRediger

Æneiden inneholder en rekke opptrinn som finner sine paralleller i Iliaden og Odysseen. Æneas forteller sin historie til punerne, slik Odyssevs gjør hos faiarkene. Dido motsvarer Calypso, og både Æneas og Odyssevs besøker underverdenen. Den ene gjenser Teiresias og Patroklos der, den andre Anchises og Pallas. Beleiringen av Laurentum gjenspeiler beleiringen av Troja, og da Juturna gir Turnus et nytt sverd, minner det om Athene som ga Akhillevs et spyd.

Likevel er ikke Æneiden noe plagiat. Det er heller slik at Vergil brukte et kjent stoff til å skape noe nytt. Han griper temaene - «krig» i Iliaden, «hjemreise» i Odysseen - men i Æneiden er rekkefølgen omvendt.[4] Ludvig Holberg bygger sin berømte episke parodi Peder PaarsÆneiden, idet han med bibehold av grunnmotivet transponerer persongalleri, handling og konfliktstoff ned til hverdagsnivå med stor komisk virkning.

OversettelserRediger

Antallet manuskriptkopier av Æneiden steg markant over det meste av Europa på 1100-tallet. Vergils epos ble flittig studert i klosterskolene, og oversatt til fransk og tysk.

Den anonyme, franske versromanen Eneas fra ca. 1160 er en av de første franskspråklige romanene overhodet. Stoffet er tilpasset, slik at handlingen begynner med Trojas fall, altså i kronologisk orden og ikke, som originalen, midt i handlingen. Aineias møter Dido, besøker underverdenen, og lander deretter i Italia. Den kommende romerske storheten utpensles ikke, slaget ved Actium nevnes eksempelvis ikke med et ord. Menneskelige motiver erstatter gudenes, selv om Venus og Juno ikke kan utelates helt. I siste delen er hovedvekten lagt på kjærlighetshistorien mellom Aineias og Lavinia, som – i motsetning til enken Dido – er ung og uerfaren, og derfor må belæres om kjærlighetens natur. Her låner forfatteren mye fra Ovid, slik at Eneas fremstår som en blanding av to ytterst ulike romerske forfattere. Og med Eneas er grunnen lagt for den sjangeren, Chrétien de Troyes førte videre ca. 1170 med romanene om kong Arthur.[5]

Heinrich von Veldekes tyske oversettelse ble avsluttet ca. 1185, og er ca. 3 000 verselinjer lenger. Hans Eneasroman inspirerte likeledes andre diktverk, som Nibelungenlied og Wolfram von Eschenbachs Parzival. En tilføyelse er likevel von Veldekes egen, nemlig beskrivelsen av Pallas' gravferd. Euander skal ha lagt en evig brennende edelsten i sønnens grav, og da graven nylig ble åpnet, dvs i 1155 under keiser Frederik Barbarossas tokt til Italia, fant man igjen edelstenen, fremdeles brennende – selv om den sluknet, straks vinden slapp inn i graven.[6] Æneidens hovedpersoner ble altså betraktet som historiske, slik som når Gervasius av Tilbury skriver om funnet av Vergils knokler.

Pallas' grav dukker også opp i Teoderik Munks latinske Norgeshistorie. I beskrivelsen av Olav den helliges hjemkomst til Norge for å bli martyr, skriver Teoderik: «For omtrent 70 år siden ble Pallas, Euanders søn, funnet i Roma – den Pallas, som Turnus drepte, og som, ifølge den hellige Augustin, ble begrått av en Apollon-statue ved en demons forunderlige kraft.» Saxo Grammaticus hentet også inspirasjon fra Æneiden da han skrev Bjarkemål.[7]

Norske utgaverRediger

Egil Kraggerud, Suttung forlag, 1983, 7 bind, uavkortet. Vergils inndeling i 12 bøker er her beholdt.

ReferanserRediger

  1. ^ Østmoe, Tor Ivar. (2016, 18. april). Æneiden. I Store norske leksikon. Hentet 23. oktober 2016 fra https://snl.no/%C3%86neiden.
  2. ^ «Vergil», 1911 Encyclopædia Britannica
  3. ^ Donatus: «Vergils liv», om Georgica i kap. 22
  4. ^ Vibeke Roggen m.f.: Antikkens kultur (s. 127), Aschehoug, Oslo 2010, ISBN 978-82-03-33743-7
  5. ^ Mortensen, Lars Boje (2009): «Digternes lys og ære», Antikken i ettertiden, s. 75-76, Universitetsforlaget, Oslo, ISBN 978-82-15-01482-1
  6. ^ Mortensen, Lars Boje (2009): «Digternes lys og ære», s. 77
  7. ^ Mortensen, Lars Boje (2009): «Digternes lys og ære», s. 77-78
Vedlikehold av spillerstall
Sjekk alle transkluderinger