Adolph Sigfried von der Osten

Adolph Sigfried von der Osten (født 21. oktober 1726, død 2. januar 1797) var en dansk diplomat og statsmann av tysk avstamning. Adolph Sigfried von der Osten er særlig kjent for å ha vært dansk-norsk utenriksminister under Johann Friedrich Struensee, og ved dennes fall mistet også von der Osten sin stilling.

Adolph Sigfried von der Osten
Født21. okt. 1726[1]Rediger på Wikidata
Sorø[2]
Død2. jan. 1797[1]Rediger på Wikidata (70 år)
København
BeskjeftigelseDiplomat, dommer, politiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Overpræsident i København (1788–1794) Rediger på Wikidata
FarJacob Frants von der Osten
NasjonalitetDanmark
UtmerkelserDannebrogordenen

Bakgrunn rediger

Adolph Sigfried von der Osten var sønn av geheimeråd Jacob Frants von der Osten (død 1739). Slekten var fra Pommern, men Osten selv var født i Danmark og viste gjerne sin danske nasjonalfølelse. Christian VI lot ham studere og reise utenlands på sin bekostning, og Carl Adolph von Plessen tok seg av han i hans yngre dager.

Diplomatisk utsending i Russland rediger

Opplæring til diplomat rediger

Man kjenner ikke til at han i sine tidligere år hadde andre stillinger enn hoffjunker, og siden kammerjunker, men den dansk-norske statsminister J.H.E. Bernstorff må på en eller annen måte ha sett at han hadde et godt hode. Adolph Sigfried von der Osten, som ikke hadde hatt noen diplomatisk stilling, ble derfor sendt til Russland i (november 1755), for å overta stillingen som Danmark-Norges utsending i St. Petersburg. Dette var et tjenestested som hørte til de aller vanskeligste for datidens diplomater.

Stillingen var ikke ledig, den ble dekket av kammerherre Johan Lotharius Friederich von Moltzahn, som imidlertid var innstilt på å vende tilbake til Danmark så snart det var en passende anledning. von der Osten skulle få innføring i de utfordrende oppgavene under hans veiledning. Øyeblikket for von der Osten til å arbeide selvstendig kom raskt, da Moltzahn plutselig døde den 31. desember 1756.

Katharinas fortrolige rediger

Adolph Sigfried von der Osten hadde utmerkede egenskaper som diplomat; en hurtig og skarp iakttagelsesevne, en betydelig intelligens, dertil stor politisk takt og menneskekunnskap. For sin stilling følte han levende interesse, og han skrev meget godt. Dog passet han i én henseende ikke godt stillingen ved keiserinne Elisabeths hoff; han var nemlig en lite pen mann, og keiserinnen, som hadde en utpreget sans for mannlig skjønnhet, hadde derfor ingen lyst til å ha med ham å gjøre. «Jeg har», ytret han i den anledning, «stedse maattet lide under, at Vorherre ikke har taget Hensyn til Kejserindens Smag, da han skabte mig.» Men heldigvis var der en annen, og det en meget betydelig, dame, som syntes overordentlig godt om ham, nemlig den senere Katharina II. Hun levde dengang i Russland som storfyrstinne, gift med tronfølgeren storfyrst Carl Peter Ulrik. Hun har åpenbart oppdaget at det var en fornøyelse å tale med den kloke og vittige von der Osten.

Forholdene var dengang slik, at det kunne ha verdi for en dansk diplomat å stå i et vennskapelig forhold til henne. Forsøket på ved en fredelig overenskomst med Carl Peter Ulrik som holstensk hertug å få den gamle strid mellem Danmark og Gottorp avgjort var i 1751 slått ganske feil. Det var vel kjent at nettopp storfyrstinnen hadde bidratt meget til dette. Siden hadde forhandlingene omtrent ligget brakk, men det syntes all grunn til å anta at hun hadde skiftet mening med hensyn til denne saken. Mot slutten av 1756 trodde regjeringen i København at øyeblikket til å gjenoppta forhandlingene var kommet.

Det gottorpske spørsmål rediger

Ved Moltzahns død ble det Adolph Sigfried von der Ostens oppgave å drive forhandlingene videre. Hva kunne da være heldigere, enn at storfyrstinnen personlig hadde fattet velvilje for ham? Hvor enn dårlig forholdet mellom henne og hennes ektefelle var, så hadde hun på flere områder stort herredømme over ektefellen. Da han næret et sterkt apati mot Danmark, så var det behov for en forbundsfelle som kunne bekjempe og kanskje overvinne denne stemningen hos ham. Snart ble von der Ostens forhold til henne ennå mer intimt. For å trøste seg i sitt ulykkelige ekteskap hadde hun begynt å ta seg elskere. Den som på denne tid nød hennes gunst var den senere polske konge Stanislav Poniatovski, som dengang oppholdt seg ved det russiske hoffet.

Keiserinnen ville ikke lenger ha Poniatovski i Russland, og da han derfor måtte vende tilbake til Polen, ble det for Katharina en stor trøst under skilsmissen å føre en levende brevveksling med ham. Den som nå – som tidligere – var hennes fortrolige og sørget for brevvekslingen med den fraværende elskeren, var ingen annen enn von der Osten. Han oppførte med stor takt og forstod med beundringsverdig behendighet å unngå enhver avsløring. Dette uansett hvor sterkt mistanken om at han var fyrstinnens fortrolige var rettet mot ham.

Samtidig arbeidet von der Osten i den gottorpske sak med betydelig utholdenhet og dyktighet, for å skaffe den danske oppfatningen inngang ved hoffet i St. Petersburg og i regjeringskretsene der. Det viste seg imidlertid stadig umulig å få bukt med storfyrstens hat. Da keiserinne Elisabeth døde i januar 1762, og Carl Peter Ulrik under navnet Peter III ble herre over Russland, kom Danmark-Norge til å stå over for en truende krigsfare. Denne krigsfaren ble kun ble avverget da Katharina styrtet sin mann fra tronen. Men da vistes betydningen av den tilnærming mellom henne og den dansk-norske regjering, som von der Ostens personlige forhold til henne hadde bidratt så sterkt til å utvikle. Hun lot straks krigen opphøre og var villig til å forhandle vennskapelig med regjeringen i København.

Kortvarig opphold i Polen og fornyet uvilje i Russland rediger

Før krisen i 1762 kom, hadde statsminister Bernstorff imidlertid sett seg nødt til å kalle von der Osten bort fra Russland. Han hadde lagt seg grundig ut med keiserinne Elisabeths elsker Schuvaloff og selv om han og andre som ville han til livs ikke kunne finne beviser mot ham, var mistanken om hans nære forhold til storfyrstinnen blitt så sterk, at han måtte bort. I 1761 ble han forflyttet til Warszawa. Her ble han dog ikke lengre enn til sommeren 1763, da han vendte tilbake til sin gamle plass i St. Petersburg.

Keiserinne Katharina tilbød ham en høy stilling om han gikk i russisk tjeneste, men von der Osten foretrakk å fortsette å tjene sitt fedreland som diplomat. Hans andre opphold i Russland varte inntil november 1765 og omfattet altså de par år, hvor forbundet av 11. mars 1765 ble etablert, dette forbund som ble grunnlaget for makeskiftetraktatene i 1767 og 1773. For von der Osten bragte dog oppholdet lite glede. Når han leilighetsvis minnet om et fransk utsagn, at ingen gjør to gange lykke i Russland, kom det til å passe på ham selv. Keiserinnen som nå hadde glemt Poniatovski og kastet seg i armene på en ny elsker, Gregorius Orloff, følte seg snart trykket ved i von der Osten å ha en mann på nært hold som hadde vært hennes fortrolige under hennes tidligere elskovsforhold. Han skaffet seg også bitre uvenner i de to menn som på denne tid hadde mest å si med hensyn til Russlands utenrikspolitikk, russeren Nikita Ivanovitsj Panin og holsteneren Caspar von Saldern.

Utmerkelser og utsending i Napoli rediger

Grunnet mistillit fra Bernstorff ble von der Osten kalt tilbake fra Russland. Da han forlot St. Petersburg mottok han som ærestegn både den russiske Aleksander Nevskij-ordenen og den polske Sankt Stanislaus-ordenen. Dekorasjonene fikk han som vitnesbyrd om at både keiserinnen og Stanislav Poniatovski, som da var konge i Polen, mintes ham som deres tro venn i tidligere tid. Kong Stanislav føyde et par år etter den polske greveverdighet til som en ny hedersbevisning (1768). Men slike vennskapstegn klarte ikke å dempe den bitterhet som han følte etter det han hadde opplevd i de siste år. Han gav Bernstorff ansvaret, og han ble etter dette en klar uvenn av denne. Det hjalp ikke, at han i 1766 ble ridder av Dannebrog.

Fra St. Petersburg ble han sendt til Napoli, igjen for å representere Danmark-Norge. Det var en rolig postering, men han fant nok å klage over i italienske forhold. For at Adolph Sigfried von der Osten kunne få en stilling hvor der var mer bruk for hans evner, ville Bernstorff sende ham til Haag. Før han kunne reise dit ble Bernstorff styrtet av Johann Friedrich Struensee (15. september 1770), og det innledet et helt nytt avsnitt i von der Ostens liv.

Utenriksminister i Struensees regjering rediger

Struensee så nødvendigheten av å ha en dyktig og i diplomatiske forhold kyndig mann i spissen for de utenrikske saker, og han tilbød von der Osten å lede disse. Ikke bare dyktigheten hans, men også hans velkjente sinne mot Bernstorff gjorde han egnet. Det ble i Struensees krets oppfattet som en stor lykke hvis han kunne vinnes for en slik stilling. Adolph Sigfried von der Osten tok villig mot tilbudet og kom tilbake til København i desember 1770. Mens samme mann tidligere hadde forent utenriksministerens oppgaver med det å være president i tyske Kancelli, ble von der Osten nå utenriksminister alene (22. desember 1770). Dette skillet mellom de to embeder ble siden permanent. Samtidig med at Osten ble utenriksminister fikk han også den vel avlønnede stillingen som direktør for Øresundstollen.

Selv om han nok var stolt og glad over å få de utenrikske saker i sin hånd så kom han til å merke, at det ikke var en udelt glede på denne tid å være utenriksminister. Selvfølgelig ville Struensee ikke gi slipp på å bestemme og han søkte å innskrenke von der Ostens virksomhet til å være en slags departementdirektørs. Blant annet kunne von der Osten ikke direkte kontakte kongen, han måtte gi sine fremstillinger skriftlig til kabinettet og fikk vedtakene sendt fra dette, således som kongen fastsatte dem etter Struensees diktat; men dette var alt annet end en forretningsgang etter hans hode. Fremdeles var han og Struensee aldeles ikke enige om den politikk, der skulle følges.

Hvor negativ von der Osten enn var mot Bernstorff, så hadde han dog gått for mye i hans skole til å ville slå inn på en annen bane enn den hans læremester hadde fulgt. Liksom Bernstorff holdt han det for nødvendig å knytte seg nært til Russland. Dette var spesielt viktig for å oppnå en heldig avslutning av den gamle gottorpske strid, som han selv tidligere hadde hatt så mye med å gjøre. Struensee derimot ønsket visstnok ikke noe brudd med Russland. Han mente at man alt for sterkt fulgte i Russlands fotspor, blant annet ved at man sammen med Russland motarbeidet at frihetstidens statsforfatning i Sverige skulle bli endret til gavn for kongemakten. Det var i lengre tid umulig for von der Osten å holde Struensee overbevist om, at således som sakerne én gang stod, hadde man kun valget mellom å slutte sig sterkt til Russland eller avgjort støte det fra seg og gå glipp av det ønskede makeskifte i hertugdømmene. Den eneste tilfredsstillelse, han hadde, var undertiden å si Struensee rett drøye spydigheter, denne avholdt seg på sin side ikke fra ved leilighet å drive politikk på egen hånd uten å si noe til von der Osten.

Men omsider vant von der Osten for så vidt seier, som Struensee så seg nødt til langt mer enn tidligere å komme Russland i møte, og et omslag i den danske politikk var tydelig ved å finne sted, da Struensee ble styrtet.

Etter Struensee og fallet fra makten rediger

I sammensvergelsen som førte til Struensees fall den 17. januar 1772 hadde von der Osten ingen befatning, men hans uvilje mot den styrtede makthaver var så kjent, at han fikk sete i det statsråd som ble dannet den 13. februar 1772. Mens de som hadde hørt til Bernstorffs krets, hadde vært glade for å se von der Osten arbeide for å videreføre dennes politikk, mente de, at han hadde skyld i, at Bernstorff ikke straks ble kalt tilbake etter 17. januar, og rimeligvis faller en del av ansvaret for, at dette ikke skjedde, virkelig på ham. Men hans egne dager i den nye regjeringen var snart talte; allerede den 13. mars 1773 ble han fjernet fra sin utenriksministerstilling. Selv mente han, at han var falt som en følge av private intriger, og han tiltrodde blant andre Ove Høegh-Guldberg, at han hadde vært med heri; men hovedgrunnen var dog den, at hvor ivrig han enn i Struenseetiden hadde vært for å følge Bernstorffs politikk, hadde hans gamle motstandere i St. Petersburg dog ikke tiltro til, at Russland i lengden kunne stole på ham. Fra sin ministerplass ble von der Osten utnevnt til å være stiftamtmann i Aalborg, hvor han ble til 1781.

Det var en stor overgang for ham som lenge hadde levd i hoffennes og statsmennenes kretser, nå å bli henvist til en tarvelig jysk kjøpstad; han savnet, som han skrev til en god venn, godt selskap og behagelig omgang; der var nok «Folk til at æde og drikke og spille Kort med, men ingen, som man kunde faa en fornøjelig og nyttig Konversation med». Da han var ugift, følte han dobbelt savnet ved situasjonen. Det synes, som om en viss hang til pietisme sterkt utviklet seg i denne tid hos den forslagne diplomat; men verdens glimmer hadde han dog ondt ved å forsage. Han håpet å føye den polske hvite ørns dekorasjon til sine tidligere ordener, og han prøvde å oppnå det ved den russiske regjerings hjelp; men til sin høyst ubehagelige overraskelse fikk han vite, at han var så dårlig likt i de høye kretser der, at dette håp måtte oppgi. Mere tiltalende enn å se ham fiske efter fremmede ordener er det å høre, at han i Aalborg etterlot seg «et ærefuldt Minde ved stor Godgjørenhed og Menneskekjærlighed».

Mens hans statsmannsrolle var utspilt, vedble han dog å bevare politiske interesser. Hans brudd med Bernstorff hadde vært bestemmende for hans synsmåte i den følgende tid, og skjønt han så å si ble utstøtt av statsrådet i 1773, hadde han dog i den følgende tid nærmest sympati for Guldberg og hans meningsfeller. Det lønnet seg for ham, for så vidt som han, etter i 1774 å bli utnevnt til gehejmekonferensråd, deretter i 1782 oppnådde å bli justitiarius i Højesteret og i 1783 fikk Elefantordenen. Noen år senere (1788) ble han forflyttet til stillingen som overpresident i København, men avgikk fra denne i 1794, og døde noen år senere. Hva han hadde av formue, omkring 29 000 riksdaler, testamenterte han til Sct. Hans Hospital.

Referanser rediger

  1. ^ a b Dansk biografisk leksikon, oppført som Adolph Siegfried v. der Osten, Dansk Biografisk Leksikon-ID Adolph_Siegfried_v._der_Osten[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ biografiskleksikon.lex.dk[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker rediger