Wikipedia

Adolfkanon

40.6 cm Schnell-ladekanone C/34
(Omdirigert fra «Adolfkanonen»)

«Adolfkanon», egentlig 40,6 cm Schiffskanone Construktionsjahr 1934 (40,6 cm SK C/34) er en tysk kanon med kaliber 40,6 cm, konstruert i 1934. Kanonen var planlagt montert i tvillingtårn, Drehlafette C/34 (Drh.L. C/34) på slagskip. Skipene ble imidlertid aldri bygget, og de kanonene man hadde rukket å produsere, ble frigitt til bruk som kystartilleri. Til dette formål ble det utviklet et eget pansertårn/lavett for innbygging av enkeltvis kanon i betongbunker, Bettungschießgerüst C/39 (Bsg. C/39). Full betegnelse på kanonen som kystartilleri var 40,6 cm SK C/34 in Bsg C/39.

Den tyske adolfkanonen på Trondenes fort utenfor Harstad ble anlagt sammen med tre andre kanoner under andre verdenskrig.

Betegnelser/forkortelser rediger

  • SK: Bokstavene «SK» kan stå for Schnelladekanone «hurtigladingskanon» eller for Schiffskanone. Forkortelsen ble inntil 1918 brukt om kanontypen på orlogsfartøy, noe som angir at disse kanonene var raskere å lade om sammenlignet med eldre kanontyper, derav navnet Schnelladekanone. For kanoner som ble konstruert etter 1918 ble betegnelsen Schiffskanone tatt i bruk. Også Schiffskanone ble forkortet til «SK». Kanoner som ble konstruert før 1918 ble i tillegg benevnt med lengden på kanonrøret, angitt i kaliberlengde. For eksempel 17 cm SK L/40, der kanonrøret er 40 kaliberlengder i forhold til diameteren. Dette gir 0,17 x 40 = 6,8 meter. Kanonrøret er da 6,8 meter langt. Schnelladekanone-betegnelsen ble både brukt om kanoner som brukte enhetsammunisjon, hvor granaten sitter fast i hylsa (patronammunisjon) og kanoner som brukte delte ammunisjon, der granat og hylse ble ladet hver for seg. Betegnelsen hadde ikke lenger noen praktisk betydning etter 20-30 tallet, men begge navnene ble brukt side om side inntil 2. verdenskrig var slutt.
  • C: Bokstaven C i materiellnavn er forkortelse for Construktionsjahr, og indikerer når utstyret er konstruert. Construktionsjahr 1934 angis eksempelvis som C/34. Restriksjoner og begrensninger som den tyske rustningsindustrien ble pålagt etter 1. verdenskrig, førte til hemmelige avtaler og industrisamarbeid som brøt med innholdet i Versaillestraktaten. Derfor kan oppgitt konstruksjonsår eller approbasjonsår være direkte feil, fordi man på papiret overholdt Versaillestraktaten, samtidig som den reelle opprustningen ble holdt hemmelig.
  • L: Bokstaven L i kanonbetegnelser er forkortelse for Kaliberlänge (lengdekaliber), som angir kanonrørets lengde som produkt av kaliberet. En kanon med kaliber 15 cm L/44 har kanonrør med lengde 15 x 44 = 660 cm.

Tekniske spesifikasjoner rediger

Adolfkanonen har et kaliber på 40,6 cm og en maksimal rekkevidde på 56 km. Den kunne avfyre prosjektiler på ca. 1030 kg. Den lette «Adolfgranaten» på 600 kg kunne nå fra Trondenes til Narvik.

Siden de var opprinnelig ble tegnet og produsert for montering i kanontårn på slagskip, ble kanonene produsert i venstre- og høyrehåndspar. Det vil si at kanonene skulle brukes parvis i tvillingtårn ombord på slagsskip. Parene ble splittet for individuell montering i helt andre kanonhus i sin kystforsvarsrolle. En annen betydelig forskjell er affutasjen. På skip ville kanonen vært montert på toppen av et «tårn» som ned gjennom flere dekk. Dette «tårnet» ville rotert sammen med kanonene og inneholdt ammunisjonsheiser fra magasinene under panserdekket og opp til kanonhuset. All lading ville vært mekanisert. I landmontasje settes kanonen opp på en pivot i en grunn betongbrønn. Ladingen er mer manuell og en får en lav skuddtakt, ned mot 3 min/skudd. Til sammenligning hadde 28 cm batteriet på Oscarsborg en takt på 3 min/skudd.

Kanonrør og bakstykke var 21,5 meter langt. I en kystforsvarsstilling kunne kanonen eleveres til 52 grader, noe som ga den en rekkevidde på 56 km med Adolfgranaten på 600 kg. Konstruksjonsmessig var 40.6-kanonene identiske med 38 cm SK C/34 – bortsett fra at rørets kaliber var større. Skuddhastigheten til våpenet var avhengig av elevasjon/plongé på røret; under 20 grader ca. 1 skudd pr. minutt, over 20 grader ca. 3 skudd pr. minutt.

Bakgrunn rediger

40,6 cm SK C/34 ble konstruert i 1934 av Krupp, og var i utgangspunktet tiltenkt slagskipene i seriene H og J. som skulle etterfølge Bismarck-klassen. Slagskipene ble bestilt og påbegynt, men ikke ferdigstilt. Etter at beslutningen var tatt om å skrinlegge byggingen ble det bestemt å bruke de ferdige kanonene som kystartilleri. Som landkanoner ble det tilrettelagt for utskiftbare kjernerør som fikk navnet «Adolf-Rohr». Det ble også konstruert en litt lettere granat med lengre rekkevidde beregnet for «bombardement over Kanalen» spesielt for batteri Lindemann. Granaten fikk navnet «Adolfgranate». Disse granatene gav opphavet til det navn som kanonen siden har hatt – «Adolfkanonen».

Kanonene fikk liten eller ingen modifisering etter at de ble satt på land og brukt som kystartilleri, bortsett fra at de fikk større kammer, slik at det kunne brukes større drivladninger for å oppnå større rekkevidde.

De første kanonene var ferdige fra fabrikken i 1939, og de tre første ble satt opp i Batterie Schleswig-Holstein ved fiskerlandsbyen Hel utenfor Danzig ((Gdańsk)) og Gotenhafen ((Gdynia)). Disse tre kanonene ble i 1941 flyttet til Sangatte like sør for Calais ved Den engelske kanal og inngikk der i Batterie Lindemann. Da beslutningen om å bygge Atlanterhavsvollen ble tatt i 1942, ble det også bestemt å bruke åtte av de ferdige 40,6 cm kanonene i to batterier i Norge. Fire av disse kom til Batterie Trondenes ved Harstad og tre til Batterie Dietl på Engeløya i Steigen. Man vet med sikkerhet at tolv kanoner ble produsert; syv ble plassert i Norge, og de andre tre ble som nevnt først brukt i Polen, i Hel (tysk navn Hela) nær Gdańsk som Batterie Schleswig-Holstein. I 1942 ble disse tre kanonene flyttet til Frankrike og plassert nær Sangatte i Batterie Lindemann. Det eneste av de tre batteriene som aktivt deltok i krigshandlinger var Batterie Lindemann. Dette batteriet kunne, sammen med flere andre mindre batterier i samme område, beherske hele den nordre innseilingen til Den engelske kanal. Beskytning av Dover, Folkstone og andre byer og tettsteder i Kent forgikk fra batteriet sto ferdig sommeren 1942 til kanadiske styrker erobret området i september 1944. Av de to siste kanonrørene vet man at minst ett rør ble skiftet på batterie Lindemann, mens serienummer 11 ikke er gjort rede for (kan også ha blitt benyttet ved Lindemann).

Kanonbunkerne for de fire batteriene (unntatt batteriet i Polen) med 'Adolfkanoner' ble bygd i 1942-43 av den tyske byggeorganisasjon Todt. Bunkerne var av typen Regelbau S70/80 i Polen, Regelbau S 384 ved de norske batteriene og Regelbau S 262 i Frankrike. I Norge ble det i stor utstrekning brukt russiske krigsfanger som slavearbeidere under byggingen.

Prosjektiler rediger

Til kanonen var det utviklet i alt fem typer granater, inklusive treningsgranaten.

  • 40.6 cm Sprgr (forkortelse for Spreng-Granate, sprenggranat) L/4.8, med brannrør foran. Denne sprenggranaten var standardgranaten og hadde en vekt som lå mellom 1020 og 1035 kg. Utgangshastigheten var på 810 m/s. Den hadde brannrør som kunne settes inn foran eller bak.
  • 40.6 cm Sprenggranat L/4.6, med brannrør bak. Dette var en pansergranat som veide 1030 kg og hadde en utgangshastighet på 810 m/s.
  • 40.6 cm Pansergranat L/4.4, med brannrør bak.
  • 40.6 cm Adolf Granate L/4.2, denne granaten kunne ha tennsats/brannrør både foran og bak. Også tidsbrannrør fantes til denne. Denne såkalte «Adolfgranaten» var en langtrekkende granat som veide rundt 600 kg. Med maksimal drivladning (i kardus) hadde den en utgangshastighet på 1050 m/s og en rekkevidde på 56 km. «Adolfgranaten» kunne nå en maksimalhøyde på 21 800 meter, og hadde en lengste flyvningstid på to minutter og ti sekunder. Standardgranaten kom opp i en høyde på ca. 12 000 meter.
 
Lindemann-batteriet

Kanonstillinger rediger

Polen og Frankrike rediger

De tre første kanonene, som ble plassert på Helhalvøya i Polen, inngikk i Schleswig-Holstein-batteriet. De kom på plass deri løpet av 1940/1941. Batteriet skulle beskytte Gdańskbukten. Alle tre kanonene ble prøveskutt i løpet av mai og juni i 1941, og ble kort tid etter transportert med jernbane til Frankrike for å brukes i Batterie Lindemann. I dag finnes det et kystforsvarmuseum i bunkerne etter batteriet i Hel. Av Batterie Lindemann finnes det i dag nesten ikke spor igjen. Området ble brukt til deponi for utsprengt stein under byggingen av Euro-tunnelen mellom England og Frankrike.

Norge rediger

 
Adolfkanon på Trondenes (2007)
Foto: Jan Andreas Knudsen

De syv kanonene ble fordelt på følgende batterier:

Etter krigen ble kanonene på Trondenes tatt over av det norske forsvaret. Siste skarpskyting med batteriet ble gjennomført i 1957 før det ble tatt ut av Kystartilleriets struktur og formelt nedlagt 1. juli 1964.

De tre kanonene på Engeløya ble solgt til skraphandlere i 1956, mens de fire kanonene på Trondenes er bevart, hvor kanon 1 med bunker er fullt restaurert og ivaretatt som museumsanlegg åpent for publikum på guidede omvisninger. De øvrige kanonene er kun vedlikeholdt utvendig. Hele batteriet er[når?] på Riksantikvarens ønskeliste over bevaringsverdige festningsverk.

Litteratur rediger

  • Hogg, Ian V. (2002). German Artillery of World War Two. London: Greenhill Books. ISBN 1-85367-480-X. 
  • Schmeelke, Karl-Heinz (1994). Fortress Europe: The Atlantic Wall Guns. Schiffer Publishing. ISBN 0-88740-525-8. 
  • Harald Isachsen "Adolfkanonene" I batteriene Dietl, Trondenes, Lindemann, Schleswig-Holstein = | id = ISBN 978-82-303-1028-1
  • Miroslaw Skwiot, German Naval Guns 1939-1945, Seaforth Publishing. ISBN 978 1 84832 080 2 (First published in Poland in 2004, by AJ-Press)

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Adolfkanon&oldid=23890390»