En kardus er en pose eller beholder fylt med krutt som er ment å detoneres bak en kanonkule, granat, for å skyve denne fremover. Kardusen inneholder dermed det som kalles drivladningen til en kanon.

Dersom ikke kardus benyttes, snakker man om en patron, hvor drivladningen og selve kulen er sammenfattet i én enhet før utskytning. Dette er ofte tilfellet i geværer og kanoner av mindre kaliber, hvor en slik løsning er mer praktisk. Automatvåpen som er avhengige av hurtig ladetid bruker ofte patroner.

Fordelen med en kardus, er at man kan øke eller minke drivladningen alt etter hvilken utgangshastighet man vil ha på granaten – dette påvirker igjen den effektive rekkevidden på våpenet.

Kardus ble benyttet fra tidligste tider med artilleri, hvor man ofte pakket kruttet i tøybeholdere, og deretter brukte én eller flere karduser alt etter rekkevidden man ville oppnå. I senere tid har man hatt egne beholdere hvor man kunne bruke en viss mengde drivladning alt etter hvilken rekkevidde man ville oppnå. En kanons rekkevidde beror også i høy grad på utskytningsvinkelen.