Abba Kovner

israelsk poet og skribent

Abba Kovner (født 14. mars 1918 i Sevastopol, død 25. september 1987 i kibbutzen En haChoresch i Israel) var en israelsk soldat, partisan, politikere, dikter og skribent som for det meste skrev på hebraisk. Han var av litauisk-jødisk opphav og partisanleder i Litauen under andre verdenskrig. Kovner var kjent for sine talegaver og evne til å påvirke en forsamling.[9] Han var søskenbarn med den israelske kommunistlederen Meir Vilner.

Abba Kovner
Abba Kovner at Eichmann trial1961.jpg
Kovner vitner i saken mot Adolf Eichmann (1961)
Født14. mars 1918[1][2]Rediger på Wikidata
Sevastopol[3][4][5], Ashmyany[6][7]Rediger på Wikidata
Død25. sep. 1987[1][2][8]Rediger på Wikidata (69 år)
Ein HaHoresh[7]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Skribent, lyriker, offiserRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i VilniusRediger på Wikidata
Ektefelle Vitka Kempner (–1987)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet IsraelRediger på Wikidata
Gravlagt Ein HaHoreshRediger på Wikidata
Medlem av Fareynigte Partizaner OrganizatsyeRediger på Wikidata
Utmerkelser Israel-prisen (1970), Bialik-prisen (1978), Brenner Prize (1968), Avraham Sjljonskijprisen (1960)Rediger på Wikidata

Abba Kovner til høyre ved bordet
Abba Kovner stående bak i midten, blant motstandskjempere i ghettoen i Vilnius, 14. juli 1944. Hans kone Vitka Kempner ytterst til høyre.

Mesteparten av Kovners familie og slektninger ble drept under holocaust.[10]

Liv og virkeRediger

Kovner ble født 14. mars 1918 i SevastopolKrim og flyttet med familien til Wilno/Vilna (Vilnius). Foreldrene var Israel og Rachel (Rosa) Taubman Kovner. Etter den russiske revolusjonen ble forholdene i Sovjetunionen vanskelige for jødene på Krim og de flyttet til Vilnius der de hadde familiebakgrunn. Byen ble annektert av Polen i 1922. Vilnius hadde på den tiden en stor jødisk befolkning og var et betydelig senter for jødisk kulturelt og intellektuelt liv (kalt «Jerusalem i Litauen» eller «Jerusalem i nord»). De rundt 60.000 jødiske innbyggerne utgjorde over 30 % av byens befolkning.[11][12] Han studerte ved universitetet i Vilnius. Han ble et aktivt medlem i den sosialistiske og sionistiske ungdomsbevegelsen Hashomer Hatzair («unge voktere»).[13] Han var gift med polskfødte Vitka Kempner (1920-2012) som etter krigen arbeidet som psykolog i Israel.[14]

I juni 1941 kom det tyske angrepet og okkupert, og Vilnoghettoen ble etablert. Kovner oppholdt seg flere uker i et dominikansk kloster utenfor Vilnius, han hadde langt år og var forkledd som novise.[15] Han returnerte til gettoen og fremførte sitt manifest muntlig til medlemmene av forskjellige ungdomsorganisasjoner. Kovner advarte ungdommene om at Hitler forsøkte å drepe alle jødene i Europa og selvforsvar var derfor eneste mulighet. Han organiserte og drev opplæring av undergrunnsbevegelsen i gettoen. Da gettoen ble «likviderte» flyktet Kovner og kameratene til skogs og dannet der en jødisk partisangruppe som etterhvert sluttet seg til sovjetiske partisaner.[16] Abba Kovner kom snart til at en motstandsgruppe måtte startes. Han var en av lederne i partisangruppen Fareynigte Partizaner Organizatsye (FPO), og ledet blant annet angrep på tyske mål fra skogene rundt Vilno. Han mente jødene måtte kjempe som jøder og ikke bli absorbert i litauiske eller russiske partisangrupper.[17] FPO sluttet seg etterhvert til andre partisaner og den sovjetiske hæren.[18] Han har blitt beskyldt for voldshandlinger mot polske og litauiske sivile.[trenger referanse]

Etter at tyskerne trakk seg ut av Vilno og var Kovner med da denne ble frigjort av den sovjetiske Røde armé fra 7 til 13. juli 1944. Da Kovner og partisanene kom til den frigjorte Vilnius begynte de leting etter overlevende jøder samt jødiske dokumenter som hadde med sikte på å sende dem til «Eretz Israel». Han hadde også ambisjon om å forene restene av de jødiske samfunn i Øst-Europe og søke gjengjeldelse overfor tyskerne. Hans planer om hevn førte til at han ble fengslet av britene i Egypt og Palestinamandatet. Etter løslatelse slo han seg ned i en kibbutz sentral i landet.[19][18] Etter krigen var Kovner aktiv i å hjelpe jøder til Palestina. Dit reiste han selv også og medvirket ved opprettelsen av staten Israel,[17] han var medlem av Haganah,[18] og han deltok i den arabisk-israelske krig i 1948 i Givati-brigaden.[20]

I Givati-brigaden var Kovner utdanningsoffiser. Denne brigaden hadde rundt 9500 soldater og var den klart største og mest sammensatte av i Israels forsvar: Det var imigranter fra hele verden blant annet fra flyktningeleire og noen hadde også tjenestegjort i den britiske hæren. Fra juni 1948 til mai 1949 forfattet han 30 såkalte brav, meldinger eller kampskrifter (hebraisk: daf kravi; engelsk: battle missives) som ble sendt rundt til soldatene. Kampskriftene var Kovners påfunn og hadde en poetisk og ekspressiv stil med til dels voldelig retorikk. Kovners retorikk var kraftig anti-egyptisk samtidig som han advarte soldatene mot å mishandle krigsfanger og mot å plyndre. Han oppfordret soldatene til å behandle den arabisk sivilbefolkningen fint fordi de alle skulle være borgere av Israel i fremtiden. Skriftene var populære blant soldatene i Givati-brigaden, men ble skarpt kritisert i andre deler av Israels forsvar (IDF). Kovner ønsket med kampskriftene å rense soldatene for skyld og skam etter deltakelse i kamphandlinger, inspirere utslitte soldater til kamp og roe angst og nervøsitet før kamp. Kovner talte ofte selv til soldatene rett før de ble sendt til fronten. Kovner engasjerte seg i opplæring av soldater som var nylig innvandret til Israel og sørget for at de fikk støtte gjennom «adoperte familier» i nærheten.[21] Kampskriftene var utpreget intertekstuelle med bakgrunn i russiske kamptekster fra andre verdenskrig samt hebraiske tekster fra bibelen og nyere tid.[22]

Fra 1949 virket Kovner som en offentlig figur, politiker og forfatter i Israel. Han skrev ingen selvbiografi og etterlot seg ikke en dagbok, men hans mange tekster inneholder selvbiografiske elementer.[23]

I 1961 vitnet han i saken mot Adolf Eichmann i Jerusalem.[24][25] Hannah Arendt beskrev Kovners opptreden i vitneboksen som en taler (som mislikte å bli avbrutt) og ikke som et vitne.[26]

I 1970 fikk Kovner «israelprisen» i litteratur.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Yad Vashem, www.yadvashem.org[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Jewish Virtual Library, www.jewishvirtuallibrary.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ gravminne, gravbilde
    Abba Kovner's Grave.jpg

    [Hentet fra Wikidata]

  6. ^ www.jmuseum.lt[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b eleven.co.il[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id kovner-abba[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Porat (2009) s. xix
  10. ^ Porat (2009) s. 3-4
  11. ^ «Jonathan Steele: In the Jerusalem of the North, the Jewish story is forgotten». the Guardian (engelsk). 19. juni 2008. Besøkt 7. oktober 2021. 
  12. ^ Porat (2009) s. 3-6
  13. ^ Porat (2009) s. xv
  14. ^ Porat (2009) s. xxi
  15. ^ Silver, Eric (1992). Helter fra Holocaust: de satset alt for å redde jøder fra Hitlers redselsregime. Mandal: Exodus. ISBN 8275140072. 
  16. ^ Porat (2009) s. xv
  17. ^ a b «Abba Kovner». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 6. oktober 2021. 
  18. ^ a b c «On This Day: Nazis liquidate Vilnius Ghetto, slaughter Lithuanian Jews». The Jerusalem Post | JPost.com (engelsk). Besøkt 6. oktober 2021. 
  19. ^ Porat (2009) s. xvi
  20. ^ Porat (2009) s. xiv
  21. ^ Arbell, Michal (2012). «Abba Kovner: The Ritual Function of His Battle Missives». Jewish Social Studies. 3. 18: 99–119. ISSN 0021-6704. doi:10.2979/jewisocistud.18.3.99. Besøkt 16. oktober 2021. 
  22. ^ Shoham, Reuven (1996). «INTERTEXTUAL RELATIONS AND THEIR RHETORICAL SIGNIFICANCE IN ABBA KOVNER'S "DAF KRAVI"». Hebrew Studies. 37: 99–118. ISSN 0146-4094. Besøkt 16. oktober 2021. 
  23. ^ Porat (2009) s. xvi
  24. ^ https://collections.ushmm.org/search/catalog/irn1001558
  25. ^ «Abba Kovner in Letter After Adolf Eichmann Trial: A Dam Has Burst of Holocaust Survivors' Emotions». Haaretz (engelsk). 2. desember 2010. Besøkt 19. september 2019. 
  26. ^ Arendt, Hannah (1998). Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet. Oslo: Pax. ISBN 8253020139. 

KilderRediger

  • Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani]
  • Porat, D. (2009). The fall of a sparrow: The life and times of Abba Kovner. Stanford University Press.

Eksterne lenkerRediger