Aérotrain var et luftputetog utviklet i Frankrike mellom 1965 og 1977. Sjefsingeniøren var Jean Bertin.

Aérotrain prototype#02
Saran Aérotrain rail

Målet med Aérotrain var det samme som med maglev-tog, nemlig å heve toget over skinnene slik at luftmotstanden er det eneste som bremser. Derfor kunne Aérotrain kjøre i svært høye hastigheter med et akseptabelt energiforbruk og støynivå, og uten den tekniske kompleksiteten og den høye prisen til magnetisk hevede tog. Prosjektet ble nedlagt i 1977 på grunn av manglende finansiering, Jean Bertins bortgang og franske myndigheters valg av TGV som den framtidige løsningen for jernbanetransport.

Testbaner rediger

For de fleste Aérotrain består sporet av en enkelt skinne av armert betong med en omvendt T-form. Alle spor som ble bygget var kun for eksperimentelt bruk. Den første testbanen ble bygget i februar 1966 i Gometz-le-Châtel, Essonne, Frankrike. Banen ble brukt av aerotrain 01 og 02, og ble bygget i traseen til en nedlagt jernbanestrekning. Testbanen var 6,7 km lang. Sporet er fortsatt synlig i dag, men delvis fjernet for å gi plass til bygninger. En seksjon av banen er beholdt og restaurert, og brukt som et monument i en rundkjøring i Gometz. En ny bane laget av aluminium og asfalt ble bygget i 1969 for aerotrain prototype S44 i Gometz-le-Châtel, bare noen få meter unna og parallelt med den første banen. Ledeskinnen i aluminium ble fjernet etter testingen, men asfaltbanen ble beholdt og omgjort til gangsti i 2008 og 2009. Et 18 km langt opphøyd spor ble bygget i 1969 i Loiret i Frankrike, nord for Orléans. Denne testbanen ble bygget for å teste prototypene I80-250 og I80-HV. Orléans-testbanen ble et berømt landemerke etter at testprogrammet var ferdig.

Prototyper rediger

Seks prototyper ble bygget: 01, 02, S44, I-80, I-80 HV og prototypen til Rohr Industries. I-80 var en passasjervogn i full størrelse med plass til 80 passasjerer, og den kjørte på 18 km med bane. I 1974 satte den verdensrekord for skinnegående fartøy med en snitthastighet på 417,6 km/t og en toppfart på 430,4 km/t. Rohr Industries-prototypen ble bygget på lisens i USA. Aérotrains prototyper ble utrustet og testet med forskjellige typer fremdriftssystemer: flypropell for prototype 01, spesielle propeller med vinklede blader på prototype I80-250, gassturbin i prototypene 02 og I80-HV, og elektrisk lineær induksjonsmotor i prototypene S44 og Rohr.

Tidslinje rediger

  • 1963: Jean Bertin presenterer en modell i skala 1:12, 1,4 meter i lengde, for myndighetene og til SNCF (den franske statsjernbanen).
  • 15. april 1965: Société d’étude de l’Aérotrain (firma for studier av Aérotrain) opprettes.
  • 16. desember 1965: Aérotrain 01 ferdigstilles, i skala 1:2, med plass til fire passasjerer og to førere. Den har propellfremdrift med 260 hestekrefter. Luftputen skapes av to 50 hestekrefters kompressorer. Det var 10,1 m langt og veide 2,6 tonn.
  • 21. februar 1966: Offisiell innvielse i Seine-et-Oise (Essonne) av 6,7 km prøvebane. Denne dagen oppnådde Aérotrain 01 en hastighet på 100 km/t. Bare noen dager senere klarte man 200 km/t.
  • 23. desember 1966: Ved å sette på en rakett fikk man en samlet kraft tilsvarende 1700 hestekrefter, og oppnådde en hastighet på 303 km/t.
  • 1. november 1967: Aérotrain 01 ble utstyrt med en turbopropmotor, og klarte hastigheten 345 km/t.[1]
  • 1967: Konstruksjon av Aérotrain 02, med en turboprop fra Pratt & Whitney.
  • 22. januar 1969: Aérotrain 02 oppnår rekordhastigheten 422 km/t på testsporet Gometz-le-Châtel.[1]
  • 1969: Konstruksjon av en 18 km lang testbane mellom Ruan, nord for Artenay, og Saran (Orléans) i Loiret. Banen går fem meter over bakken, støttet av pilarer, og tillater hastigheter på 400 km/t. Det er en plattform i hver ende som kan brukes til å snu kjøretøyet, og en sentral plattform der man kunne parkere toget i en hangar. Denne banen er nedlagt men eksisterer fortsatt i dag. Den er synlig fra hovedveien RN20.
  • 1969: Konstruksjon av Aérotrain I80. Dette fartøyet var 25,6 meter langt, 3,2 m bredt og 3,3 m i høyden. Det veide 11,25 tonn og hadde 80 passasjerseter. Det hadde to Turboméca Turmo III E3 turbiner som ga kraft til en skjermet propell, 2,3 meter i diameter med sju blader. En Turmastazou 14 turbomotor ga kraft til luftkompressorene. Det var seks kompressorer for oppdrift og seks vertikale for styring. Nedbremsing ble gjort ved å reversere propellen, men ved nødstopp fantes det også en friksjonsbremse på den midtre skinnen.
  • 1969: Bygging av Aérotrain S44, en versjon designet for lokaltrafikk (som mellom bysentrum og flyplassen), med elektrisk framdrift. Den hadde enMerlin-Gérin lineær motor og var beregnet på 200 km/t.
  • 7. mars 1970: Det ble utgitt et frimerke til ære for Aérotrain.
  • 1973: Realisering av en høyhastighetsutgave av I80, nemlig I80HV (Haute Vitesse). Denne versjonen hadde en JT8 D11 turbofanmotor fra Pratt & Whitney.
  • 1974: Myndighetene gir opp et prosjekt med å bygge en aérotrain-linje mellom flyplassene Orly og Roissy.
  • 5. mars 1974: Aérotrain I80 setter verdensrekord for skinnegående kjøretøy med hastigheten 430,4 km/t.
  • September 1975: Det bestemmes at det skal bygges en TGV-bane fra Paris til Lyon.
  • 21. desember 1975: Jean Bertin dør.
  • 1977: Prosjektet blir nedlagt.

Sammenligning med TGV rediger

Franske myndigheter valgte å satse på TGV i stedet for Aérotrain. Her er en sammenligning:

Fordeler ved TGV rediger

  • I motsetning til aérotrain kunne TGV benytte eksisterende jernbaneskinner i byområder. Aérotrain måtte hatt nye spor og stasjoner.
  • Aérotrain hadde mye dårligere kapasitet.
  • Etter den første oljekrisen, ble drivstoffet til Aérotrain I80 for kostbart. Den elektriske versjonen ville brukt mye mer kraft enn TGV.
  • Jernbanemiljøer var totalt ukjente med teknologien brukt av aérotrain.

Fordeler med Aérotrain rediger

  • Mindre belastning på sporene, og derfor muligens lavere bygge- og vedlikeholdskostnader.
  • Mindre friksjon, som muligens kunne gi lavere energiforbruk.
  • Mindre støy, fordi toget ikke hadde hjul som kunne overføre vibrasjoner til sporet.[1]

Amerikansk Aérotrain rediger

I 1970 bygget Rohr Industries en prototype og en testbane i Colorado, USA. Denne prototypen hadde en lineær motor som framdrift, og kunne frakte 60 passasjerer i 240 km/t. Lengden var 28 m og vekten 20,8 tonn. På grunn av manglende finansiering ble det ikke satt i kommersiell drift.

Britisk Aérotrain rediger

I Storbritannia ble en lignende teknologi utviklet, med navnet tracked hovercraft og hovertrain. Et forsøk på å bygge en testbane ble gjort, men den ble aldri fullført.[2]

Referanser rediger

  1. ^ a b c Roy McLeavy: Société de L'Aerotrain, Frankrike. Jane's Surface Skimmers Hovercraft and Hydrofoils
  2. ^ Et nettforum om jernbane

Eksterne lenker rediger