7,7 cm FK 96

7,7 cm Feldkanone 96 (7,7 cm FK 96) var en feltkanon brukt av Tyskland før første verdenskrig. Innføringen av rørrekyl i Frankrike gjorde det nye kanonskytset utdatert knapt ett år etter de første leveranser til den tyske hæren startet. Dermed ble nesten hele produksjonsserien ombygd for bruk av rørrekyl til 7,7 cm FK 96 n.A.

7,7 cm FK 96
FK 96 a.A på parade, muligens før 1907.
Type		Feltkanon
Opprinnelse		Tyskland
Utviklet av		Krupp
Produsent		Krupp
Brukshistorie
Konflikter		Første verdenskrig
Spesifikasjoner
Vekt		919 kilogram
Løpslengde		2,15 meter
Kaliber		77 mm, 7,7 cm
Granat		Delt ladning
Granatvekt		6,85 kg
Lukkemekanisme		Horisontal fallblokkmekanisme
Skuddtakt		8 skudd per minutt
Maks rekkevidde		7,800 meter
Effektiv rekkevidde		5,000 meter med tidsinnstilt granat
Elevasjon		-12° til +15°
Sideretting		4°

Historie

Den planlagte Feldkanone C/96 var ikke annet enn en modifiserte variant av Krupp-arsenalets C/73 som var introduserte for den tyske hæren allerede i 1873, og dermed var ikke utstyrt med en effektiv rekylmekanisme. Den eneste merkbare improviseringen var monteringen av en spade i ankeret på blokksvansen som tok opp mye av rekylvirkningene. Den største hovedforskjellen mellom C/73 og C/96 var innføringen av røykfri kruttladning i metallhylser.

Det pågikk tekniske studier omkring rekylmekanismer i Tyskland, blant annet av ingeniøren Konrad Haussner som allerede i 1888 kontaktet sine oppdragsgiverne hos Krupp om en hydropneumatisk langsylinderrekylmekanisme, som skulle absorbere rekylkreftene med olje og komprimerte luft. Dessverre fikk han ikke gjennomslag for sitt rekylsystem hos Krupp, og oppsagt sitt arbeid for et samarbeid med konkurrenten Gruson i 1890-årene. I 1894 demonstrerte Haussner hans rekylsystemet for utsendinger fra Artillerieprüfungskommission (APK), men det var meget liten interesse i det konservative miljøet og problemene under testene overbeviste ikke APK. Dermed ble den nye feltkanonen ferdigutviklet uten rekylmekanisme.

Det franske artilleridepartementet derimot viste større interesse for Haussners rekylsystem og fikk anledning til å studere hans blåkopier, hvorfra man utviklet fram en selvstendig langsylinderrekylmekanisme med bruk av olje og komprimerte luft, som teknisk sett kalles væskebrems. Etter problemene var løst, kunne den franske hæren introdusere Canon de 75 modèle 1897, det første moderne skytset med et effektiv rekylsystem for felttjeneste i 1898. Med rørrekylen som mente at kanonløpet rekylere langs nesten hele løpslengden, ble skytset stabilt under avfyringen. Dermed ble det mulig å lade mye raskere, så høyere skuddtakt var mulig å oppnå uten ekstraarbeid.

Den franske 75 mm feltkanonen utklasset den like nye tyske 7,7 cm feltkanonen med sin skuddtakt på 15 skudd per minutt, som kan økes til 30 skudd per minutt for hender på en øvet kanonbesetning. Tyskerne lærte om det nye våpenet i det samme året som innfasingen av 7,7 cm C/96 i det tyske feltartilleriet. Det var et stort sjokk for de tyske militære som måtte konstatere at franskmennene hadde fått et nytt våpen som over natten gjorde deres nyeste feltkanonen utdatert.

APK måtte ha et nytt våpen som svar på den franske utfordringen, men det fantes ikke penger, så en oppgradering av den eksisterende produksjonsserien av C/96 som etter 1899 ble FK 96 med rekylsystem var blitt det eneste realistiske alternativet. De tok kontakt med Krupp som hadde overtatt Gruson i 1893, og konkurrenten Rheinmetall. Haussner som hadde sluttet seg til direktør Erhardt i firmaet Rheinmetall i 1895, fikk en oppreisning da hans forbedrede rekylsystemet ble adoptert av APK og den tyske hæren.

Ombyggingen gjorde FK 96 om til et helt nytt våpen, nesten bare kanonløpet var beholdt for den nye varianten som ble betegnet Feldkanone 96 neuer Art, som mente «ny modell». De gjenværende kanonene som ikke gjennomgikk ombyggingsprosessen ved året 1904, ble deretter kjent under betegnelsen Feldkanone 96 a.A, som mente «gamle modell». Disse så kamp under den første verdenskrigen.

Et antall 7,7 cm C/96 ble solgt til boerrepublikken Transvaal. Disse kanonene ble brukt mot britene under den andre boerkrigen mellom 1899 og 1902.

Kanonen

Feltkanonen som var først introdusert som C/96 av Krupp, var en konvensjonell kanondesign med en horisontal fallblokkmekanisme i sluttstykket med kanonløp av stål som mer en fortsettelse av den suksessfulle C/73, som to ganger hadde blitt ombygd i tråd med nyvinninger innenfor den artilleriteknologiske utviklingen, C/73/88 med mindre stykkvekt på kanonløpet ved innføringen av røykfri krutt og C/73/88/91 med ny kanonløp lagd av nikkelstål. Etter den siste varianten kom i 1891 besluttet det tyske feltartilleriet seg om å få en ny standardkanon for feltbatteriene.

Det fremste kravet for den nye feltkanonen var stor mobilitet for hestetrekk så feltbatteriet kunne følge infanteriet på slagmarken, dermed fikk C/96 en ny affutasje eller lavett med en nedvendt spade som kan rammes ned i jorda. Ved hver avfyring måtte kanonen flyttes tilbake på sin skytstilling, og det var sprede forsøk på rekylbrems innenfor artilleriet. De eldre C/73 lavettene hadde ikke spadebrems eller «anker» som det også het, montert på enden av blokksvansen. Deretter skulle mye av rekylkreftene overføres til bakken, noe begrenset av en taubrems på innsiden av affutasjen. Ved avfyringen vil kanonen «stå på bakbeina» før returen til skytstillingen.

I likhet med forgjengeren brukte C/96 også delt ladning, noe som tok mer tid for laderen ettersom man må i to separate handlinger sette inn granaten og deretter drivladningen. Den eneste improviseringen var innføringen av metallhylser for drivladning. Med FK 96 n.A gikk det tyske feltartilleriet over til enhetspatronen, inspirert av det franske eksemplet.

Litteratur

• Jäger, Herbert; German Artillery of World War One. Crowood Press, 2001 ISBN 1-86126-403-8

Eksterne lenker

• The South African Military History Society; German guns of World War I in Sooth Africa