Wikipedia

Østøya

Østøya er en øy i Horten kommune i Vestfold, og ligger øst for Mellomøya og vest for Vealøs.

Østøya
Østøya, sett fra Bassengtaket i Horten
Geografi
PlasseringOslofjorden
Areal 0,7 km²
Høyeste punkt28 moh
Administrasjon
LandNorges flagg Norge
FylkeVestfold
KommuneHorten
Posisjon
Kart
Østøya
59°26′45″N 10°28′31″Ø

Historie rediger

Østøya het opprinnelig Østre Løvøy, og sammen med Vestre og Midtre Løvøy tilhørte den Falkensten Bruk som brukte øyene som beite for kyr. Navnet på øyene skyldtes løvet fra trærne, som ble samlet inn om høsten til vinterfor. Staten sikret seg øya allerede i 1819, året etter at det ble bestemt at Marinens nye hovedstasjon skulle ligge i Horten. I 1840-41 ble den kunstige Mastedammen murt opp på øya. Den var opprinnelig en trang bukt som ble demmet opp i syd. Dammen ble brukt til å trutne master til seilskip.[1] I tillegg ble det bygd en oppsynsbolig og kjølhalingskai.[2] I 1877 ble det bygget et fredskrutthus, det vil si et magasin for oppbevaring av ildsfarlige stoffer, på øya.[3] Magasinet består av pusset teglsteinsmur. På 1890-tallet ble det satt opp rekke skur for oppbevaring av ammunisjon og torpedoer. Under første verdenskrig ble en rekke nye bygninger for miner og torpedoer satt opp.[2]

Andre verdenskrig rediger

Den tyske okkupasjonsmakten videreførte bruken av bygningene på øya, og oppførte i tillegg nye bygg. De hadde Sør-Norges hovedlager for torpedohoder på Østøya. Den 21. januar 1945 sprengte motstandsmannen Hjalmar Berge (1916–2003) lageret, og 184 torpedokrigshoder, 69 tonn sprengstoff, flere lagerbrakker og verksteder for torpedoklargjøring ble ødelagt.[4][5]

Etter krigen rediger

Etter 1945 overtok Forsvaret den tyske bygningsmassen og fortsatte virksomheten på øyene. Siden 1945 har det vært et anlegg på øya for å koke sprengstoff ut av gamle sjøminer. Anlegget var fortsatt i drift i 2006.[6] I 1953 ble Norges første froskemannskole etablert på Østøya.[7] Samme år vedtok Stortinget å flytte Marinens hovedbase til Haakonsvern, og de fleste av Sjøforsvarets enheter ble rundt 1962 overført til Haakonsvern. Froskemannskolen ble flyttet til Håkonsvern i 1966.

I 1955 ble det bygget en bro mellom Østøya og Mellomøya.[8] På de to øyene ble det bygget en egen jernbane med flere kilometer med smalsporet skinnegang. Banen ble brukt til å frakte miner, torpedoer og sprengstoff mellom verksteder, depoter og kaianlegg. Jernbanen med lokomotiv, vogner og skinnegang ble før 2011 solgt til Lommedalsbanen.[9][10]

Statens kartverk godkjente i 1966 navnet Østøya.

Østøya er fremdeles en militær øy, avstengt for allmennheten. På begynnelsen av 2000-tallet ble øya brukt til lette øvelser til fots i terrenget, maritime øvelser og skyteøvelser.[1] I senere tid har Forsvaret revet installasjoner de ikke lenger har bruk for[11] og enkelte tar til orde for at Østøya bør åpnes for allmennheten.[12]

Natur rediger

Østøya har et areal på rundt 0,70 km²[13] Øya er for det meste skogkledd og har blant annet uvanlig mange gamle og store edelløvtrær som eik, ask, lind og osp. I skogen er det også åpnere områder med naturlige tørrbakker og kulturmark. Ved den 24 dekar store kunstige Mastedammen sør på øya vokser det svartor. Som ellers i Horten kommune er det en solid bestand av misteltein også på Østøya. Den rødlistede soppen ruteskorpe finnes også på øya, samt den fredede blomsten vårmarihånd.[1]

Det er observert småsalamander i en annen liten dam på sørvest øya. Øya har et rikt fugleliv og det er blant annet observert flere typer hakkespett.[1] Det lille Østøyskjæret (også kalt Stuterenskjæret) 30 m sørvest for øya er fra 2009 fredet som biotypvern for å beskytte makrellterne i hekketiden.[14]

  •  
    Mye av Østøya, sett fra Brårudåsen batteri.
  •  
    Østøya til venstre, og Vealøs til høyre på bildet.
  •  
    Ruteskorpe
  •  
    Småsalamander
  •  
    Makrellterne

Referanser rediger

  1. ^ a b c d «Biologisk mangfold på Karljohansvern; Østøya, Mellomøya, Vealøs, Møringa og Hortensskogen.» (PDF). Forsvarsbygg. 20. desember 2003. Arkivert fra originalen (PDF) 4. februar 2015. Besøkt 4. februar 2015. 
  2. ^ a b «Historisk tabell Karljohansvern» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 4. februar 2015. Besøkt 4. februar 2015. 
  3. ^ Jan Ingar Hansen (2. desember 2013). «Torpedoavdelingen». Besøkt 3. februar 2015. 
  4. ^ Svend Aage Madsen (2. februar 2015). «Ukjente Hjalmar sprengte alt alene». Se og hør. Besøkt 3. februar 2015. 
  5. ^ Jan Ingar Hansen (24. januar 2015). «Da torpedolageret på Østøya ble sprengt». Marinemuseet. Besøkt 3. februar 2015. 
  6. ^ «Minekokerne». Forsvarets forum. 2. juni 2006. Arkivert fra originalen 4. februar 2015. Besøkt 4. februar 2015. 
  7. ^ Ellen Johannessen (16. august 2004). «Gjensyn med barske froskemenn». Gjengangeren. Besøkt 4. februar 2015. 
  8. ^ «Horten - DS Kong Oscar II». 1. januar 2015. Arkivert fra originalen 4. februar 2015. Besøkt 4. februar 2015. 
  9. ^ Jan Ingar Hansen (3. desember 2011). «Marinens glemte jernbane». Besøkt 3. februar 2015. 
  10. ^ «Lommedalsbanen ruller igjen – her er historien bak». Budstikka. 8. juni 2014. Arkivert fra originalen 4. februar 2015. Besøkt 4. februar 2015. 
  11. ^ Forsvaret river på Østøya
  12. ^ Taler for åpning av Østøya
  13. ^ Gule Siders arealmåling
  14. ^ «Østøyskjæret». Miljødirektoratet. 19. juni 2009. Besøkt 3. februar 2015. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Østøya&oldid=24166031»