Ølfugl

Ølfugl brukes om drikkekar eller øser av tre med fugleform. De har hank eller skaft formet som et fuglehode, og de har gjerne en stjert på motsatt side. De fleste bevarte ølfugler er fra 1700- og 1800-tallet, og de har vært brukt i bygdemiljøer. De forekommer også som «tvillingfugler» der to parallelle fugler henger sammen, og de har da gjerne et hull slik at ølet kan renne fritt mellom dem.

Betegnelsen knytter dem til øldrikking, men om enkelte er det opplyst at de og har vært brukt til melk og blande (en blanding av fermentert myse og vann). Ølfugler kunne brukes som selvstendige drikkekar, men mindre ølfugler kunne også brukes som øser til å drikke av når ølet ble servert i store ølboller. Ifølge tradisjonen lå de da gjerne og fløt i bollen når de ikke var i bruk.

Gås, and og pelikan er de vanligste fugleformene som er brukt som forbilder for ølfugler.

Andre betegnelser som har vært brukt på denne typen drikkekar er gjøytil, gås, høne, høneskål, kane, kani, kjenge, koks, mjokk-høne^[1], orre, pelikan, skafse, øland, ølgås, ølhane, ølhøne, ølkjenge, ølkopp og øse.^[2] Betegnelsen ølfugl blir også brukt om slike kar med tut.^[3]

Se også rediger

Referanser rediger

^ Til melk
^ Østby (1983) s. 37
^ Se trøys

Litteratur rediger

Gjærder, Per (1975): Norsk drikkekar av tre. Bergen – Oslo – Tromsø. ISBN 82-00-06405-0
Østby, Jon Birger (1983): Nomenklatur for drikkestell, med tegninger av Torill Sand. Oslo
Christie, Inger Lise (1987): Høne – and – orre : en gruppe fugleformete ølkar. artikkel i By og bygd nr 31. Norsk Folkemuseums årbok 1985-86 s. 126-166. Oslo. ISBN 82-90036-29-9
Norheim, Per Terje (2018):Ølhøner og andre drikkekar av tre. ISBN 978-82-8313-176-5
Brunstad, Sissel (2019): Norsk ølhistorie - frå Odins skål til i dag. ISBN 978-82-7959-289-1

Eksterne lenker rediger

[1] Til melk

[2] Østby (1983) s. 37

[3] Se trøys

[1]

[2]

[3]