Æresordenen (Det osmanske rike)
Æresordenen (tyrkisk: Nişân-ı İftihâr) var en orden som ble tildelt i Det osmanske rike. Den var rikets første orden og ble innstiftet under sultan Mahmud II. Det hefter noe usikkerhet om innstiftelsesåret. Tradisjonelt har 1831 vært ansett som året Æresordenen ble grunnlagt. Nærmere studier av osmanske kilder gjør det trolig at innstiftelsestidspunktet kan ha vært august 1832. De første tildelinger fant sted 1833–1834.
Ordenens opphav og inndeling er noe uklar. De første årene ser betegnelsen Nişân-ı İftihâr ut til å ha fungert som en fellesbetegnelse på en rekke ulike utmerkelser og dekorasjoner. Ordenen ser nærmest ut til å ha fungert som et embets- eller rangtegn snarere enn en europeisk type orden. Den ble tildelt innehavere av spesifikke embeter, innehavere av en bestemt grad eller rang i det militære hierarki og i byråkratiet, men ble også tildelt etter individuelle fortjenester.
Inndeling rediger
Inndelingen av æresordenen er noe usikker. Den hevdes å ha hatt én, tre eller fire klasser, enkelte kilder påpeker hele seks ulike utforminger av ordenstegnet. Det er mest sannsynlig at ordenen ikke hadde noe formell inndeling i klasser, men at den innbyrdes rangering av ordensmottakerne framkom uformelt av ordenstegnets utstyr og kostbarhet. Det eksisterte ulike kvalitetsgrader og utviklingen over tid viser at etterhvert som behovet oppsto, kunne det legges til ytterligere kvalitetsgrader, særlig i nedre del. Dette var et svar på etterspørselen etter ordenstildeling fra personer som av sultanen ikke ble ansett verdige til å motta ordenens mest kostbart utstyrte ordenstegn.
Fra 1851 av hadde Æresordenen karakter av enklasses orden.
Ordenstegn rediger
Æresordenen hadde ikke standardiserte ordenstegn eller ordensbånd og heller ikke standardiserte ordenstegn etter klasse. Ordeneninsigniene varierte i utforming. Hovedelementene besto av sultanens navnetrekk, tughra, sammen med inskripsjonen Nichania iftichar. Ordenstegnene var som regel rikt besatt med edelstener, i alle fall de som ble tildelt framstående og betydningsfulle personer. For andre kunne ordenstegnene utstyres etter mottakerens rang, verdighet eller anseelse.
Tildeling rediger
Over tid utviklet Æresordenen seg til å bli en innenlandsk fortjenstorden. Den ble tildelt Det osmanske rikes innbyggere uavhengig av tro. Oppkomsten av Æresordenen falt i tid sammen med avskaffelsen av tradisjonen med å gi fremmede lands diplomater og dignitærer gaver i form av pelsverk og æresdrakter. I stedet ble den europeiske praksisen med å tildele ordener tatt opp også i Det osmanske rike. Æresordenen ble dermed også en diplomatisk orden og den orden sultanen tildelte utenlandske fyrster. En av de første slike tildelinger skjedde da Serbias fyrste Miloš Obrenović I ble utnevnt til Æresordenen i 1834. Ordenen var her et middel i forsøket på å passivisere fyrsten. Det kom raskt ønsker, til dels også krav, om ordenstildeling fra europeiske makter, særlig Russland, Østerrike, Storbritannia og Frankrike. Diplomater fra disse land ble tildelt ordenen, likeså framtredende statsmenn som Østerrikes utenriksminister Metternich og den britiske utenriksminister Palmerston.
Ordenstegnenes rike utstyr gjorde at Æresordenen ble en stor utgiftspost for statskassen. I 1851 ble alle ordenstegn inndratt som ledd i forberedelsene til etableringen av et nytt ordensvesen etter europeisk mønster i Det osmanske rike. Et slikt ble til ved innstiftelsen av Mecidi-ordenen i 1852. Etter 1851 ble Æresordenen fortsatt tildelt et svært begrenset antall av rikets ledende menn og ordenen må fra da av anses som en enklasses orden.
Kilder rediger
- Edhem Eldem: Pride and Privilege. A History of Ottoman Orders, Medals and Decorations, Istanbul: Ottoman Bank Archives and Research Centre, 2004, ISBN 9759369281.