Wikipedia

Maske

Maske er et ansiktsplagg, et løst dekke foran ansiktet, brukt som beskyttelse, kamuflasje eller i rituelle og i sammenhenger av underholdning og lek. Masker har vært i bruk siden oldtiden, både til praktisk og seremoniell bruk. De har vanligvis dekket ansiktet, men i enkelte tilfeller også dekket andre deler av kroppen, som i deler av Australia hvor enorme totemmasker dekket hele kroppen, og inuittkvinner benyttet fingermasker under framføring av fortellinger og dans.[1]

Steinmaske fra den førkeramiske neolittiske perioden, datert til rundt 7 000 f.Kr., og antagelig blant de eldste masker i verden. (Musée de la Bible et de la Terre Sainte).
Papierkrattler, masker ved paraden i det tyske karnevalet Narrensprung i Ravensburg 2005.

Den eldste kjente maske som er funnet av arkeologien er en 5000 år gammel maske fra Mesopotamia.[2] Gjennom historien har forholdet mellom maske og person vært omskiftelig og tvetydig. Maske skjuler det ekte ansiktet og representerer dermed noe falskt og overfladisk. Samtidig tydeliggjør og overdriver maskene menneskelige trekk på en måte det normale ansiktet ikke kan. Masker har vært brukt til å framstille det guddommelige, det demoniske, det avskyelige og det latterlige. I antikkens greske teater gikk anvendelsen av masker tilbake til oldtidens religiøse Dionysoskult. Medlemmene av koret bar samme type masker, men helt forskjellig fra hovedskuespillerne.[3] På grunn av sin store ekspressive kraft, har masker vært brukt i teater i mer enn tre tusen år. Få steder som verden som i nordøstlige Asia, særlig Kina, Korea og Japan, har bruken av masker vært så gjennomgripende i kulturen og samfunnet, fra religiøse ritualer, i teateret og til dagliglivet.

Etymologi rediger

 
Den såkalte «Agamemnons maske», gullmaske fra 1500-tallet f.Kr. ved Mykene i Hellas.

Ordet «maske» har kommet til norsk språk via tysk, fransk og italiensk, antagelig fra arabiske maskhara, «artist», «tryllekunstner» eller «klovn».[4] Gjennom tysk og fransk masque og middelalderlatinske masca, «gjenferd», «mareritt», og derfra av ukjent opprinnelse.[5] Det kan det være en kortform av arabiske maskhara, مَسْخَرَۃٌ, igjen avledet av sakhira, «latterliggjøre». Arabiske mashara har også gitt lånordet maskara i betydningen «mørk øyensminke til bruk på vippene».[6]

Det kan ha vært en innflytelse i europeiske språk fra norditalienske masca, «heks», som kom fra germansk eller keltisk.[6] Ordet «maske» er også benyttet i andre betydninger, som i garnløkke som strikkes, hekles eller bindes til en annen garnløkke. Dette ordet har et annet opphav: fra norrønt mǫskvi, mǫskvun, avledet fra germansk.[7]

Historie rediger

 
Etterligning av gravmasken til mayaherskeren K'inich Janaab' Pakal ved Museo Nacional de la Máscara i Mexico.

Bruken av masker i religiøse ritualer eller seremonier er en meget gammel menneskelig praksis verden over,[8] skjønt masker kan også bli benyttet som en form for beskyttelse, på jakt, i sport, i festivaler, og i krig, – eller ganske enkelt som en form for dekorasjon og utsmykning.[9] En del seremonielle eller dekorative masker var ikke framstilt for å bli brukt. Selv om bruken av religiøse masker har svunnet hen, har masker tidvis blitt benyttet i dramaterapi eller psykoterapi.[10]

Masker i oldtiden rediger

Et av utfordringene i antropologien er å finne den presise avledning av menneskelig kultur og tidlige aktiviteter. Oppfinnelsen og bruken av masker er kun et område av uløste forespørsler. Bruken av masker i menneskelig kultur strekker seg tilbake flere tusen år i tid. Det er antatt at de første maskene kan ha blitt benyttet av primitive mennesker for å assosiere maskebæreren med en form for overbevisende autoritet, enten det var knyttet til det guddommelige eller en form for kraft, som å bære en dyremaske for å ta på seg dyrets kraft, eller på annen vis gi tiltro til maskebærerens krav på en gitt sosiale rolle.

De eldste masker som har blitt avdekket er rundt 9 000 år gamle, og blir oppbevart i Musée Biblique (Musée «Bible et Terre Sainte» i Paris), og Israel Museum (Jerusalem).[11] Antagelig er bruken av masker langt eldre – de eldste kjente menneskeskape kunstverk er mellom 30 000 og 40 000 år gammel,[12] men for så vidt som det involverte bruken av krigsmaling, lær, vegetativ materiale eller masker av tre, er slike organiske masker ikke bevart (de er synbare kun i paleolittiske hulemalerier hvor dusinvis er bevart).[13] Ved neandertaler-stedet Roche-Cotard i Frankrike er fintesteinutskjæring som har trekk av et menneskelig ansikt funnet. Den er omtrent 35 000 år gammel, men det er ikke klart om det hadde til hensikt å fungere som en maske.[14]

I Første Mosebok i Det gamle testamente fortelles det om hvordan Adam og Eva benyttet fikenblader for å skjule deres nakenhet[15] etter å ha spist frukt fra «treet til kunnskap om godt og ondt».[16][17] «Maskerademotivet opptrer i Bibelen på to ulike nivåer: et forsøk på å lure folk og et forsøk på å lure Gud.»[18] Hva som formet det jødiske ritual var et «absolutt forbud mot å utforme en statue eller en maske», opprinnelig i det andre påbud i de ti bud.[19]

 
Indianske «falske ansikter» i Det etnologiske museum i Berlin.

I kulten til Shiva, funnet i Anatolia fra ca 6 000 f.Kr., opptrer den unge, nakne, falliske guden med en behornet maske.[20] I de greske Bakkanalia og Dionysoskulten, som innebar å bære masker, var dagliglivets kontroll av oppførsel og væremåte midlertidig satt til side, og folk danset i lystige drikkelag hinsides deres ordinære samfunnsrang eller status. Den franske forfatteren René Guénon hevder at i de romerske festivalene Saturnalia var de ordinære samfunnsrollene snudd om. Tidvis ble en slave eller en kriminell midlertidig gitt verdighetstegn og status som kongelig, kun for å bli drept straks festivalen var over.[21] Karnevalet i Venezia, hvor alle er like og likestilte bak deres masker, er datert tilbake til 1268 e.Kr.[22] Bruken av karnevalsmasker i de jødiske Purimfestene har antagelig sin opprinnelse sent på 1400-tallet, skjønt en del jødiske forfattere hevder at de alltid har vært en del av den jødiske tradisjon.[23]

De nordamerikanske irokesere benytter masker i helbredende hensikter. Det kalles for «falske ansiktsamfunnet» og benytter dramatiske masker gjort av tre i ritualer som skal mane fram ånden til den mytiske gamle, pukkelryggede mannen.[24] I Himalaya har masker funksjoner framfor noe annet å være formidlere av de overnaturlige krefter.[25] Maskene til yupikfolket i Alaska kan være små fingermasker, men også masker på 10 kg som ble hengt fra taket eller båret av flere mennesker samtidig.[26] Masker har også blitt skapt ved hjelp av plastisk kirurgi for lemleste soldater.[27]

Masker i ulike former (hellige, praktiske, eller lekfulle) har spilt avgjørende historisk rolle i utviklingen av forståelsen av «hva det betyr å være menneskelig», ettersom de tillater den fantasirike erfaring av «hva det er som» å bli omformet til en annerledes identitet (eller til å stadfeste en eksisterende samfunnsmessig eller åndelige identitet.[28] Ikke alle kulturer har kjent til eller benyttet seg av masker, men de fleste har det ved et eller flere tidspunkter i sin sivilisasjonsutvikling.[29]

Masker i framføringer rediger

 
Tragedie- og komediemasker som universalt symbol.
 
Relieff av den antikke greske dramatikeren Menandros med teatermasker.

Over hele verden har masker blitt benyttet for deres uttrykksfulle kraft i framføringer av ulike art, både i rituelle og religiøse, foruten også i ulike teatertradisjoner. De rituelle og de teatralske definisjoner av masker er tidvis ikke til å skilles fra hverandre, men gir likevel et hensiktsmessig grunnlag for kategorisering. Bildet av komedie- og tragediemasker side om side har blitt et universalt symbol, hovedsakelig for å representere teatralske framføringer, særlig drama.

I antikkens Roma betydde ordet persona maske, eller i daglig bruk den sosiale rolle eller figur som ble framstilt av en skuespiller. Ordet er avledet fra latin (igjen avledet fra etruskiske phersu med samme mening og igjen avledet fra greske πρόσωπον, prosōpon) hvor dens opprinnelige mening var en teatermaske.[30] Det norske ordet person er kommet fra latin til norrøne persóna i betydningen jeget, individ, enkeltmenneske.[31][32] I antikkens Roma kunne persona, foruten maske, også referere til enkeltmenneskets egenverdi ved at det hadde fullt romersk statsborgerskap. En borger kunne demonstrere sin slekt gjennom bilder, forfedrenes dødsmasker. Disse avtrykkene i voks ble oppbevart i et lararium, familiehelligdommen. Overgangsriter, slike som innvielser for unge mennesker i familien, eller begravelser, ble utført ved helligdommen under overvåkingene av forfedrenes masker. Ved gravferder kunne profesjonelle skuespiller bære disse maskene for å framføre de ærefulle bedriftene fra forfedrenes liv,[33] således knytte maskenes rolle som et rituelt objekt og i dramatisk setting.

Masker er en kjent og livlig element i mange folkelige og tradisjonelle opptog, festivaler, seremonier, og ritualer, og er ofte av svært gammel opprinnelse. Maskene er vanligvis en del av et kostyme som dekker hele kroppen og legemliggjør en tradisjon viktig for det religiøse og/eller sosiale livet til samfunnet som en helhet eller til en særskilt gruppe innenfor samfunnet. Masker er vanligvis alltid universale og opprettholder sin kraft og mystikk både for de som bærer dem og for deres tilskuere. Den fortsatte populariteten til å bære masker i karneval, og for barn i selskaper og i anledninger som den amerikanske tradisjonen halloween er gode eksempler.[34][35][36] I våre dager er disse masseproduserte, kommersielle plastikkmasker, ofte assosiert med populære filmer, TV-programmer eller tegneseriefigurer, men imidlertid er de påminnelser av den varige kraften av forestilling, skuespill og lek, og maskenes iboende kraft og tiltrekning.

Rituelle masker rediger

Bruk av rituelle masker skjer over hele verden, og selv om de tenderer til å dele mange felles vesenstrekk, har meget særskilte former utviklet seg. Maskenes funksjon kan være magiske eller religiøse; de kan opptre i overgangsritualer eller som en form for sminke eller maskering i teaterforestillinger. Likeledes kan masker skjule en angrende synder eller presidere over betydningsfulle seremonier; de kan hjelpe til å være formidler med ånder, eller tilby en beskytte samfunnsrolle for de som gjør bruk av åndenes kraft.[37] Biologen Jeremy Griffith har foreslått at rituelle masker, som representasjoner av det menneskelige ansikt, er meget avslørende for to fundamentale aspekter av den menneskelige psykologiske tilstand: for det først som undertrykkelse av det samvirkende, instinktive selvet eller sjelen; og for det andre som en meget rasende tilstand av urettmessighet som fordømmer bevisst tenkende egosentrisk intellekt.[38]

Europa rediger

 
Toskenes parade i Messkirch, Tyskland

Masker er bruk over hele Europa, og ofte innlemmet i regionale folkelige tradisjoner og kostymer. Gamle masker er bevart og kan bli sett i museer og andre samlinger. Det har vært gjort mange undersøkelser i den historiske opprinnelsen til maskene. De fleste representerer antagelig naturånder, og som et resultat er de assosierte kostymene som regel sesongbetonte. Den opprinnelige betydningen har overlevd kun fram til innføringen av kristendommen som da innlemmet og omformet mange av dens skikker og betydninger til sine egne tradisjoner og betydninger. I denne prosessen ble den opprinnelige meningen endret ved at eksempelvis de gamle gudene og gudinnene ble bokstavelig demonisert og sett på som kun djevler og underkaster den abrahamittiske Guden.

Mange av maskene og figurene benyttet i europeiske festivaler tilhører dualistiske kategorier av «det gode» eller «idealiserende skjønnhet», satt opp imot som konstaterende «stygge» eller «dyrisk» og groteske. Dette er særlig treffende for germanske og sentraleuropeiske festivaler. En annen felles typefigur er Tosken eller Tullingen, tidvis betraktet som en syntese av de to konstaterende «vakre» og «avskylige».[39]

De eldste representasjonene av masker er dyremasker, slike som vist på hulemalerier i Lascaux i det sørlige franske departementet Dordogne. Slike masker har overlevd i alperegionene i Østerrike og Sveits, og kan bli forbundet til jakt eller sjamanisme, og tenderer til å bli særskilt knyttet til karneval- eller nyttårsfeiringer.

 
Mamuthone på Sardinia

Den akademiske diskusjonen om betydningene av disse og andre maskeformer fortsetter i Europa hvor monstre, bjørn, ville menn, harlekiner, karusellhester og andre fantasifulle figurer opptrer i karnevaler og festlige opptøyer. Det er generelt akseptert at masker, støy, farger og høylydt roping hadde en funksjon å fordrive vinterens og mørkets krefter, og åpnet således for lysets ånder og vårens ankomst.[40] Det er antagelig gjenspeilt i den gamle karnevalstradisjonen på Sardinia med tradisjonen av mamuthoner og dens dystre, svarte masker og et kostyme av kubjeller.[41] Tradisjonen er særlig knyttet til landsbyen Mamoiada. Det lokale museum huser en del masker også fra andre deler av Sardinia og Europa.[42]

 
Karnevalstradisjonen i Venezia er mest kjent for sine sofistikerte masker.

En annen europeisk masketradisjon utviklet seg, mer selvbevist fra hoff- og byhendelser, eller som underholdning håndtert av håndverkerlaugene. Disse vokste ut av tidligere løyer og fester og hadde blitt åpenbare og i mer faste former ved 1400-tallet på steder som Roma og Venezia hvor de utviklet seg til underholdning for opplive byene. Således var karnevalene i forbindelse med skjærtorsdag på Markusplassen i Venezia, tilstede var dogen og aristokratiet, og de involverte laugene, inkludert maskemakernes laug.[43] Den italienske teaterformen commedia dell'arte påvirket utformingen av maskene og karnevalet i Venezia. På slutten av 1500-tallet hadde den venetianske karnevalstradisjonen nådd sitt høydepunkt og varte til sist en hel sesong fra januar og til fasten. Ved 1700-tallet var det allerede en turistattraksjon. Goethe uttalte at han var stygg nok til at han ikke trengte en maske. Karnevalet ble undertrykt under Napoleons italienske republikk, skjønt på 1980-tallet ble kostymene og maskene fra storhetstiden gjeninnført. Også andre sentraleuropeiske byer var påvirket av tradisjonene fra Venezia.

Under reformasjonen begynte mange av karnevalskikkene å dø ut i protestantiske regioner, men synes å ha overlevd i katolske områder til tross for opposisjon fra kirkelederne. Ved 1800-tallet fungerte karnevaler i relativt rike borgerlige bysamfunn med utarbeidede masker og kostymer side om side med de mer ujevne og folkelige skikkene i rurale områder. Selv om disse borgerlige maskeradene og deres utforming beholdt elementer fra populærkulturen, var overlevelsen til karnevalet på 1800-tallet ofte en konsekvens av en selvbevist folkeminnebevegelse som fulgte framveksten av nasjonal bevissthet i mange europeiske land.[39] I våre dager er maskene under karnevalet i Nederland ofte erstattet av ansiktsmaling.[44]

I Norge er ingen former for masketeater eller maskerituale kjent i historisk tid. Helleristninger viser at kostymer med dyrehorn eller hoder kan ha vært i bruk i bronsealderen eller tidligere. Om dette var i religiøse ritualer, symbolske framføringer eller karnevalsløyer er uvisst.

Derimot finnes en lang tradisjon for masker brukt til løyer som en del av julefeiringa. Å gå julebukk, iført iført sauefell og bukkemaske har vært utbredt siden det attende århundre og sannsynligvis også mye tidligere. Skikken er kjent i Skandinavia og tilsvarende tradisjoner finnes omtalt både på Færøyene, i Russland, Østerrike/Ungarn og Bulgaria.

Afrika rediger

 
Beti-Pahuinfolkets masker i Gabon, benyttet for negilseremonien, en inkvisitorisk søken etter trollmenn.
 
Masker i Kamerun.

Det er bredt mangfold av masker som brukes i Afrika. I Vest-Afrika er masker benyttet i maskerader som utgjør en del av religiøse seremonier som utspiller seg for å kommunisere med ånder og avdøde forfedre. Eksempler er maskerader i jorubafolket, ibofolket og edofolket i Nigeria, inkludert Egungun-maskeradene og maskeradene i nordlige Edo.[45] Maskene er vanligvis utskåret i tre med stor håndverksmessig dyktighet, med stort mangfold mellom de ulike håndverkere som vanligvis har fått sin opplæring fra en mester. Ofte er håndverket gått i tradisjon ned gjennom generasjonene i en familie. Disse håndverkerne har en respektert posisjon i sine stammesamfunn, ikke bare for det komplekse arbeid de gjør, men også for den iboende åndelige og symbolske kunnskap de besitter.[46]

Djolé er en maskedans[47] hos temnefolket i Sierra Leone. Det er framført tradisjonelt med en stor tromme kalt for sikko. Maskene framstiller kvinnelige vesener, men blir båret av de mannlige deltakere.

Mange afrikanske masker representerer dyr. En del afrikanske stammer mener at dyrmaskene kan hjelpe dem å kommunisere med ånder som bor i skogene eller på de åpne savannene. Folket i Burkina Faso påkaller åndene for å stoppe ødeleggelser. Dogonfolket i Mali har en kompleks religion som også benytter dyremasker. Deres tre hovedkulter benytter 78 forskjellige masker. De fleste av seremoniene til dogonfolket er hemmelige, men antilopedansen er vist til andre folk. Antilopemaskene er bortimot rektangulære bokser med flere horn stikkende ut fra toppen. Dogonene er dyktige jordbrukere og antilopen symboliserer en hardarbeidende bonde.[48][49]

 
BaKongofolkets masker fra regionen Bas-Congo.

En annen kultur med en rik jordbrukstradisjon er bamanafolket i Mali. Antilopen, som kalles for chiwara, er forstått som en mytisk kulturhelt som har lært mennesket jordbrukets hemmeligheter. Selv om både dogonene og bamarnaene begge tror antilopen symboliserer jordbruk, tolker de elementene i maskene forskjellig. For bamanafolket representerer sverdet kornet som skyter opp av jordsmonnet.[50][51]

Masker kan også indikere en kulturs ideal for kvinnelig skjønnhet. Maskene til punufolket i Gabon har meget buete øyenbryn, bortimot mandelformede øyne og smale kinn. En hevet stripe går fra begge sider av nesen til ørene og representerer smykker. Mørk hårstil topper maskene. Det hvite i ansiktet representerer hvithet og skjønnhet i åndeverden. Kun menn bærer maskene og framfører dansene med høye stylter til tross for at maskene representerer kvinnelige vesener.[52][53] Et av de meste vakre representasjoner av kvinnelig skjønnhet er dronning Idias maske i Nigeria. For å ære sin mor bar kongen masken på sin hofte ved særskilte seremonier.[54].

Senoufofolket i Elfenbenskysten representerer ro og stillhet ved å gjøre masker med øynene halvveis lukket og linjer trukket nær munnen. Temnefolket i Sierra Leone gjør masker med små øyne og munner som representerer ydmykhet. De står også for visdom ved sine utbulende forhoder. Andre masker som har overdrevet lange ansikter og brede forhoder symboliserer den enkeltes plikt som kommer med makt. Krigsmasker er også populære. Grebofolket i Elfenbenskysten og Liberia skjærer ut masker med runde øyne som representerer våkenhet og raseri og med rette neser som viser at de ikke ville trekke seg tilbake.[55]

I dag begynner kvantiteten og kvaliteten i afrikansk kunst å bli mer forstått og verdsatt. Imidlertid blir de fleste afrikanske maskene i dag produsert for turisthandelen. Selv om de fortsatt viser håndverksmessig dyktighet, mangler de det åndelige vesen som var iboende i de tradisjonelle stammemaskene.[56]

Oseania rediger

 
Asaro leirmann som holder en maske, Papua Ny-Guinea.
 
Duk-duk-dansere på Papua Ny-Guinea.

Mangfoldet og skjønnheten i maskene i øygruppen Melanesia i Stillehavet er bortimot like dyktig gjort som i Afrika. Kulturen er dominert av forfedredyrkelse og religiøse seremonier er viet forfedrene. Uunngåelig er mange av maskene knyttet til bruk i disse seremoniene og er knyttet til aktivitetene til hemmelige samfunn. Masken er ansett som et virkemiddel for åpenbaringer, gitt formen til det hellige. Dette er jevnlig fulgt av masken er knyttet til forefedrenes tilstedeværelse, og således bringer fortiden til nåtiden.

Som en kultur på spredte øyer og halvøyer, har deres masker utviklet seg i et stort mangfold, både i konstruksjonen og i estetikken.[57] I Papua Ny-Guinea er seks meter høye totemmasker plassert for å beskytte de levende fra åndeverden. Maskene til de hemmelige samfunnene duk-duk og tubuan er benyttet for håndheve sosiale koder av intimidasjon. De er koniske masker, framstilt fra sukkerrør og blader.[58]

Nord-Amerika rediger

 
En seremoniell maske gjort av tre hos cherokeefolket.
 
Kwakwaka'wakw, Baleen, en hvalmaske fra 1800-tallet, Brooklyn Museum.
 
Kwakwaka'wakw, rituell maske (malt tre, fiber og tau).

De arktiske folkegruppene ved kysten har tendert mot enkel religiøs praksis, men en meget utviklet og rik mytologi, særlig angående jakt. I en del områder med årlige sjamanistiske seremonier er det dans med masker. Disse er meget abstrakte og uten tvil de mest påfallende gjenstander som framstilles i denne regionen.

Inuittgrupper er svært forskjellige og mange deler ikke en felles mytologi eller språk. Likeledes er deres masketradisjoner tilsvarende forskjellige og mangeartet,[59] men de framstilles ofte likeledes, som regel av drivved, dyreskinn, bein og fjær. De er ofte malt i kraftfulle farger.

Innfødte folkegrupper ved den nordvestlige kysten av Stillehavet er generelt meget dyktige treskjærere. Deres masker var ofte mesterstykker i utskjæring, tidvis med bevegelige kjever eller maske innenfor en maske, og deler ble bevegd ved hjelp av å trekke i snorer. Å skjære ut masker var en viktig egenskap i treskjæringen og som med andre håndverksmessige trekk ofte ble kombinert med det symbolske, som skjold, kanoner, påler og hus.

Innfødte stammer i skogene, særlig i nordøstlige Nord-Amerika og ved de store sjøer, utvekslet kultur fra hverandre. Irokesere framstilte iøynefallende «falske ansiktsmasker» av tre som ble benyttet i helbredelseseremonier og utskåret fra levende trær. Disse maskene opptrer i et stort mangfold av former, avhengig av deres nøyaktige funksjon.[60][61]

Håndverkere fra pueblofolket i sørvestlige Nord-Amerika framstilte framragende masker for deres religiøse ritualer, særskilt hopifolket og zanifolket. Kachinaer, guder/ånder, tok jevnlig form som meget særskilte og detaljerte masker som ble benyttet i rituelle danser. Disse ble vanligvis gjort av lær med vedheng gjort av skinn, fjær eller blader. En del masker dekket ansiktet og en del hele hodet. De hadde ofte meget abstrakte former. Navajoenes masker synes å være inspirert av prototyper fra puebloene.[62][63]

I nyere tid har masker blitt et vanlig trekk ved Mardi Gras-tradisjonene, hovedsakelig i New Orleans i sørvestlige USA. Kostymer og masker, opprinnelig inspirert av maskeradeball, er jevnlig benyttet av deltagerne i festlighetene og opptogene. Amerikanske lover som forbyr at ansiktet skjules er satt ut av virkning for Mardi Gras-dagen (fetetirsdag).

Latin-Amerika rediger

 
Turkismaske, framstilt av mixtekere/aztekere, 1400-1521.
 
En mixtekisk gravmaske

Særegne maskestiler begynte å framstå i det førkolumbiske Amerika i tiden rundt 1200 f.Kr., skjønt det er antydninger til langt eldre maskeformer. I Andesfjellene ble masker benyttet for dekke de døde. Disse ble opprinnelig gjort av tekstiler, men senere gravmasker ble tidvis gjort av hamret kobber eller gull, tidvis formet i leire.

For aztekerne var menneskehoder høyt verdsatt som krigstrofeer og masker på hodeskaller var ikke uvanlig. Masker var også benyttet som en del av hoffunderholdningen, muligens i kombinasjon av politisk og religiøs betydning. Aztekerne var preget av hva antropologen Claude Lévi-Strauss betegnet som en «maskekultur».[64] Mange masker ble gjort for framvisning, ikke for å bli brukt, og av den grunn hadde de ikke hull for øynene.[65]

I det post-kolonialistiske Latin-Amerika ble førkolumbiske tradisjoner sammenblandet med kristne ritualer, og synkretiske maskerader og seremonier som Alle sjelers dag/De Dødes dag utviklet seg til tross for at den katolske kirke forsøkte å forhindre og fjerne alle innfødte tradisjoner. Masker forble et viktig trekk ved folkelige karnevaler og religiøse danser, eksempelvis maurerne og kristnes dans (moros y cristianos). Særlig i Mexico var det stor kreativitet i framstillingen av masker, noe som ble oppmuntret av samlere. I brytekamper var det vanlig for deltakerne å ha masker og opptre med fantasifull tilnavn. Mange av disse bryterne ble folkelige helter, og den populære bryteren El Santo fortsatte å bære sin maske selv etter at han trakk seg tilbake. Han avslørte kun sitt ansikt kortvarig som gammel mann og ble gravlagt med sin sølvmaske.[66][67]

Asia rediger

India, Sri Lanka og Indokina rediger

 
Ulike topeng-dansemasker.

Maskefigurer, vanligvis guddommer, er et sentralt trekk ved dramatiske former i India, mange basert på avbildninger av eposene Mahabharata og Ramayana. Land som har blitt kraftig påvirket av indisk kultur, som Kambodsja, Myanmar (Burma), Indonesia, Thailand og Laos, har utviklet indiske former, kombinert med lokale myter, og utviklet særegne vesenstrekk.

Maskene er vanligvis meget overdrevet og formalisert, og deler en estetikk med utskårne bilder av monsterhoder som dominerer fasadene på hindu- og buddhistiske templer. Disse ansiktene, eller kirtimukhas, «ærens ansikter», har til hensikt å vokte mot det onde og er assosiert med dyreverden og det guddommelige. Under seremoniene er disse ansiktene gitt aktiv form i form av storstilte maskedramaer i sørlige sørøstlige Asia.[68]

Indonesia rediger

 
Indonesisk dramatisk maskedans.

I Indonesia er maskedansen eldre enn innflytelsen fra hindusimen og buddhismen. Topeng (indonesisk for «maske») er en dramatisk form indonesisk dans hvor en eller flere bærer maske, dekorert kostymer og tolker tradisjonelle fortellinger om fabelkonger, helter og myter, knyttet til gamelanmusikk. Det er antatt at bruken av masker er knyttet til forfedredyrkelse hvor danserne tolker gudene. Det er antatt at innfødte indonesiske stammer som dayakfolket danser hudokdansen representerer naturånder. På Java og Bali er maskedans generelt kalt for topeng og viser hinduinnflytelse da de ofte omhandler epos som Mahabharata og Ramayana. Den innfødte og stedegne fortellingen om den legendariske prins Panji er også populær i maskedansen. Indonesiske stiler innenfor topengdans er bredt spredt i ulike regioner.[69][70]

Kina rediger

 
Maske fra beijingoperaen.

I Kina har bruken av masker hatt en betydelig rolle i tusenvis av år. Det antatt at masker har sin opprinnelse i oldtidens religiøse seremonier. De første kinesiske masker ble gjort for minst 3 500 år siden. Bilder av mennesker med masker har blitt funnet i hulemalerier langs Yangtze-elven. Senere maskeformer bærer med seg myter og symboler fra sjamanisme og buddhismen.[68] Avhengig av deres funksjon er kinesiske masker delt i flere ulike kategorier, som trollmenns masker, sjamanens masker og teatermasker. Masker har fungert i mange ritualer, som dansemasker (shigong) for takksigelser av guddommen som forhindret pest og sykdom, og masker i nuodrama beskyttet mot onde ånder. Masker har også en lang historie i festlige opptøyer, foruten i dans og opera som utviklet til fargerike ansiktsmønster som fortsatt kan bli sett i Beijingoperaen (jingju). Den dag i dag har bruken av masker sin plass i religiøse seremonier og hendelser som bryllup hvor masker ble brukt i bønner for god lykke og i gravferder.[71] Såkalte svelgende dyremasker var knyttet til beskyttelse av hjemmet og symboliserte ulykker som ble «svelget».

Korea rediger

 
En koreansk maske båret av framfører av talchum.

Masker i Korea har en lang tradisjon knyttet til et mangfold sammenhenger. De oppsto antagelig i forbindelse med sjamanisme og fortsatte videre i rituelle danser. Koreanske masker ble benyttet i krig, både for soldatene og deres hester. Seremonielt i gravritualer ble det benyttet masker av jade og bronse. I sjamanistiske seremonier ble masker benyttet for å fordrive onde ånder. Dødsmasker ble benyttet for å huske ansiktene til store historiske skikkelser. Også ved hoffet og i teateret hadde masker en stor verdi. I dag produserer det miniatyrmasker som turistsuvenirer, og for å henges på mobiltelefoner som talismaner for god lykke.[72][73]

Japan rediger

 
Maske av Tengu («himmelske hund»), legendarisk vesen

Som i Kina og Korea er masker i Japan en del av en meget lang og meget sofistikert teatralsk tradisjon. Selv om røttene ligger i forhistoriske myter og kulter, har bruken av masker utviklet seg til raffinerte kunstformer. Allerede i Japans steinalder, Jōmonperioden for rundt 10 000 til 300 f.Kr., viste det japanske folket interesse for masker. Ankomsten av buddhisme i Japan på 500-tallet ført med seg mange religiøse og sekulære aktiviteter ved bruk av masker. Disse blandet seg med de stedegne ritualene i shintōismen og andre folkelige tradisjoner. De eldste rituelle maskene er gigaku, og eksisterer ikke lenger. De var antagelig en for dansemasker. Bugaku utviklet seg fra disse til et komplekst dansedrama som benyttet masker med bevegelige kjever.[74]

Den klassiske japanske teaterformen nō utviklet bruk av masker fra gigaku og bugaku, og ble kun benyttet av menn. Maskene ble benyttet gjennom meget langvarige framføringer og var av den grunn meget tynne og lette. Disse maskene var den fremste prestasjonene til japanske maskemakere. Nō-maskene representerte guddommer, mennesker, kvinner, gale mennesker, og djevler, og hver kategori hadde mange underkategorier. Kyōgen («gale ord») er korte farser med egne masker, og ledsaget de tragiske nō-dramaene. Kabuki er en teaterform i dagens Japan, men som har røtter i eldre former og oppstod på begynnelsen av 1600-tallet. I denne formen er maskene erstattet av malte ansikter, den såkalte kumadori-sminkingen med kraftfulle linjer i rødt, blått eller svart.[75]

Midtøsten rediger

 
Pan fra Hippos, avdekket i nordlige Israel.
 
Gullmasker avdekket i Kalmakareh i den iranske provinsen Luristan. 500-tallet f.Kr., i dag ved Irans nasjonalmuseum.

Masker i Midtøsten har tradisjoner tilbake til begynnelsen av menneskelig sivilisasjon. Et dusin masker framstilt av kalkstein, gjort for rundt 9 000 år siden er blitt avdekket i Judeaørkenen, øst for Jerusalem i Israel.[76] Disse er blant de aller eldste masker som er funnet noe sted. Det er antatt at de ble benyttet i religiøse og sosiale seremonier, kanskje også representerte åndene til forfedrene ved at de har en likhet med døde mennesker.[77] De sjeldne steingjenstandene som skulpturert av neolittiske bønder og er utstilt i Israel Museum i Jerusalem.[78]

I nordlige Israel ble det avdekket en 2000 år gammel bronsemaske som representerer den antikke greske guden Pan, knyttet til musikk og ekstatisk seksualitet. Masken er uvanlig stor sammenlignet med andre bronsemasker fra hellenistisk og romerske perioder. Figuren har lange, spisse ører, horn, og andre vesenstrekk forbundet med guddommen som et halvt menneske, halvt dyr. Masken var antagelig en del av et alter eller som del av en fontene.[79]

Teatralske framføringer i Midtøsten, som andre steder, hadde sitt opphav i ritualer og dramatiserte mennesket forhold til naturen, til gudene og andre menneskelige vesener. De vokste ut av mytene og legendenes hellige ritualer, framført av prestene og skuespillere ved fastsatte tider og ofte ved fastsatte steder. Folkelig teater med pantomimer, masker, dukker, farser, og sjonglering, hadde en rituell sammenheng ved at de ble framført i forbindelse med religiøse festivaler eller ved overgangritualer som navnedag, omskjæringer, og bryllup.

Over tid ble en del framføringene ved disse ritualene adskilt fra deres opprinnelige religiøse betydning og ble framført uansett tidspunkt på året. Rundt 2500 år siden ble både konger, adelen og folk flest underholdt av dans og pantomimer akkompagnert av musikk hvor dansene ofte var smykket med detaljerte drakter og masker, en levning fra en eldre tid da slike framføringer var knyttet til religiøse framføringer.

Etter introduksjonen av islam ble forbudet for kvinner å vise ansiktet forsterket mange steder, fra å dekke til håret og til å dekke til hele ansiktet, til tross for at det ikke finnes noe direkte påbud om slør, hijab, i Koranen.[80] Hijab, og da særlig heldekke, niqab, defineres som regel ikke som en maske, selv om begge har fellestrekk ved at ansiktet ikke lenger vises.[81]

Teatermasker rediger

 
Romersk mosaikk fra 100-tallet som framstiller teatermasker for komedie og tragedie.

Masker har spilt en nøkkelrolle innenfor teatertradisjonene verden over, særlig utenfor Vesten. De fortsetter å være en levende kraft innenfor samtidens teater, og deres bruk er mangfoldig.

I mange kulturelle tradisjoner er skuespilleren med maske et sentralt konsept og er høyt verdsatt. I den vestlige tradisjonen bar skuespillere i antikkens greske teater masker, slik som de også gjorde i tradisjonelle japanske nōdrama. En del greske masker var munnen åpen og vid og inneholdt en megafon gjort av messing slik at stemmen til skuespilleren kunne bli prosjektert over et stort publikum. I store utendørsteatre, amfiteater, som Dionysosteateret like ved Akropolis i Athen, ble masker i stand til å visualisere figurenes ansikter til et langt større publikum, særlig ettersom de hadde svært overdrevne ansiktstrekk og uttrykk.[82] Den dag i dag er teatersminke med på å forsterke skuespillernes ansiktstrekk. Antikkens greske maskemakere ble kalt for skeuopoios, «framstillere av eiendeler», noe som antyder at deres rolle hadde et mangfold av plikter og oppgaver. Maskene dekket hele ansiktet og hodet, med hull for øynene og en åpning for munnen, foruten en integrert parykk og skjegg. Maskene ble antagelig framstilt av organisk materiale som hadde liten vekt, som tøy, lær, tre eller kork.[82] Kvinner opptrådte ikke som skuespillere i antikken, og kvinnelige figurer ble representert av mannlige skuespillere med masker. En dyktig skuespiller kunne spille flere roller samtidig ved å ta på seg ulike masker. De dualistiske masker for komedie og tragedie, som har blitt universale teatersymboler, er avledet fra antikkens greske drama. De reflekterer teaterscenens ekstreme ytterpunkter, og i deres stiliserte forenkling av følelser, også ytterpunktene i den menneskelige tilstand.[83]

 
Tre bilder av den samme kvinnelige nōmaske fra Japan som viser hvordan ansiktstrekkene endres ved å vende på hodet.

I middelalderens Europa ble masker benyttet i mysteriespill og mirakelspill for å framstille allegoriske figurer og vesener som djevler, demoner eller de syv dødssynder. Den skuespilleren som framstilte Gud bar ofte en forgylt maske. Maskene var ofte gjort av pappmaché og framhevet ondskapens og syndenes overdrevne groteskhet.

I løpet av renessansen utviklet maskerader og ballet de cour (hoffballett) seg som maskert hoffunderholdning for adelen. Masker fortsatte å være en del av ballettkonvensjonene fram til slutten av 1700-tallet. Figurer med masker i den italienske teaterformen commedia dell'arte, preget av faste rollefigurer og komisk handling, inkluderte forgjengeren til den moderne klovnen. Maskene avbildet faste figurer og var så nært knyttet til figurene at de selv ble kalt for «masker».[83]

Flere av skuespillene til William Shakespeare benyttet masker. Komedien Stor ståhei for ingenting, oppført i 1598, hadde karnevalsmasker i venetiansk stil i stykkets maskeball og hvor de romantiske forviklingene ble forfulgt med forvirring. Hele stykket kan karakteriseres som måter vi maskerer vår identitet og skjuler våre sanne følelser.[83] En midtsommernattsdrøm, første gang framført i 1595, forteller de romantikken i de dualistiske rikene til mennesker og alver. En figur får hodet forvandlet til et eselhode ved magi og krysser mellom de to verdene. Masker benyttes som en teatralsk forbindelse mellom ulike tilstander av eksistens.[83]

 
Lordi fra Finland på scenen i 2007.

I samtiden teater i Vesten er masker ofte benyttet sammen med dukketeater for å frambringe et teater som i sin vesentlighet er langt mer visuell enn verbal. Særlig barneteater er overdrevne masker og kostymer en del av barns underholdning. Masker kan fortsatt opptre i samtidens drama. Musikaler som Andrew Lloyd Webbers Cats, første gang framført i 1981, og Løvenes konge av Elton John og Tim Rice, 1997, hadde begge masker og omfattende ansiktsminke. The Phantom of the Opera (1986) av Andrew Lloyd Webber var basert på at hovedpersonen selv skjulte sitt skamferte ansikt bak en hvit maske, og som således ga ham en dramatisk patos. Ved å ta av seg masken avslørte han ikke bare sitt skamferte ansikt, men også sine sanne følelser og svakhet.[83]

En del moderne rockemusikere som Alice Cooper og Peter Gabriel har benyttet storslåtte sceneshow som inkluderte masker og kostymer. I enda større grad har tungrocken, særlig svartmetall og lignende underkategorier benyttet seg av hovedsakelig groteske masker. Den finske hardrockgruppen Lordi ble kjent for sine monsterlignende kostymer og masker da de vant Eurovision Song Contest 2006.

Funksjonelle masker rediger

 
Oksygenmaske.
 
En forbryters maske for ikke å bli gjenkjent.
 
I amerikansk fotball bærer utøverne dekorerte masker og vesir som beskyttelse.

Masker har også en praktisk og funksjonell funksjon i den moderne verden, vanligvis som beskyttelse eller av medisinske årsaker. Flypiloter og brannmenn benytter blant annet oksygenmaske som beskyttelse mot besvimelse og/eller forgiftning. Masker har en lang historie som beskyttelse som eksempelvis rustning i krig og medisinske masker som beskyttelse mot smitte. Hva som er hva er ikke alltid like åpenbart. Rituelle masker og teatermasker kan i seg selv bli betraktet som praktiske, og masker som beskytter i en sportslig sammenheng, er ofte designet for å framheve utøverens framtoning.

Masker som beskyttelse rediger

Masker som beskyttelse mot smitte eller forurensning har lange tradisjoner. Under svartedauden var det egne pestleger som bar en nebblignende maske som var fylt med luktende og aromatisk urter da man feilaktig trodde at dårlig lukt spredte sykdom. I moderne tid i byer med stor luftforurensning har lokalbefolkningen beskyttet seg med ansiktsmasker for å filtrere luften. Ved fare for ulike former for gass har eksempelvis politiet egne gassmasker for filtrere luften.

I romerske gladiatorkamper brukte utøverne masker, og arkeologiske undersøkelser har vist disse ikke utelukkende var beskyttende, men også utformet for at utøveren skulle se mer skremmende ut.

Medisinske masker rediger

Forkledning rediger

Masker benyttes tidvis for å skjule hvem man er. Som forkledning fungerer masken som en beskyttelse mot å bli gjenkjent og identifisert.

  • En «Guy Fawkes-maske» er en stilisert avbildning av Guy Fawkes, det best kjente medlemmet av kruttsammensvergelsen i 1605. Denne masken ble i 2008 assosiert med hackergruppen Anonymous.[84]
  • Tyver og ransmenn og andre kriminelle bærer ofte masker som et middel å skjule sine ansikter fra å bli identifisert av ofrene og fra lovhåndhevingen.
  • Politiske protestanter, særlig i ulovlige demonstrasjoner, bærer ofte maske, som eksempelvis et tørkle rundt ansiktet eller skimaske, for å ikke bli gjenkjent.
  • Masker kan å også benyttes i kombinasjon av ikke å bli gjenkjent og for å skape en gruppefølelse, samtidig som man ønsker å fremme skremmende framtoning, eksempelvis rasistiske Ku Klux Klan i de amerikanske sørstatene.

Straff rediger

Masker har tidvis blitt benyttet som påtvunget straff for den som bærer er den, enten ved å signalisere ydmykelse eller for å påføre direkte fysisk lidelse.

  • Hespetrebissel eller «skammens maske» (engelsk: scold's bridle; tysk: schandmaske) var et virkemiddel for å straffe særlig kvinner med en form for tortur og offentlig ydmykelse i senmiddelalderen. Med stikkende spiker på innsiden sikret man direkte lidelse når offeret beveget seg En redusert utgave var å plassere en ulydig eller mislikt skoleelev i skammekroken med en maske eller hatt med eselører.[85]

Andre former rediger

  • Dødsmaske ar en direkte avstøpning av den dødes ansikt, noe som var populært å gjøre på berømte personer og mest utbredt i middelalderen.
  • Ulike funksjonelle masker
  •  
    Beskyttelse mot pest.
  •  
    Hespetrebissel.
  •  
    Blaise Pascals dødsmaske.
  •  
    Gassmaske på politimann.
  •  
    enkel ikke-gjenpustermaske
  •  
    enkel ikke-gjenpustermaske med reservoar

Referanser rediger

  1. ^ Feinup-Riordan, Anne (1996): The Living Tradition of Yup'ik Masks; University of Washington Press, Seattle; ISBN 0295975016
  2. ^ «Ancient mask recovered in Iraq», CNN 23. september 2003
  3. ^ «Masks in Ancient Greek Theatre» Arkivert 1. september 2015 hos Wayback Machine.
  4. ^ «Maske» Arkivert 3. mars 2020 hos Wayback Machine., Bokmålsordboka
  5. ^ «mask», Online Etymology Online
  6. ^ a b Caprona, Yann de (2013): Norsk etymologisk ordbok, Oslo: Kagge forlag, s. 493
  7. ^ Caprona, Yann de (2013): Norsk etymologisk ordbok, Oslo: Kagge forlag, s. 516
  8. ^ Pernet, Henry (1992): Ritual Masks: Deceptions and revelations. Columbia: University of South Carolina Press.
  9. ^ Dall, William Healey (1884): «On masks, labrets, and certain aboriginal customs, with an inquiry into the bearing of their geographical distribution» i: Bureau of American Ethnology, Annual Report, 3, s. 73–151. Washington D.C.: U.S. Government Printing Office. Opptrykk 2010
  10. ^ Klemm, Harald & Winkler, Reinhard (1996): Masken. Gesichter hinter dem Gesicht: Persönlichkeitsentfaltung und Therapie in der Arbeit mit Masken. Oberhofen: Zytglogge-Verlag.
  11. ^ Nunley, John W. et al. (1999): Masks: Faces of Culture. New York; Abrams, Harry N.; Weihe, Richard (2004): Die Paradoxie der Maske. Geschichte einer Form. München: Wilhelm Fink Verlag.
  12. ^ De eldste kjente eksempel på menneskeskapt kunstverk er Venusfigurer som Venus fra Hohle Fels, 35 000 til 40 000 år gammel.
  13. ^ Et berømt eksempel er bildene i Trois-Frères-grotten (rundt 15 000 år gamle). I henhold til John W. Nunley, «The earliest evidence of masking comes from the Mousterian site of Hortus in the south of France. There the archaeologist Henry de Lumley found remnants of a leopard skin that was probably worn as a costume more than 40,000 years ago.» Se Nunley, J.W. (1999): Masks: Faces of Culture. New York: Harry N. Abrams Inc., s. 22. Et av de eldste kjente hulemalerier av et menneskelig ansikt, 27 000 år gammel, ble oppdaget i 2006 i Vilhonneur-grotten i nærheten av Angoulême i Frankrike. Se Sage, Adam (5. juni 2006): «Cave face 'the oldest portrait on record'», London: The Times (betalingsmur)
  14. ^ Le «Masque Moustérien de la Roche-Cotard à Langeais (Indre-et-Loire)»; og Amos, Jonathan (2. desember 2003): «Neanderthal 'face' found in Loire», BBC News
  15. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 3:7. «De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.»
  16. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 2:17
  17. ^ «Nudity in itself may represent a symbolic and factual lifting of the mask» sitert fra Bindrim, Paul (1968): «A report on a nude marathon: The effect of physical nudity upon the practice of interaction in the marathon group» i: Psychotherapy, Theory, Research and Practice, 5, 180–188 (sitat s. 187).
  18. ^ Galpaz-Feller, Pnina (2007): «Things are Not Always as They Seem» Philadelphia: Schechter Institute of Jewish Studies (utgitt på MyJewishLearning.com). Referansen til den bibelske fortellingen om Juda og Tamar i Første Mosebok 38 og til den bibelske fortellingen om Jeroboams hustru og Asjera i Første Kongebok 14.
  19. ^ Steinsaltz, Adin (august 1981): «The human image» i: Parabola VI (3), New York, s. 43. Gjenopptrykket fra Steinsaltz, Adin (1980): The thirteen-petalled rose. New York: Basic Books.
  20. ^ Danielou, Alain (1992): Gods of Love and Ecstasy. The traditions of Shiva and Dionysus. Rochester, Vermont: Inner Traditions International, s. 33.
  21. ^ Guénon, René (2004): Symbols of sacred science. Hillsdale, New York: Sophia Perennis, s. 141.
  22. ^ Forbes, Jamie Ellin (våren 2010): «The resurrection of the beauty of Spring: Jeanette Korab at Carnevale de Venezia» i: Fine Art Magazine, s. 21.
  23. ^ «...in many parts of the world and throughout Jewish history it was the time for adults to engage in masquerade.» –Danan, Julie Hilton (21. mars 1997): «Purim wears many masks» i: Jewish News of Greater Phoenix, 49 (27); se også Levertov, Yossi (18. mars 2011): «Masked miracles»[død lenke], Jewishaz
  24. ^ Fenton, William N. (mars 1991): False Faces of the Iroquois. University of Oklahoma Press. ISBN 978-0806122946.
  25. ^ Pannier, François & Mangin, Stéphane (1989): Masques de l'Himalaya, du primitif au classique. Paris: Editions Raymond Chabaud, s. 44. Bradley, Lisa & Chazot, Eric (1990): Masks of the Himalayas. New York: Pace Primitive Gallery. Blanc, Dominique et al. (2009): Masks of the Himalayas. Milano: 5 Continents Editions.
  26. ^ Fienup-Riordan, Ann (1996): The Living Tradition of Yup'ik Masks: Agayuliyararput (Our Way of Making Prayer). University of Washington Press
  27. ^ Lubin, David M. (2008): «Masks, mutilation and modernity: Anne Coleman Ladd and the first world war» i: Archives of American Art Journal, 47 (3-4), s. 4-15
  28. ^ Edson, Gary (2005): Masks and Masking. Faces of tradition and belief worldwide. Jefferson, NC: McFarland & Co.
  29. ^ Gregor, Joseph (2002): Masks of the World. Dover Publications; Herold, Erich (1992): The world of masks. Hamlyn. Pernet framhever at masker er ikke et fullstendig universalt kulturfenomen, og fremmer spørsmålet hvorfor en del kulturer ikke har en masketradisjon.
  30. ^ Bishop, Paul (30. juli 2007): Analytical Psychology and German Classical Aesthetics: Goethe, Schiller, and Jung, Volume 1: The Development of the Personality. Taylor & Francis. ISBN 978-0-203-96088-2. s. 157–158
  31. ^ «person» Arkivert 3. mars 2020 hos Wayback Machine., Bokmålsordboka
  32. ^ «person (n.)», Online Etymology Online
  33. ^ Kak, Subhash (2004): Ritual, Masks, and Sacrifice; Studies in Humanities and Social Services vol.11, Indian Institute of Advance Study, Shimla.
  34. ^ «Mardi Gras masks are tradition. But why?» Arkivert 11. august 2015 hos Wayback Machine., Mardi Gras, New Orleans
  35. ^ «The Mascherade», History of Venetian Mask
  36. ^ «So why do we do what we do on Halloween Day, in England?» Arkivert 8. oktober 2015 hos Wayback Machine.
  37. ^ Revelard, Michel (2000): Masques du Monde, Belgia: La Renaissance du Livre, ISBN 2-8046-0413-6; se også «Masques du monde» Fiche technique Arkivert 6. mars 2016 hos Wayback Machine. (PDF), flere illustrasjoner
  38. ^ Griffith, Jeremy (2013): Freedom Book 1: Adventurous Adolescentman. WTM Publishing & Communications. ISBN 978-1-74129-011-0. s. 145
  39. ^ a b Mack, John (1994): Masks: the Art of Expression Arkivert 4. oktober 2016 hos Wayback Machine., London: British Museum, ISBN 0-7141-2507-5, kapittel: "The Other Within: Masks and masquerades in Europe"
  40. ^ Lommel, Andreas (1070): Masks:Their Meaning and Function, London: Ferndale Editions. Se bokens konklusjon.
  41. ^ Corrias, Angela: «Sardinia’s Mamuthones: An Ancient Carnival»
  42. ^ Museo delle Maschere Mediterrane
  43. ^ Auguet, Roland (1975): Festivals and Celebrations, Collins, LCCC 73-15299, ISBN 978-0001001763
  44. ^ Cox, Savannah (23. november 2013): The Glamorous And Gruesome History Of The Masquerade Ball
  45. ^ «Egungun, Oro, Abiku, and Various Superstitions».
  46. ^ Lommel, Andreas (1970): Masks: Their Meaning and Function, London: Ferndale Editions, ISBN 0-905746-11-2
  47. ^ Cloward, Janessa (1999): «Dance to the music: UVSC professor passes on traditional African dance moves» Arkivert 2. mai 2008 hos Wayback Machine., Deseretnews
  48. ^ «Dogon animal masks». Rand African Art
  49. ^ ««Dogon mask. History and meaning»». Arkivert fra originalen 29. november 2019. Besøkt 13. september 2015. 
  50. ^ «Chiwara Headdress», Universitetet i Ohio
  51. ^ «Headdress: Male Antelope (Ci Wara)», Metropolitan Museum of Art
  52. ^ P«unu Mask History»
  53. ^ «Punu Art and Masks», Genuine Africa
  54. ^ Bortolot, Alexander Ives (oktober 2003): «Idia: The First Queen Mother of Benin» i: Timeline of Art History. New York: The Metropolitan Museum of Art.
  55. ^ «Grebo War Mask 1777» Arkivert 6. mars 2016 hos Wayback Machine.. African Art
  56. ^ «The Art of the African Mask» Arkivert 16. januar 1999 hos Wayback Machine., Universitetet i Virginia
  57. ^ Lommel, Andreas (1970): Masks: Their Meaning and Function, London: Ferndale Editions. Kapittel Oceania: Melanesia, Polynesia, Australia
  58. ^ Rainier, Chris; Taylor, Meg (1996): Where the Masks Still Dance: New Guinea; Bulfinch Press/Little, Brown & Co., ISBN 0-8212-2261-9
  59. ^ Kleivan, Inge; B. Sonne (1985): Eskimos: Greenland and Canada. Iconography of religions, section VIII, «Arctic Peoples», fascicle 2. Leiden, The Netherlands: Institute of Religious Iconography • State University Groningen. E.J. Brill. ISBN 90-04-07160-1; s. 26
  60. ^ «Iroquois False Face Masks», Chichesterinc
  61. ^ «The Iroquois False Face Society», Native American Netroots
  62. ^ Feder, Norman (1973): American Indian Art, New York: Abrams Books, Lib. of Congress Cat. Card 73-4857
  63. ^ «Masks from North America; from the Edward S. Curtis Collection». American Ethnography.
  64. ^ Klein, Cecelia F.: «Aztec Masks», Mexicolore
  65. ^ «Aztec Masks», Aztec History
  66. ^ «Professional Wrestling Online Museum - Spotlight on El Santo» Arkivert 21. april 2014 hos Wayback Machine.. Wrestlingmuseum.com. 5. februar 1984
  67. ^ Lommel, Andreas (1970): Masks: Their Meaning and Function, London: Ferndale Editions. Kapittel: South America/Central America
  68. ^ a b Emigh, John (1996): Masked Performance, University of Pennsylvania Press, ISBN 0-8122-1336-X
  69. ^ «History of Dance Masks - Topeng Dance», History of Masks
  70. ^ «Topeng Dance» Arkivert 10. september 2015 hos Wayback Machine., Balitrips
  71. ^ «The History of Chinese Mask» Arkivert 12. september 2015 hos Wayback Machine., Cultural China
  72. ^ «History of Korean Masks», History of Masks
  73. ^ «Korean Masks», Hahoe Mask Museum
  74. ^ «Japanese masks and their uses», British Museum
  75. ^ «Japanese Masks» Arkivert 16. august 2015 hos Wayback Machine., Old Japan
  76. ^ Gilad, Moshe (10. mars 2014): «World’s Oldest Masks Come Home to Jerusalem», Haaretz.com
  77. ^ William, A. R. (10. juni): «World's Oldest Masks Modeled on Early Farmers' Ancestors», National Geographic
  78. ^ Face to Face: The Oldest Masks in the World Arkivert 14. oktober 2015 hos Wayback Machine., Israel Museum
  79. ^ Blumberg, Antonia (24. mars 2015): «Researchers Uncover Ancient Mask Of Pagan God Pan In Northern Israel», The Huffington Post
  80. ^ «Hvorfor går de islamske kvinnene med slør?», Illustrert vitenskap nr. 6, 2001
  81. ^ Kjensli, Bjørnar (18. mars 2009): «Historien om hijab», Forskning.no
  82. ^ a b «Costume & Masks», Greek Theater
  83. ^ a b c d e «Masks on stage» Arkivert 26. april 2015 hos Wayback Machine., Mask, Secrets and Revelations, Michigan State University
  84. ^ Bilton, Nick (28. august 2011): «Masked Protesters Aid Time Warner’s Bottom Line». The New York Times.
  85. ^ «Scolds Bridle». National Education Network, U.K.

Litteratur rediger

  • Burch, Ernest S. jr.; Forman, Werner (1988): The Eskimos. Norman, Oklahoma 73018, USA: University of Oklahoma Press. ISBN 0-8061-2126-2.
  • Finley, Carol (1998): The Art of African Masks: Exploring Cultural Traditions, Lerner Publishing Group
  • Nunley, John W. et al. (1999): Masks: Faces of Cultur, Harry N. Abrams
  • Huteson, Pamela Rae (2007): Transformation Masks, Blaine, Hancock House, ISBN 0-88839-635-X
  • Smith, Susan; Harris, Valeria (1984): Masks in Modern Drama, Berkeley: University of California Press.
  • Wilsher, Toby (2007): The Mask Handbook - A Practical Guide, Routledge.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Maske&oldid=24369579»