Romersk borger
| Vanlige uttrykk under Romerriket | |
 Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.) | |
| Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.) | |
| Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr) | |
| Principatet | Dominatet |
| Vestromerriket | Østromerriket |
| Magistrat | |
|---|---|
| Konsul | Pretor |
| Kvestor | Promagistrat |
| Aedil | Tribun |
| Censor | Guvernør |
| Ekstraordinære magistrater | |
| Diktator | Magister equitum |
| Triumvirat | Decemviri |
| Vanlige titler og betegnelser | |
| Pontifex Maximus | Legatus |
| Dux | Officium |
| Prefekt | Vicarius |
| Vigintisexviri | Liktor |
| Magister militum | Imperator |
| Princeps senatus | Keiser |
| Augustus | Caesar |
| Tetrarki | Ridder |
| Politiske institusjoner | |
| Senatet | Cursus honorum |
| Folkeforsamlingene | Kollegialitet |
| Romerretten | Romersk borger |
| Imperium | Concilium Plebis |
Romersk borgerskap i Romerriket var et privilegium gitt til individer som levde innenfor en gitt sone. Området var i utgangspunktet bare byen Roma, men ble gjennom krig (= Forbundsfellekrigen) og reformer (= keiser Caracalla) utvidet, og mot slutten av keiserriket hadde alle som levde innenfor rikets grenser romersk borgerskap. Et borgerskap betydde at en kunne stemme i folkeforsamlingen, og at en ble underlagt romerretten, og kunne få del av ager publicus (den offentlige jord).
Borgerskap i oldtidens Roma var en privilegert politisk og juridisk status knyttet til alle frifødte enkeltindivider i henhold til lov, eiendom og styring. I den romerske republikk og senere i Romerriket kunne de som bodde innenfor den romerske stat løselig sett bli inndelt i flere klasser:
- Mannlig romersk borger hadde omfattende rekke av privilegier og beskyttelser definert i detaljer av den romerske stat. Han kunne derimot, under bestemte unntaksomstendigheter, bli fratatt sitt borgerskap.
- Kvinnelig romersk borger hadde en begrenset form for statsborgerskap. Selv om de ble høyt ansett, hadde de ikke muligheten til å stemme eller inneha noen form for offentlig eller administrativ posisjon. De rike kunne delta i det offentlige liv ved å finansiere byggeprosjekter eller støtte religiøse seremonier eller andre hendelser. Kvinner hadde rett til å eie eiendom, drive forretninger, og oppløse ekteskap ved skilsmisse. Ekteskap var en betydelige form for politisk allianse i republikken.
- Klientstat-borger og allierte (socii) av Roma kunne oppnå en begrenset form for romersk statsborgerskap som latinske rettigheter (ius Latii, Latinitas)[1] Selv om slike borgere kunne avgi stemme i romerske valg, var det lite praktisk.
- Slaver ble betraktet som en eiendom og manglet derfor lovlig personlig frihet og rettigheter. Over tid kunne de skaffe seg en del former for beskyttelse etter romersk lov. En del slaver ble frie ved at de hadde fullført bestemte tjenester eller ved at de ble gitt fri status i testamente ved deres herres død. Straks de var frie møtte de få begrensninger, utover vanlig sosialt snobberi, i å delta i det romerske samfunn. I prinsippet kunne en person bli en borger ved lov framfor ved fødsel, slik som det ble idealisert i romersk mytologi; da Romulus beseiret sabinerne i krig, lovte han krigsfangene at i Roma ville de bli borgere.[2]
- Frimenn var tidligere slaver som hadde fått sin frihet. De ble ikke automatisk gitt statsborgerskap og manglet en del privilegier, som å stille til valg for offentlige posisjoner som magistrat. Barn av frimenn og frie kvinner ble derimot født som frie borgere; eksempelvis var far av poeten Quintus Horatius Flaccus.
Referanser rediger
- ^ «ius Latii» i: Smith's Dictionary of Greek and Roman Antiquities, 1875.
- ^ Plutark: Life of Romulus, 16.4.