Wim Sonneveld
Wim (Willem) Sonneveld (født 28. juni 1917 i Utrecht, død 8. mars 1974 i Amsterdam[5]) var en nederlandsk kabaretskuespiller og chanson-sanger. Han gjorde stor suksess i Nederland i 1950-, 60- og 70-årene. I Norge ble han brått kjent i 2004, da komikeren Kristopher Schau laget en sketsj med ham i tv-serien Team Antonsen.
| Wim Sonneveld | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 28. juni 1917[1][2][3][4] Utrecht | ||
| Død | 8. mars 1974[1][2][3][4] (56 år) Amsterdam | ||
| Beskjeftigelse | Sanger, kabaretartist, skuespiller, filmskuespiller | ||
| Partner(e) | Friso Wiegersma | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Nederlandene | ||
| Gravlagt | Begraafplaats Buitenveldert | ||
Karrieren starter rediger
Wim Sonneveld var sønn av Gerrit Sonneveld og Geertruida van den Berg. Han var bare fem år gammel da moren døde. Sonneveld viste musikalske evner som ung, og i 1932 ble han med i amatørgruppen Keep Smiling, Singers som han forlot i 1934, da han sammen med Fons Goossens begynte å opptre på foreningsjubilea og i institusjoner.
Senere i 1934 møtte han kritikeren Huub Janssen, og samme reiste de rundt i Frankrike i 1936. Da duoen returnerte til Amsterdam, flyttet de sammen og bodde først på Westermarkt før de senere flyttet til Prinsengracht.
I 1936 begynte Sonneveld å arbeide som sekretær for Louis Davids på dagtid, mens han spilte småroller og sang chansons på kveldstid. Han debuterte hos Louis Davids 12. februar 1936 i Hollandsche Schouwburg (norsk: det hollandske teateret). Ved siden av dette opptro han også med sitt eget band, De Rarekiek. I 1937 sang Sonneveld i Suzy Solidor og Agnes Capris revyer i Frankrike.
Etter at andre verdenskrig brøt ut i 1939, reiste han tilbake til Nederland. Her opptro han i revyer og teaterstykker, blant annet for Loekie Bouwmeester og i Theater der Prominenten. Videre spilte han med De Sprookjesspelers (eventyrspillerne) der han blant annet møtte Conny Stuart.
Tilbake i Nederland rediger
Mellom 1943 og 1959 satte han opp 25 forestillinger sammen med sin egen revygruppe Rim Ram. Han arbeidet fortrinnsvis sammen med forfatterne Hella S. Haasse og Annie M.G. Schmidt. Av disse 25 ble to revyer lagt mer merke til enn de andre, 't Is Historisch i 1948 og We Spelen Pantomime i 1949 :
- 1943 Alleen voor dames (tekst: Hella Haasse) – Kun for damer
- 1944 Sprookjes – Eventyr
- 1944 Opus drie – Opus tre
- 1945 De bloemetjes buiten – (bokstavelig talt: Blomstene ute)
- 1945 Tingeltangel
- 1946 Verre reizen – Fjerne reiser
- 1946 Tutti frutti
- 1946 Leidscheplein
- 1947 Vanavond om acht uur – I kveld klokken åtte
- 1947 't Is maar comedie – Det er bare komedie
- 1948 't Is historisch – Det er historisk
- 1949 We spelen pantomime – Vi spiller pantomime
- 1949 Iene-miene-mutten – Elle-melle-deg-fortelle
- 1950 't Is mij een raadsel – Det er meg en gåte
- 1951 Herhalingsoefeningen – Repetisjonsøvelser
- 1951 Artiestenpension – Kunstnerpensjonatet
- 1952 Boekenfeest – Bokfest
- 1952 Gastenboek – Gjestebok
- 1952 Het meisje met de grote voeten – Piken med de store føttene
- 1953 Bloemlezing – The best of
- 1953 In de winckel van Sinckel – I butikken med det rare i
- 1954 Waar de blanke top der duinen – Ved sanddynenes rene topp
- 1955 Huis tuin en keuken – Hus, hage og kjøkken
- 1957 À la carte
- 1959 Rim Ram
I 1945 reiste han på turné i Tyskland der han underholdt militære tropper, og i 1947 møtte han tekstskriveren Friso Wiegersma på Leidsepleinteateret. Wiegersma ble senere Sonnevelds partner.
Kjente skikkelser portrettert av Sonneveld rediger
En av hans berømte skikkelser var Willem Parel, sønn og barnebarn av en lirekassemann og formann for En-pé-gé – Nederlands ParelGenootschap. Denne skikkelsen ble først populær på teateret, deretter i radiohørespill i begynnelsen av 1950-årene. På hørespillet snakket herr Parel beveget om det å betjene en lirekasse generelt, og øreboksens psykologi spesielt. (En øreboks er (blikk)boksen lirekassespillerne samlet inn penger fra tilhørerne i). I 1955 hadde filmen De Wonderlijke Wereld Van Parel (norsk: Parels forunderlige verden) premiere.
Film og fjernsyn rediger
I 1956 reiste Sonneveld til Hollywood der han spilte i fire filmer, den mest kjente av disse er Silk Stockings (med Fred Astaire). To andre er fjernsynsthrilleren The Pink Hippopotamus og filmen Wasp End. Tilbake i Europa spilte han i 1958 til sammen åtte fjernsynsshow på BBC.
I 1959 gikk revygruppa hans konkurs, og fra 1960 spilte Sonneveld doktor Higgins i 702 forestillinger av musikalen My Fair Lady, som regnes som en av Nederlands største suksesser. Da den ble tatt av plakaten hadde han «slitt ut» tre Eliza Doolittle-er (Margriet de Groot, Dorien Mijksenaar og Jasperina de Jong). Etter dette var han blant annet å se i fjernsynsshowene Doe es wat, meneer Sonneveld (1962) som besto av gamle suksesser, og Blijf in Holland (1963).
For musikken i Doe es wat, meneer Sonneveld ble han belønnet med en Edisonpris og en hitsingel. Før han i 1964 gikk tilbake til revyscenen, opptrådte han som skikkelsen Frater Venantius ved en prisutdeling. Opptredenen ble vel mottatt av mange nederlendere, men han fikk også mange negative reaksjoner fra konservative kristengrupper. Etter dette gikk han tilbake til revyscenen, der han i 1964 spilte i Een avond met Wim Sonneveld. Der opptrådte han sammen med Marijke Merkens med Harry Bannink som akkompagnatør. Revyen ble en suksess, og ble ikke tatt av plakaten før midten av 1966.
Frankrike rediger
Wim Sonneveld og Friso Wiegersma flyttet til Frankrike i 1966 men hver gang han var tilbake i Nederland, jobbet han med å fostre nye talenter innen revy og teaterverdenen. I januar 1967 deltok han i suksessrevyen Wim en Ina som først ble tatt av plakaten sommeren 1969. I 1967 fikk han også oppmerksomhet etter en gjesterolle i tv-serien Ja zuster, nee zuster.
Regissøren Rob Touber laget i 1970 tv-programmet Wim Sonneveld i Japan, der Sonneveld synger på lokasjon. I 1971 opptrådte han i et show sammen med Willem Nijholt og Corrie van Gorp. I 1973 spilte Sonneveld i sin siste kinofilm, Op de Hollandse toer. Filmen hadde premiere jula 1973.
Wim Sonneveld døde av hjerteinfarkt 8. mars 1974, 56 år gammel.[5]
Oppmerksomhet i Norge rediger
30 år etter sin død ble Wim Sonneveld allment kjent i Norge gjennom tv-serien Team Antonsen.[6] I serien hadde komiker Kristopher Schau en serie av sketsjer, der han brukte et revyopptak med Sonnenfeld. Til tonene av Sonnenfeld gjorde Schau alt fra å smøre inn ansiktet med krem til å hule ut kneippbrød til tøfler. Sketsjene vakte også oppsikt i Sonnevelds hjemland, og de ble vist for over én million seere på nederlandsk fjernsyn.[7]
Skikkelser rediger
- Willem Parel
- Nikkelen Nelis, gatesanger
- Frater Venantius
Referanser rediger
- ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID sonneveldw[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Nederlandse Top 40, Nederlandse Top 40 artist ID wim-sonneveld, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 13961929, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Internet Movie Database, IMDb-ID nm0814421, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «The biography of Wim Sonneveld». vriesdemark.schrijft.nl. Arkivert fra originalen 25. august 2015. Besøkt 6. august 2017.
- ^ Ulrik Rongved Amundsen (2. februar 2004). «Dette ler nederlenderne av». nrk.no (norsk). Besøkt 6. august 2017.
- ^ «Ler av Schau i Nederland». www.dn.no (norsk). 23. mars 2004. Besøkt 6. august 2017.