William Lewis (sjakkspiller)

engelsk sjakkspiller og -forfatter

William Lewis (født 9. oktober 1787 i Birmingham; død 22. oktober 1870 i London) var en engelsk sjakkspiller, -forfatter og -organisator.

William Lewis
LewisWalkerMongredien.jpg
Født9. oktober 1787Rediger på Wikidata
BirminghamRediger på Wikidata
Død22. august 1870Rediger på Wikidata (82 år)
LondonRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Sjakkspiller, faglitterær forfatterRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det forente kongerike Storbritannia og Irland, Kongeriket Storbritannia (–1801)Rediger på Wikidata

Liv og virkeRediger

William Lewis var elev av Jacob Henry Sarratt, og ble etter lærerens død i 1819 den ledende britiske sjakkmester. Ved to anledninger rundt 1819 skal Lewis ha ført «sjakktyrkeren» på Johann Nepomuk Mälzels anmodning.

I april 1821 reiste Lewis til Paris for å spille en match mot Alexandre Deschapelles. Lewis fikk bonde og trekk i forgave av Deschapelles, og vant ett parti, de to andre endte remis. I 1823 tapte Lewis en match mot La Bourdonnais, med seier i ett parti og fire tap. Lewis ledet i 1824 London Chess Club-laget i en korrespondansematch mot Edinburgh.

Alexander McDonnell ble elev av Lewis i 1825. Etter at Lewis forsto at yngre spillere var i ferd med å overstråle ham, trakk han seg gradvis tilbake fra aktivt spill,[1] liksom Deschapelles gjorde etter at han tapte for La Bourdonnais.

I 1827 gikk Lewis konkurs, men etter tre vanskelige år fikk han i 1830 en lukrativ jobb som sikret ham finansielt for resten av livet. Han ble nå i stand til å konsentrere seg om å skrive sine hovedverk: Series of Progressive Lessons (1831) og Second Series of Progressive Lessons (1832). Den første delen var av relativt elementær karakter beregnet på nybegynnere, men i den andre delen dybdeanalyserte han alle kjente åpningsvarianter, blant annet med den første publiserte beskrivelsen av evansgambit.[2]

Lewis fortsatte å skrive sjakkavhandlinger også at han hadde trukket seg tilbake, men siden han nå var isolert fra det aktive sjakkmiljøet, klarte han ikke å ta inn over seg den nye generasjonens posisjonelle ideer. Ifølge Hooper og Whylds The Oxford Companion to Chess var det siste store verket til Lewis, A Treatise on Chess (1844),[3] derfor foreldet allerede ved utgivelsestidspunktet.

En korrespondent i George Walkers sjakkspalte i søndagsavisa Bell’s Life (1838) omtalte Lewis som «our past grandmaster», og brukte med det for første gang termen «stormester» om en høyt rangert sjakkspiller.

Lewis viste seg lite takknemlig overfor sin lærer Sarratt.[1] Til tross for at han omtalte Sarratts Treatise on the Game of Chess (1808)[4] som «poorly written», publiserte han boka i et andre opplag i 1822, tre år etter Sarrats død. Lewis' utgave sto i et direkte konkurranseforhold til en posthumt utgitt revidert utgave av samme bok med Sarratts egne utmerkede revisjoner, som Sarrats fattige enke var økonomisk avhengig av. I 1843 opprettet sjakkspillere et hjelpefond for henne, men navnet til den da velstående Lewis finnes ikke på lista over givere.[1]

VerkRediger

  • 1817 Oriental Chess
  • 1822 Elements
  • 1827 Chess Problems
  • 1831 og 1832 Progressive Lessons,
  • 1832 Fifty Games,
  • 1835 A Selection of Games
  • 1835 Chess for Beginners,
  • 1838 Chess Board Companion (kom i ni opplag)
  • 1844 A Treatise on the Game of Chess.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Oxford Companion to Chess, 2nd ed., Oxford University Press, 1992, ss. 224–5, ISBN 0-19-866164-9 
  2. ^ The British chess magazine, nr. 26 (1906) side 51.
  3. ^ W. Lewis, A Treatise on the Game of Chess: containing an introduction to the game, and an analysis of the various opening of the game with several new modes of attack and defence (1844)
  4. ^ J. H. Sarratt, A treatise on the game of chess containing a regular system of attack and defence (1808)

Eksterne lenkerRediger