Waldemar Hermann Schmettau

Waldemar Hermann von Schmettau (født 26. mai 1719 i Dresden, død 24. oktober 1785 i Pløn) var en tysk adelig offiser, kommanderende general i Norge og fritenker og forfatter av antikirkelige skrifter.

Waldemar Hermann Schmettau
Født26. mai 1719[1]Rediger på Wikidata
Berlin
Død24. okt. 1785[1]Rediger på Wikidata (66 år)
Plön
BeskjeftigelseSkribent, militært personell Rediger på Wikidata
EktefelleAmalie Georgine de la Croix de Fréchapelle
FarCarl Friederich von Schmettow
MorHedevig baronesse Løvendal
BarnWoldemar Friedrich von Schmettow
Carl Jacob Waldemar von Schmettow
NasjonalitetTyskland[2]
Danmark[2]
Norge[2]

Familie og tidlig karriere rediger

Schmettau blev født i Dresden. Hans foreldre var prøyssisk kammerherre Carl Friedrich riksfriherre von Schmettau til Holdorf og Hedwig født baronesse Løvendal (1695-1725), datter av baron Woldemar Løvendal. Schmettau-familien stammet fra Schlesien, og hadde tjent mye penger på handel og som «vekselherrer». På morssiden stammet han fra Fredrik III av Danmark.

Etter foreldrenes død i 1728 vokste Schmettau opp i sin morfars hus i Dresden. I 1736 ble han immatrikulert ved universitet i Leipzig, hvor han studerte klassiske språk, rettsvitenskap og filosofi. Fra 1740-41 foretok han sin dannelsesreise, med et lengre opphold i Paris, og forsøkte deretter uten hell å få militærtjeneste hos Fredrik II av Preussen i krigen mot Østerrike, slik flere av fetterne hadde. Som lensherre av landsbyene Königswalde, Holdorf og Ganzow var Schmettow kongens vasall.

Resten av felttoget fulgte han Bayerns hær som frivillig oberstløytnant. En måned etter at Karl Albrecht av Bayern ble valgt til keiser i januar 1742, ble Schmettau og 6 fettere utnevnt til grever. Dette var fetteren Samuels fortjeneste, som hadde skiftet side fra Østerrike til Preussen like før krigen, og var feltmarskalk for seierherrene.

Høsten 1743 ble Schmettau keiserlig oberst og kommandør av infanteriregimentet til prinsen av Sachsen-Hildeburghausen. Dette innebar at han endelig kunne gifte seg med Amalie de la Croix de Frechapelle, en hoffdame hos keiserinnen som han hadde gjort kur til. På vegne av brudens foreldre signerte J.H.E. Bernstorff, som var venn med begge ektefeller. Parets barn var Carl (1744), Benedikte (1746) og Waldemar Friedrich (1749).

Offiser i Danmark rediger

Straks etter Fredrik Vs tronbestigelse i 1746 fikk Schmettau bevilling av kongen til å kjøpe et kyrassérregiment forlagt i Itzehoe. Regimentet kostet Schmettau 12000 daler. Familien flyttet derfor også nordover fra Celle til Itzehoe, og 1750 til Schleswig. Han ble også i dansk tjeneste benyttet til andre verv, som ved utarbeidelsen av et nytt ekserserreglement for rytteriet, og deltok flere ganger i felttog for fremmede hærer. I 1748 ble han kammerherre, 1753 generalmajor og i 1757 æresmedlem av Kunstakademiet.

Da han tjenestegjorde for Bayern hadde Schmettau blitt kjent med Claude Louis de St.Germain (1707-78), fransk offiser og en av tidens mest berømte generaler. Schmettau brevvekslet med ham, og ønsket tjeneste i Sjuårskrigen, som Danmark ikke tok del i. St.Germain, som selv tjenestegjorde for en rekke land, ga Schmettau råd om hvilket land han var mest tjent med å delta i krigføringen for. Sommeren 1757 reiste Schmettau til fronten for å kjempe for Hannover. Sommeren 1758 skal han ha deltatt på fransk side. 1759 ble Schmettau forfremmet til generalløytnant,men måtte kort tid etter søke avskjed på grunn av strid med overordnete. Samme år ble han separert fra kona. Schmettau bisto sin venn St.Germain i forhandlingene som førte til at denne ble dansk feltmarskalk fra 1761. Deretter kunne han komme tilbake i dansk tjeneste 1762.

St.Germain og Norge rediger

Feltmarskalk grev St.Germain, gav Schmettau kommando over en divisjon, bestående av 4 norske regimenter og de nyopprettede «lette» avdelinger, og betrodde ham under marsjen inn i Mecklenburg sikringen av hærens høyre flanke. Men på grunn av tsar Peter 3.s død endte krigen uten sverdslag.

Schmettau ble i januar 1764 utnevnt til general til hest og kommanderende general i Norge, og da der i april samme år ble opprettet et norsk «Krigsdirektorium», ble han formann i dette. Direktoriets første og viktigste oppgave var å utarbeide en plan til omordning av den norske hær etter St.Germains prinsipper. Schmettau var i alt vesentlig tilhenger av St.Germains teorier. Dette fremgår bl.a. av at en stor del av dem går igjen i sønnen Woldemar Friedrich Schmettaus «Patriotische Gedanken eines Dänen über stehende Heere». Men Schmettau forstod nødvendigheten av å ta hensyn til stedlige omstendigheter, og han fikk derfor gjennomslag for at det ikke ble foretatt så store innskrenkninger i de utskrevne «nasjonale» regimentene som St.Germain hadde ønsket.

I privatlivet var Schmettau den elskverdige verdensmann, også overfor den borgerlige del av befolkningen. Han inntrådte som medlem av Videnskabernes Selskab i Trondhjem og bidro til å skaffe selskapet predikatet «kongelig». Han gav støtet til oppførelsen av dramatiske forestillinger i Christiania og bidro i byens selskapelige liv. Han passet seg for å vekke forargelse ved åpenlyst å legge kjetterske meninger for dagen og tok derfor del i de offentlige gudstjenestene. Han søkte å gi den norske nasjon beviser på den sympati og aktelse, som etter hans eget sigende var innpodet i ham fra han var barn. Schmettau var godt likt i Norge, også fordi morfaren Ulrik Frederik Valdemar Løvendal og oldefaren Ulrik Frederik Gyldenløve hadde vært svært populære. Også etter at Schmettau måtte forlate Norge, bevarte han sin varme interesse for landet.

Fratredelse fra posten i Norge rediger

Kun i 3 år forble Schmettau i sin høye stilling. I begynnelsen av 1767 hadde han et skarpt sammenstøt med det danske Kancelli angående gjenoppbygging av Fredrikstad etter en brann. Schmettau begikk her et formelt overgrep mot «Kongens Højhed», og holdningen i denne saken var den formelle anledningen til at han måtte gå av 14. april 1767. Den virkelige grunnen er antakelig at han var røket uklar med St.Germain, som igjen var hærsjef. Marskalken kunne ikke finne seg i den uforbeholdenhet og fasthet Schmettau utviste i sin forfektelse av sitt syn på organiseringen av hæren i Norge. St.Germain var bestemt på å gjennomføre sine planer om en grundig reduksjon av de utskrevne regimentene. Det må være dette Schmettau sikter til, når han senere i et brev til kongen skriver at han foretrakk å fratre generalkommandoen i Norge fremfor å handle mot sin overbevisning.

Fritenker og forfatter rediger

«Han var en brav General, ja, den eneste, vi havde, aktiv og ærlig,» skriver Peter Frederik Suhm i anledning av Schmettaus avskjedigelse, og denne mening ble delt av mange. Forøvrig gikk han av med en god pensjon og fikk dekket gjelden han hadde opparbeidet i Christiania. Kongen tilkjennegav sin «fulde Tilfredshed» med hans tjeneste og gav ham løfte om Elefantordenen.

Schmettau bosatte seg i Plön i Holstein, hvor han sysselsatte seg med religiøse og filosofiske spekulasjoner. I 1771 lot han trykke det «eneste ugudelige Skrift» som ble utgitt under Johann Friedrich Struensees trykkefrihet: Blätter, aus Liebe zur Wahrheit geschrieben. Boken var særlig påvirket av de engelske deister. På første blad i boken står: «En soldat skal adlyde, filosofens plikt er å elske sannheten». Skriftet var ennå ikke kommet i salg da det tyske Kancelli i begynnelsen av 1772 åpnet sak mot Schmettau. I mellomtiden var trykkefriheten på ny innskrenket. Schmettau hevdet at han kun var pliktig til at svare for militært verneting. Etter et år med anklager og brevskriving ble saken stanset ved et kongelig reskript. Senere skrev Schmettau andre stykker av lignende art.

I 1774 skrev Schmettau til den franske ambassadøren i Konstantinopel, Charles Gravier de Vergennes (1717-87), og foreslo i et memorandum opprettelsen av en kristen serbisk stat i allianse med tyrkerne og Frankrike. Schmettau tilbød seg i all beskjedenhet som konge for denne staten, blant annet med den begrunnelse at Schmettau-familiens genealogi forteller om avstamning fra en serbisk konge.

I 1776 mottok Schmettau Elefantordenen, sammen med Andreas Peter Bernstorff og Grigorij Aleksandrovitj Potemkin. Schmettau døde i Plön 1785.

Referanser rediger

  1. ^ a b Dansk biografisk leksikon, oppført som Waldemar Schmettau, Dansk Biografisk Leksikon-ID Waldemar_Schmettau[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]

Kilder rediger

  • H.W. Harbou i 1. utgave av Dansk Biografisk Leksikon, 15. bind, Gyldendal (1887–1905)
  • Matthias v.Schmettow: Schmettau und Schmettow, Geschichte eines geschlechts aus Schlesien, 1961
Forgjenger:
 Wilhelm de Ulrichsdal 
Kommanderende general i Norge
(1764–1766)
Etterfølger:
 Schack Carl Rantzau