Wagnertuba

messingblåserinstrument

Wagnertuba er et messingblåseinstrument som kan sees på som en krysning av valthorn og tuba. Det regnes å tilhøre valthorn-familien.

Instrumentet har konisk boring, og er videre enn er valthorn, men trangere enn en tuba. Det finnes i to størrelser, tenor og bass, stemt i henholdsvis Bb og F, tilsvarende Bb- og F-valthorn. Det finnes dog nyere instrumenter som med en ventil kan endre stemmingen fra Bb til F, og slik tilsvarer dobbelhornet. Wagnertuba noteres vanligvis som transponerende instrument i G-nøkkel, men ulik notasjonspraksis har eksistert.

Wagnertubaen ble spesialutvilket på forespørsel fra komponisten Richard Wagner1860-tallet, da han på sin storhetstid som operakomponist ville utvide orkesterets klanglige kompetanse. Han hadde i 1853 besøkt Adolphe Sax og sett hans saxhorn, og hentet inspirasjon fra disse. Wagner fikk de første wagnertubaene laget til operasyklusen Nibelungenringen, hvor han lot fire av de åtte hornistene alternere mellom valthorn og wagnertubaer – to tenortubaer og to basstubaer, en praksis også senere komponister har benyttet. Wagnertubaen spilles med valthorn-munnstykke, og de 3-4 ventilene opereres med venstre hånd, som på et valthorn, hvilket legger til rette for alternering mellom instrumentene.

Wagnertubaen var lenge svært uvanlig i operahus utenfor Tyskland, og wagnertubastemmer ble derfor ofte spilt på eufonium eller tuba. Denne praksisen benyttes fortsatt når wagnertubaer ikke kan oppdrives.

Hvor wagnertubaer blir notert i et partitur, kommer an på hvem som spiller dem. Spilles de som alternerende instrument av hornister, noteres de under valthornene, over trompetene. Ellers noteres de under trombonene, over tubaen, som da gjerne noteres som kontrabasstuba. I enkelte partitur står det oppført tenor- og basstuba, og da dette er vanlige navn på wagnertubaene, kan det oppstå usikkerhet om hvilke instrumenter komponisten egentlig spør etter; vanlige tubaer eller wagnertubaer.

Komponister som har skrevet for Wagner-tuba rediger