Åpne hovedmenyen

Vrimaskin

Vrimaskin med håndsveiv på kanten av vaskekum i vaskekjeller på 1930-tallet.
Foto: Oslo Museum.
Bruk av elektrisk vrimaskin i 1953. Tøyet ble tatt opp av vannet i vaskemaskinen, sendt gjennom vrimaskinen og ned i sinkbaljen til høyre. Ved å bruke en stor klype til å løfte tøyet kunne man unngå å få fingrene inn i valsene...
Foto: Leif Ørnlund, Oslo Museum.
På 1960-tallet ble moderne vaskemaskiner levert med vrimaskin nærmest som standard. Forbrukeren kunne velge enkle, manuelle modeller med sveiv (til venstre) eller mer avanserte, elektriske.
Foto: E Rude, Oslo Museum.

En vrimaskin er en mekanisk innretning for å vri opp tøy etter vask. Fram til sentrifuger og tørketromler ble innført var vrimaskiner vanlig utstyr i vaskekjellere og som ekstrautstyr til vaskemaskiner.

En vrimaskin var vanligvis konstruert ved hjelp av to tromler som ble presset mot hverandre samtidig som de roterte hver sin vei. Når tøyet ble sendt mellom tromlene ble vannet presset ut. På denne måten sparte man den tunge og belastende operasjonen det var å vri opp tøyet for hånd. Ved bruk av vrimaskin kunne dessuten én enkelt person gjøre jobben, mens det gjerne krevdes to for å vri opp større tekstiler om det skulle gjøres manuelt.

På 1800-tallet ble vrimaskiner stort sett konstruert av tre-materiale. Dette gjaldt både rammeverk og tromler. Kun tannhjul og deler av mekanismen var av metall. Senere ble vrimaskinene konstruert av metall, med gummibelagte valser.

De første vrimaskinene var separate, enkle konstruksjoner med håndsveiv, gjerne plassert i vaskerier eller vaskekjellere. Da vaskemaskinen ble innført ble det imidlertid konstruert modeller egnet til bruk sammen med vaskemaskinene. Etter hvert ble vrimaskiner mer eller mindre standardutstyr for moderne vaskemaskiner. De enkleste, rimeligste modellene hadde fortsatt sveiv, men etter hvert kom elektriske modeller på markedet.

For at valsene skulle være effektive og klemme ut nok vann måtte det et visst press til. Bruk av vrimaskin innebar derfor en viss risiko. Fikk man fingrene inn i valsene kunne det medføre både smerte og skade. I de tusen hjem jobbet husmødrene med forsiktighet, mens barna ble advart mot den farlige vrimaskinen. Fra produsenter og andre ble det anbefalt å benytte egne klyper for å håndtere tøyet og unngå skader. Men i praksis var dette vanskelig. Skulle vrimaskinen jobbe effektivt måtte tøyet lirkes og loses inn i vrimaskinen slik at det ble jevnt spredt i hele valsenes lengderetning, og ikke klumpet seg et sted. Da krevdes, bokstavelig talt, fingerferdighet.

Vrimaskinene forsvant da moderne sentrifuger og etter hvert tørketromler ble tatt i bruk for å vri opp og tørke tøyet.