Via Merulana

Via Merulana er en gate i Rione Monti og Rione Esquilino i Roma, som løper fra Piazza di Santa Maria Maggiore til Piazza di San Giovanni in Laterano, det vil sia mellom basilikaene Santa Maria Maggiore og San Giovanni in Laterano. Gaten er kjent blant annet fra Carlo Emilio Gaddas roman Quer pasticciaccio brutto de via Merulana.

Via Merulana
Via Merulana.jpg
Basisdata


Via Merulana
41°53′23″N 12°30′12″Ø

Via Merulana (til høyrer) begynner ved Piazza di Santa Maria Maggiore.
Via Merulana på et kart frar 2018.

Gaten er oppkalt etter familien Meruli, som i antikken hafde eiendommen Domus Meruli i området.

BeskrivelseRediger

Dagens Via Merulana er fra den prosesjonsvei som pave Gregor XIII (1572–1585) lot anlegge til det hellige år 1575; den ble forlenget av hans etterfølger Sixtus V (1585–1590). På 1700-tallet tilkom det forstadsvillaer ved gaten; den siste var Villa Wolkonsky, bygd for forfatteren og salongvertinnen Zinaida Volkonskaja omkring 1830. Villa Wolkonsky var den eneste villa ved Via Merulana som unngikk rivning i samband med de omstruktureringer av Romas gatenrett som ble gjennomført under kong Umberto I.

KirkerRediger

Ved Via Merulana er en rekke kirker. Sant'Alfonso all'Esquilino ble bygd 1855–59 i nygotisk stil etter tegninger av den britiske arkitekten George J. Wigley. I kirken som er dedikert til Alfonso dei Liguori æres ikonet Nostra Madre del Perpetuo Soccorso, utført av kretaskolen på 1300-tallet. Tidligere var ikonet i kirken San Matteo in Merulana, som ble revet i 1810.[1] Denne stammet fra 300-tallet og ble restaurert av kardinal Decio Azzolino under Sixtus V.[2] Neste kirke er Sant'Anna al Laterano, dedisert Jomfru Marias mor Anna og uppført i nyrenessansestil i 1885. Kirken innehas av Figlie di Sant'Anna, en kongregasjon grunnlagt av den salige Anna Rosa Gattorno i 1866.

Tittelkirken Santi Marcellino e Pietro, viet til martyrene Marcellinus og Peter, ble oppført av pave Siricius på 300-tallet, men har gjennomgått mange endringer. En gjennomgripende ombygning fant sted 1750–1751 under pave Benedikt XIV; arkitekten Girolamo Theodoli tegnet eksteriøret i barocchetto-stil.[3] På skrå overfor er basilikaen Sant'Antonio da Padova. Den ble oppført 1884–1888 etter tegninger av Luca Carimini. Porticoen med fem rundbuer er tegnet i nyrenessansestil; Carimini lot seg inspirere av Antonio di Sangallos arkitektoniske formspråk.[3]

Profan byggRediger

Luca Carimini har også tegnet Palazzo Brancaccio (1886–1912) til den amerikanske sosietetskvinnen Mary Elizabeth Field (1846–1907), gift med fyrst Salvatore Brancaccio. En del av dette palass huser siden 1957 Museo Nazionale d'Arte Orientale, somhhar kunstobjekter innsamlet blant annet av orientalisten Giuseppe Tuccis reiser i Nepal, Tibet og Ladakh på 1930- og 1940-tallet.[4]

Den romerske politiker Maecenas lot på 40- og 30-tallet f.Kr. oppførte en vidstrakt villaEsquilinhøyden; i denne inngikk det såkalte Maecenas auditorium, oppført i opus reticulatum. Bygningen utgjøres av en rektangulær hall med en halvrund abside på vestre kortside. I interiøret er fragmenter av msøerir fra den første århundre etter Kristus.[5][6]

Sykehuset Ospedale del Salvatore, mer kjent som Ospedale di San Giovanni, ble grunnlagt i 1348. Huskroppen ved Piazza di San Giovanni in Laterano ble bygd 1634–1640 etter tegninger av Giacomo Mola og Carlo Rainaldi. På 1650-tallet tegnet Giovanni Antonio de Rossi et kvinnesykehus, Ospedale delle Donne.[7]

BilderRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Carpaneto 2001, s. 973–974
  2. ^ Schück 1917, s. 17
  3. ^ a b Ausenda 2002, s. 528
  4. ^ Ausenda 2002, s. 529–530
  5. ^ Platner 1929, s. 60–61
  6. ^ Claridge 1998, s. 294–297
  7. ^ Ausenda 2002, s. 288

LitteraturRediger

  • Roma (italiensk). Milano: Touring Club Italiano. 2002. ISBN 88-365-2541-5. 
  • La grande guida dei rioni di Roma (italienska). Roma: Newton & Compton Editori. 2001. ISBN 88-8289-388-X. 
  • Rome: An Oxford Archaelogical Guide. Oxford: Oxford University Press. 1998. ISBN 0-19-288003-9. 
  • Roma moderna: un secolo di storia urbanistica (italiensk). Torino: Giulio Einaudi editore. 1963. 
  • A Topographical Dictionary of Ancient Rome (engelska). London: Oxford University Press. 1929. s. 185. 
  • Några anmärkningar till Antonio Tempesta's Urbis Romæ prospectus 1593. Uppsala. 1917. 

Eksterne lenkerRediger