Åpne hovedmenyen

Vi vil oss et land var blant de første illegale avisene utgitt i Norge under den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig. Den opprinnelige versjonen ble fulgt av en ny avis som nyttet samme navn og i stor grad brakte samme innhold. Det kom derfor to separate aviser med navnet «Vi vil oss et land», både originalversjonen og det som etter hvert ble Vi vil oss et land Utgave B.

Innhold

OriginalversjonenRediger

 Vi vil oss et land som er frelst og fritt
og ikke sin frihet må borge.
Vi vil oss et land som er mitt og ditt,
og dette vårt land heter Norge.
Og har vi ikke det land ennu,
så skal vi vinne det jeg og du.
 
– Vi vil oss et land
(fra faksimile av) Førsteutgaven okt 1940
Ukens dokument i Krigsavisene - En unik samling av originale aviser 1940-1945 - (Utgis i ukentlige deler) Del 8 - 2000

Førsteutgaven fra oktober 1940 hadde Per Sivles dikt «Vi vil oss et land» på forsiden, og en «programerklæring» med to grunner for å utgi avisen: «For det første vil vi vise at kampen for et fritt Norge føres og kommer til å føres inntil frihets time slår. For det annet er det i nordmenns sinn idag en trang til å se på trykk de tanker og følelser som lever i dem.»[1]

Andre overskrifter i førsteutgaven var: «Terbovens tale» en kommentar til talen 25. september, «Passiv motstand», «Regjeringen som "flyktet"», «Nazistisk ordbok», «Til de fagorganiserte arbeidere», «Av Fridtjof Nansens tale den 17. mai 1905» og «Ingen hederlige folk går inn i N.S.». Utgaven avsluttes med to vers av «Gud signe vår Konge god».

Initiativet til Vi vil oss et land ble tatt av seks unge menn som hadde sloss mot den tyske invasjonen, og som deretter var blitt sittende sammen som krigsfanger internert på Hvalstadmoen. Selv om det militære nederlaget var et faktum ønsket de å fortsette motstanden. Etter at de ble frigitt møttes de høsten 1940. Etter Terbovens tale i september lanserte de den illegale avisen.

Blant de seks var Sverre Hovind som var ansatt på Norsk Hydro, aktuarstudent Anthon Borch og realfagstudent Olav Gjærevoll. De seks redigerte avisen i fellesskap, men Gjærevoll sto for det meste av skrivingen. Avisen ble stensilert i hemmelighet på Hydros kontorer. Første nummeret var datert oktober 1940. Det var på 10 sider i A4-format, og opplaget 1000 eksemplarer. Nummer to kom i samme opplag, men etterspørselen oversteg alle forventninger. Man trengte høyere opplag.

Utgiverne fikk kontakt med et trykkeri på Hamar, der den svenskfødte boktrykker Bjerklund og faktor Karl Hove bisto. Men man ønsket ikke å bruke trykkeriets egen sats og risikere avsløring. Derfor måtte satsen skaffes fra Oslo, og bli smuglet oppover. Max Manus var sentral i transporten. Andre som deltok i arbeidet med avisen var Kolbein Lauring, Gregers Gram og Gunnar Sønsteby. Bladets nr 4 i desember 1940 og nr 5 i januar 1941 kom begge i format som et litt stort ukeblad, og begge i 5000 eksemplarer. Førjuls-nummeret var på hele 14 sider. Nå ble avisen også spredt langt utenfor Oslo. En stor koffert med aviser ble sendt til Trondheim.

Men høyt opplag og mye eksponering økte risikoen, og tyskerne rullet opp noe av apparatet bak avisen. Boktrykkeren på Hamar ble arrestert. Nr 5 av avisen måtte lages på en duplikator på Gjærevolls hybel. Selv ble han snart arrestert. Han klarte imidlertid å spille uskyldig og slippe unna. Manuskriptene til nr 6 fikk han i siste øyeblikk stukket unna. De ble destruert. Noen måneder senere kom han seg over til Sverige. Halvparten av den opprinnelige gruppen bak avisen ble arrestert, og denne organisasjonen gikk i oppløsning.

Gjærevolls gruppe hadde imidlertid avtalt at andre skulle ta opp aktiviteten om de selv ble tatt, og i Blindern-miljøet fikk publikasjonen derfor raskt en oppfølger i den illegale avisen Eidsvoll

«Utgave B»Rediger

Og selv om tyskerne hadde stanset Vi vil oss et land, levde også denne videre! I første nummer hadde den trykket følgende oppfordring: «Ta noen gjennomslag og spre dem til venner og kjente. På den måten kan du støtte Norge i kampen mot NS og tyskerne, for frihet og fred».

Oppfordringen ble fulgt. To kamerater i et større Oslo-firma, Inge Lorange og Johnny Houlder stensilerte opp avisen i skjul på kontoret. Noe av stoffet ble kuttet, men slagordet «Gud bevare Kongen og fedrelandet» føyet til på slutten. Også neste nummer av originalavisen ble «gjenfødt» på denne måten. De nye utgiverne kjente ikke de opprinnelige utgiverne, de trodde det var originalmanuskripter de utga. Etter hvert får også den nye avisversjonen mer eget stoff.

De to utgiver-miljøene oppdaget med forundring, nesten litt irritasjon, hverandres publikasjoner. Og ga uttrykk for det i spaltene. I forsoningens ånd proklamerte de nyeste utgiverne at de, for å unngå forveksling, skulle benevne sin versjon «Utgave B».

Siden de to avismiljøene ikke kjente hverandre fikk ikke tyskernes første opprulling noen direkte konsekvenser for Utgave B. Den ble nå stensilert i et kjellerlokale i Pløens gate. Senere trykkes den i en leilighet på Grorud. Carsten Middelthon, Stein Bergh-Jacobsen og Odvar Berrefjord redigerte avisen en stund. Senere ble journalist Ola Brandstorp redaktør.

Utgave B fortsatte å komme ut til senhøstes 1942. Da var mange av de sentrale bak avisen blitt aktive i Milorg, og avisen ble lagt ned av sikkerhetsgrunner. Flere av de som hadde vært involvert var dessuten blitt arrestert eller hadde måttet flykte til Sverige eller England.

Blant disse var Olai Lorange, som var 66 år da han ble arrestert. En av de aktive var Arvid Hansen, som senere ble lagfører i Milorg. Norsk og tysk politi kom på sporet etter ham, stormet hjemmet en natt og skjøt ham og hans far. Vi vil oss et land ble den siste tiden trykket i huset til Peter Christensen. Han ble arrestert, og et år etter henrettet i Trandumskogen.

KilderRediger

  • Hans Luihn: De illegale avisene, Universitetsforlaget (1960)

ReferanserRediger

  1. ^ Førsteutgaven okt 1940, Ukens dokument i Krigsavisene – En unik samling av originale aviser 1940-1945 – (Utgis i ukentlige deler) Del 8 – 2000

Eksterne lenkerRediger