Ved Rhindals klipper

«Ved Rhindals klipper» er en vise som bygger på den antikke legenden om Hero og Leander som elsket hverandre, og bodde på hver sin side av Dardanellene. De fikk ikke lov til å møtes, men hver natt svømte Leander over sundet mens Hero sto på den andre siden med en fakkel for å vise vei. En natt blåste fakkelen ut, og Leander druknet. Legenden ble oversatt fra gresk til latin, og spredt over hele Europa. I 1460 finnes den første varianten av denne visa, i Tyskland håndskrevet. Allerede i 1540 kom den på trykk i Georg Fosters samling Frische teutsche Liedlein. På tysk heter visa «Es waren zwei Köningskinder». I Sverige er visa kjent fra 1550 som «De två konungabarnen», og denne ble spredt i muntlig tradisjon i Sverige og blant den svensktalende befolkningen i Finland. Rundt 1850 dukker visa opp som «Ved Rhindals klipper», og ble trykket i skillingstrykk, og meget populær i hele Skandinavia.

I den vitenskapelige utgaven av de tyske balladene står Die Köningskinder som nr. 22.

Visa er innspilt på Frem fra Glemselen kap. 6 med Rita Engebretsen.

Kilder

• Sangene i våre hjerter, Elin Prøysen, Damm 2007
• De gamle visene 4 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1975

Teksten

1. Ved Rhindals klipper, ved Rhindals flod der bodde et elskende par,
   men mellom dem renner den brusende elv hvor fiskerne garnene drar.
2. En aften gikk de ved hver sin strand, hun fant en deilig grønn eng,
   og vinket til vennen, kom over til meg, her vokser det liljer i fleng.
3. Å gå med meg i den dunkle lund, der sangfulglen kvitrer for deg,
   kle av deg, kle av deg du skjønne André og svøm over bølgen til meg.
4. Det er så farlig å svømme her ved natt i den mørklangt dal,
   nei lyset jeg tenner det viser deg vei, å kom gi meg trøst i min kval.
5. Da kom rivalen så listelig og slukket lyset på strand,
   et redselsskrik lød i den beksvarte natt: Jeg drukner og finner ei land.
6. Hun gråt og ventet i angst og gru, ei tårer hadde hun mer.
   Hun ropte til vennen: Du må ikke dø, og hør hvor jeg trygler og ber.
7. Den tidlig morgen da solen randt mot strand en fiskermann ror,
   hun iler mot ham og hun roper ham an, har du mange fisker ombord.
8. Nei, ingen fisk har jeg fått i natt til tross for talløse kast,
   se kun dette iskalde lik har jeg fått, i garnene satt det så fast.
9. Og se der lå som en lilje hvit den underskjønne André,
   hun grep til sitt hjerte mens tårene sprang, hun var som en engel å se.
10. Du edle fisker ha takk, ha takk, jeg giver deg som du ser,
    trolovelesringen av pureste gull, jeg skal ikke bruke den mer.
11. Og hils min fader, og hils min mor, og hils de søsknene fem,
    og si at jeg hviler i sjøbølgen blå så aldri jeg kan komme hjem.
12. I favnen tok hun sin hjertevenn og gikk i bølgene ut,
    i livet hun var kun en sørgende sjel, i døden en lykkelig brud.