Wikipedia

VM i ishockey for kvinner 1990

VM i ishockey for kvinner 1990 ble arrangert i Ottawa i Canada fra 19. til 25. mars 1990. Mesterskapet var det første verdensmesterskapet i ishockey for kvinner og ble arrangert av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF). Åtte lag deltok i turneringen.

VM i ishockey for kvinner 1990
Arrangement
ArrangørIIHF
Dato19.–25. mars 1990
Offisielt åpnet avWalter Bush
Lag i turneringen8
VertslandCanadas flagg Canada
VertsbyerOttawa
Plasseringer
Mester  Canada (1. tittel)
Andreplass   USA
Tredjeplass  Finland
Fjerdeplass Sverige
Turneringsstatistikk
Kamper20
Mål237  (11.85 i snitt)
ToppscorerUSAs flagg Cindy Curley (USA)
(23 poeng)
Navigasjon
◀ 1987 (uoffisielt) Finland 1992 ▶

Canada vant det første VM-gullet etter å ha slått USA 5–2 i finalen. Finland vant bronse etter å ha beseiret Sverige 6–3 i bronsefinalen.

Turneringen var en stor sportslig og kommersiell suksess som bidro til å etablere kvinnehockey som en legitim eliteidrett.[1] Ved IIHFs kongress i april 1990 ble medlemslandene enige om å anbefale Den internasjonale olympiske komité (IOK) om å innføre kvinnehockey som en olympisk gren, noe som skjedde i Nagano i 1998.[2]

Bakgrunn rediger

Den moderne æraen med organisert kvinnehockey begynte på 1980-tallet da det første nasjonale ishockeymesterskapet for kvinner arrangert i Canada ble arrangert i 1982. I løpet av slutten av 1980-tallet ble de første internasjonale invitasjonsturneringene arrangert mens flere og flere land begynte nasjonale kvinneprogrammer og mesterskap i ishockey. Men kvinnehockeyen slet med å få aksept og støtte fra det bredere, mannsdominerte hockeymiljøet, og på midten av 1980-tallet presset administratorer av kvinnehockey i en rekke land Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) til å ta opp spørsmålet om å lage offisielle, konsistente regler for kvinnehockey.[3] Blant annet foreslo Ole Jacob Libæk, president i Norges Ishockeyforbund, allerede i 1986 at det skulle arrangeres VM i ishockey for kvinner.[4] I perioden 21. til 26. april 1987 arrangerte Ontario Women's Hockey Association (OWHA) den såkaldte Verdensturneringen i ishockey for kvinner (World Women's Hockey Tournament) i Toronto, Ontario, som var den første store turneringen for kvinnelandslag og anses som det første uoffisielle verdensmesterskapet. OWHAs direktør Fran Rider var den store drivkraften bak arrangementets suksess, mens presidenten i Canadian Amateur Hockey Association (CAHA), Murray Costello, presenterte konseptet ved IIHF-kongressen i Colorado Springs 7.–11. juni 1986. IIHF-president Günther Sabetzki oppfordret arrangørene til å kalle turneringen for en verdensturnering encouraged the organizers to call it a world tournament fordi han så stort potensial i kvinnehockey som utvidelsesområde. Turneringen ble en stor suksess, og delegater fra de deltakende nasjonene og fem andre land møttes under turneringen for å forme en strategi for å drive lobbyvirksomhet overfor IIHF med målet om opprettelsen av et verdensmesterskap for kvinner. Suksessen til turneringen og de positive rapportene presentert for IIHF ga kvinnehockeyen den nødvendige legitimiteten som trengtes for å bane vei for etableringen av et verdensmesterskap.[3]

I april 1989 ble det første europamesterskapet for kvinner arrangert av IIHF i Düsseldorf og Ratingen i Vest-Tyskland. Finland beseiret Sverige 7–1 i finalen og vant dermed det første EM-gullet for kvinner. IIHF-president Sabetzki observerte turneringen og ble imponert. De fem beste landene i turneringen ble senere utvalgt til å delta i verdensmesterskapet i 1990.[3]

Samtidig ble presidenten for Den internasjonale olympiske komité (IOK), Juan Antonio Samaranch, utsatt for press fra en rekke grupper som var misfornøyde med ulikheten i forholdet mellom kvinner og menn i OL, og særlig i vinter-OL. En av årsakene til dette var at ishockey var den eneste lagsporten i vinter-OL, og den omfattet kun en herreturnering. Kvinnelig skiskyting hadde blitt inkludert som en olympisk gren for OL i Albertville i 1992 og en kvinneturnering i ishockey ved OL ville reduserer ulikheten betydelig.[3][5] Men før IOK-medlemmer kunne vurdere å tilføye kvinnehockey som en olympisk gren var det nødvendig med forsikring fra IIHF om at ishockeykamper for kvinner ble spilt på et konkurransenivå som kunne sammenlignes med andre olympiske vinteridretter. Sabetzki innså at hvis IIHF skulle samarbeide med oppfordringene fra Samaranch og IOK var Canada det eneste realistiske stedet hvor et mesterskapssatsing muligens kunne oppnå suksess var Canada. Han henvendte seg derfor til CAHA for å se om de kunne vurdere å akseptere utfordringen, noe de gjorde. IIHF-president Sabetzki kunngjorde derfor den 14. april 1989 at de ved årskongressen offisielt ville sanksjonere et verdensmesterskap for kvinner. Ved IIHFs 86. årskongress i Stockholm den 26.–27. april 1989 ble Canada utnevnt som vertsland for det første verdensmesterskapet, som skulle arrangeres i mars 1990. Det ble senere rapportert at Sabetzki og Samaranch ville delta personlig for å gi sin egen vurdering av turneringen.[3]

To bud for å arrangere mesterskapet ble kortlistet: Ottawa, Ontario og Brantford, Ontario. Kun budet fra Ottawa hadde opplyst en arena (Ottawa Civic Centre ved Lansdowne Park) som kunne akkomodere fjernsynstransmittering. Derfor ble Ottawa valgt som vertsby av CAHA den 16. oktober 1989.[6]

Organisering av mesterskapet rediger

CAHA-ledelsen var langsomme med å organisere verdensmesterskapet. På tross av at turneringen hadde blitt tildelt CAHA ved IIHF-kongressen i april 1989 gikk det seks måneder før Ottawa District Hockey Association (ODHA) fikk tildelt arrangementet i oktober. På grunn sene avgjørelsen hadde istidene for sesongen allerede blitt utdelegert, og de eneste tilgjengelige istidene lå hovedsakelig på ettermiddagene og i små utkantsarenaer. I tillegg til forsinkelsen fra vertssiden budsjetterte ikke CAHA spesifikt for mesterskapet da de forventet at arrangementet ville betale for seg selv.[7]

Innledningsvist hadde arrangørene ikke noen general manager til å overse arbeidet og fristene for de deltakende frivillige organisasjonene involvert i arrangeringen løp ut. CAHAs visepresident Pat Reid ble derfor valgt i oktober 1989, men ettersom han samtidig var general manager for U20-landslaget ved junior-VM i Helsinki var han vekk i en måned fra desember 1989 til januar 1990 og ikke tilgjengelig for å lede organisasjonsarbeidet.[7]

Finansieringskildene som var forventet å gi inntekter for turneringen realiserte seg ikke som forventet. IIHF lovet et økonomisk bidrag på 150 000 USD til CAHA for å arrangere arrangementet med betingelse at de skulle arrangere TV-kringkasting av fire av kvinnekampene som samtidig skulle vises gratis i Europa via satellitt. CAHA kontaktet umiddelbart både Canadian Broadcasting Corporation (CBC) og Canadian Television Network (CTV), men begge kringkasterne hadde eksisterende forpliktelser på disse datoene. Den eneste partneren som var tilgjengelig var The Sports Network (TSN). I den endelige kontrakten tilbudt CAHA kostet transmitteringen av hver kamp 17 000 CAD, men til gjengjeld ville CAHA motta en rekke TV-reklamespotter av 30 sekunders varighet til en verdi av omkring 60 000 CAD, som de kunne selge til sponsorer. Til tross for denne ordningen kom det ingen sponsortilbud og reklamespottene forble usolgte. Mange av reklamemulighetene langs vantet som i utgangspunktet var forventet å generere 50 000 CAD i inntekter forble også usolgte. I likhet med verdensturneringen i 1987 klarte ikke arrangørene å selge sine sponsorpakker til 20 000 og 10 000 CAD. Mesterskapet hadde derfor ingen hovedsponsor.[7]

CAHA var i et partnerskap med Hockey Canada gjennom Canadian International Hockey Committee (CIHC). CAHA administrerte amatørhockey i landet mens Hockey Canada var organisasjonen som administrerte profesjonell og internasjonal hockeyvirksomhet. Partnerskapet i CIHC tillot de to organene å fordele organiseringen av Canadas internasjonale hockeydeltakelse. CAHA-presidenten henvendte seg til medlemmene av CIHC for å sikre deres sponsorbidrag til kvinneturneringen, men CIHC takket imidlertid nei og foretrakk i stedet å sponsorere det nasjonale mesterskapet for kvinner to uker etter verdensmesterskapet. Denne avgjørelsen betydde at de aller fleste hovedsponsorene for de eksisterende internasjonale ishockey-arrangementene for menn ikke ville bidra til kvinneturneringen. Med sviktende sponsorer og lite billettsalg anslo CAHA et tap på 90 000 CAD.[7]

Den canadiske regjeringen tilbød gjennom Sport Canada 50 000 CAD i støtte til turneringen. Men i etterkant av Dubin-undersøkelsen av Ben Johnson-dopingskandalen som fant sted under sommer-OL 1988 i Seoul krevde Sport Canada at arrangørene måtte gjennomføre narkotikatesting på arrangementet. IIHFs tekniske direktør hadde allerede informert de deltakende ishockeyforbundene om at dopingtesting ikke ville gjennomføres og måtte utstede en kontraordre. Dopingtesting ville være på CAHAs bekostning og oppbrukte derfor mye av finansieringen tilbudt av Sport Canada.[7]

Tradisjonelt sikret IIHF en sponsor for tildelingen av Fair Play-troféet (tildelt laget med færrest utvisningsminutter) og individuelle premier for spillerne utvalgt til turneringens allstar-lag. Én uke for turneringen startet, den 14. mars 1990, informerte IIHFs generalsekretær Jan-Åke Edvinsson CAHA-president Costello at IIHF ikke hadde klart å sikre seg en sponsor for hverken Fair Play-troféet eller allstar-laget og ba CAHA å påta seg ansvaret for dette.[7]

Det finske hockeyutstyrsfirmaet Tackla hadde i 1989 inngått en avtale med IIHF om å levere drakter og utstyr på både herre- og kvinnelandslag. CAHA inngikk en separat avtale med Tackla-president Mauri Nylund om også å levere handsker, køller, bagger og 150 jakker og 150 gensere.[7]

Medieeksponering rediger

 
De rosa landslagsdraktene Canada brukte under turneringen skapte innledningsvist forargelse blant kommentatorer men ble godt mottatt av spillerne og av fansen.

Lokale medier viste liten interesse i å dekke turneringen. For å øke medieeksponering for turneringen kontaktet organisasjonskomitéen den kjente ishockeykommentatoren Don Cherry for å be om hans hjelp til å promotere arrangementet under hans TV-vignett Coach's Corner. En kort kampanje ble sendt den siste lørdag kveld før medaljerunden. De kontaktet også superstjernen Wayne Gretzky gjennom sin agent Mike Barnett, men forespørselen ble avslått. En oppvisningskamp for å presentere kvinnelandslaget for mediene ble spilt i Nepean Sportsplex en uke før turneringen hvor fem tidligere NHL-spillere deltok. På tross av dette fikk kampen ingen mediedekning.

I mars ble spilleterminen for sluttspillet i juniorligaen Ontario Hockey League (OHL) offentliggjort. Da Ottawa Civic Centre var hjemmebanen til Ottawa 67s måtte mesterskapet spille mange av kampene ved middagstid. Ettersom at spilleterminen for OHL-sluttspillet først ble kjent i mars kunne ikke arrangørene trykke billetter Dette gjorde det vanskelig for tilskuere å komme til kampene. CAHA var sikre på at hvis de først så landslaget spille ville de sikkert komme til medaljerunden. CAHA gikk derfor med til å distribuere 45 000 gratisbilletter i håpet om å få folk ut til kampene.

CAHA var frustrerte med den begrensede mediedekningen, sammenlikningene med herrehockeyen og lave billettsalget. Derfor foreslo organisasjonskomitéens general manager Pat Reid at kvinnelandslaget skulle spille i unike drakter i rosa og hvit, i stedet for de tradisjonelle rød-hvite draktene. De rosa-hvite draktene ville ikke bare skape en unik identitet for kvinnelandslaget men vil samtidig skape oppmerksomhet fra hockeymediene og få dem til å skrive om turnering og dermed promoteringen som arrangørene desperat trengte.Etter omfattende diskusjoner aksepterte CAHA-presidenten forutsatt at spillerne og trenerne var enige. Spillerne elsket draktene, og CAHA arrangerte en pressekonferanse på Parliament Hill for å lansere draktene hvor Mila Mulroney, konen til statsminister Brian Mulroney, skulle få overlevert den første drakten. Mila var imidlertid ikke tilgjengelig og landslagsspilleren Judy Diduck sto modell istedet.[8]

Lanseringen av de rosa draktene skapte forargelse blant både medier og hockeytradisjonalister, og ble til og med tatt opp i parlamentet. Særlig avisene Ottawa Sun og Ottawa Citizen kom med negativ kritikk, men spillerne forsvarte de rosa draktene. Reaksjonen til draktene hadde imidlertid skapt medieeksponering som turneringen sårt trengte.[8]

Arenaer rediger

  Ottawa, Ontario
Ottawa Civic Centre
VM i ishockey for kvinner 1990 (Canada)
 Earl Armstrong Arena
Kapasitet: 9 500 Kapasitet: 3 500
   
Nepean Sportsplex Barbara Ann Scott Arena
Kapasitet: 3 000 Kapasitet: 1 200
Kanata Recreational Complex
Kapasitet: 1 200

Kvalifisering rediger

Dato Sted Antall plasser Kvalifiserte land
Automatisk kvalifisert N/A N/A 2   Canada
  USA
De fem beste ved
ishockey-EM 1989 		4. – 9. april 1989   Düsseldorf og Ratingen 5   Finland
  Norge
  Sveits
  Sverige
  Vest-Tyskland
Vinneren av Asiamesterskapet 1989 Desember 1989   Hongkong 1   Kina[a]
Erstatningslag N/A N/A 1   Japan[a]
I alt 8
Merknader
  1. ^ a b Kina vant Asiamesterskapet foran Kina men takket nei til å delta. Japan overtok derfor Kinas plass i turneringen.

Format og regler rediger

Ettersom at kvinnehockey ikke fulgte IIHFs regelbok fullt ut måtte IIHF og arrangørene etablere spillereglene som de ulike lagene og forbund kunne bli enige om. Hvor kamplengden i IIHFs regelverk var tre perioder på 20 minutter opererte man med to perioder av 10 minutter i vesttysk kvinnehockey, mens CAHAs kvinnemesterskap opererte med tre perioder av 12 minutter i grunnserie, kvart- og semifinaler og tre perioder av 15 minutter i finalen.[9]

Ved det første europamesterskapet i ishockey for kvinner, holdt i 1989, anvendte turneringsfunksjonærene for det meste IIHF regelbok: kampene besto av tre perioder av 20 minutter, no-touch icing ble innført (spillet stoppes når en spiller skyter pucken fra sin egen banehalvdel og passerer motstanderlagets mållinje), spillerne fikk lov til å klarere sonen ved avventende offside, og både krysstaklinger og slagskudd ble tillatt. Spillerne skulle også bruke visir, men bare noen få valgte å gjøre det.[9]

Ved IIHFs kongress i Zürich i september 1989 vedtok IIHF en rekke andre beslutninger i forhold til turneringen. Det amerikanske IIHF-rådsmedlemmet Walter Bush ble utnevnt til formann for turneringen. Spillerne var påkrevd å bruke ansiktsmaske, brystbeskytter og skrittbeskyttere, og spillernes hår kunne ikke stikke ut mere enn 10 centimeter. Dopingtesting var ikke påkrevd men anbefalt for fremtidige turneringer (regelen ble senere endret til også å omfatte turneringen i 1990). Kamplengden ble også fastslått til tre perioder av 20 minutter.[9]

Kroppstaklinger rediger

En annen sak som ble diskutert på IIHF-kongressen i september 1989 var om man skulle tillate kroppstaklinger («body checking»). Ishockey er en kontaktsport hvor hastigheten i spillet resulterer i kroppskontakt mellom spillere. IIHF-medlemmene mente at spillet i turneringen ville avvike for langt fra ishockey hvis et element som kroppstaklinger ble fjernet fra kvinnehockey. Kroppstaklinger var tillatt i herrehockey og hadde vært tillatt under ishockey-EM i 1989 og Ontario Women's Hockey Associations (OHWA) forbud mot kroppstaklinger var en av grunnene til at det tyske ishockeyforbundet (Deutscher Eishockey-Bund) takket nei til invitasjonen til å delta i Verdensturneringen i ishockey for kvinner i 1987, som hadde blitt arrangert av OWHA.[9]

Der kroppstaklinger ikke er tillatt, tillattes det at to spillere som kjemper om pucken kan presse eller lene seg inntil hverandre så lenge det å få kontroll på pucken er den åpenbare hensikt for begge spillerne (også kjent som kroppskontakt). CAHAs regler for kroppskontakt i motsetning til kroppstaklinger ble utspesifisert i 1989 som forberedelse til VM-turneringen i 1990-arrangement. IIHF-medlemskap var klar over bekymringen uttrykt av medlemmer av CAHAs eksekutivkomité bestående av CAHA-president Murray Costello og visepresidentene Pat Reid og Bob Nicholson alvorlige skader kunne oppstå hvis kroppstaklinger ble tillatt på grunn av det store aldersspennet og spennet i spilleevner blant spillerne. Hvis en slik skade forekom fryktet de at den ville sette kvinnehockey tilbake i en tid hvor den forsøkte å vinne aksept på verdensbasis.[9]

IIHF og CAHA ble derfor enige om et kompromiss. IIHF tekniske direktør uttalte offentlig at kroppstaklinger ville være tillatt, men han informerte lagtrenerne privat at det kun kroppskontakt var tillatt. IIHF-direktøren instruerte også dommerne om å gi straff til spillere som utførte kroppstaklinger. Dette kompromisset førte senere til betydelig forvirring blant spillerne, tilskuere og TV-kommentatorer. Regulering av kroppskontakt var drevet av et behov for å beskytte spillere og sikre støtte fra de forskjellige styrende organer, og selv om IIHF offentlig har anerkjent at kroppstaklinger var tillatt under turneringen, var dette i praksis forbudt. Etter turneringen vedtok IIHF på årskongressen i å forby kroppstaklinger i kvinnehockey.[9]

Turneringsformat rediger

I gruppespillet ble de åtte lagene inndelt i to grupper med fire lag i hver. Disse skulle spille tre innledende kamper mot på forhånd kjente motstandere. De to høyest rangerte lagene i hver gruppe avanserte til semifinalene, mens de to andre lagene skulle plasseringskamper om 5. til 8. plass. Semifinalene ble spilt på tvers av gruppene hvor vinneren av gruppen møtte toeren i den andre gruppen. (altså 1A mot 2B, 1B mot 2A). Vinnerne av semifinalene avanserer til finalen mens taperne av semifinalenes spiller om bronse.

Poengsystem rediger

I alle kampene ble poengene utdelt som følger:

  • 2 poeng for seier
  • 1 poeng til hvert lag i tilfelle av uavgjort
  • 0 poeng for tap

Prosedyrer ved poenglikhet rediger

Hvis to lag har lige mange poeng ville deres plassering avgøres av følgende tiebreakprosedyre:

  1. Innbyrdes oppgjør mellom lagene
  2. Målforskjell
  3. Høyest antall scorede mål
  4. Straffeslagskonkurranse mellom lagene

Trekning rediger

Ved IIHFs kongress i Zürich den 15.–16. september 1989, ble turneringens spilleterminen fastlagt til 5.–11. mars 1990. De europeiske forbundene klaget til IIHF over at dette ikke ville gi dem tilstrekkelig til å fullføre ligaspill og utvelge landslagstropper. Turneringen ble derfor rykket til 19.–25. mars 1990. Da spilleterminen ble offentliggjort skulle Canada opprinnelig spille mot Japan i åpningskampen. Den japanske IIHF-delegaten Kenichi Chizuka advarte at det japanske laget ikke var godt nok. Da CAHA ikke ville at den første tv-transmitterte kampen skulle bli en storseier ble spilleterminen endret til at Canada åpnet mot Sverige.[10]

Gruppe A
  Canada
  Sverige
  Vest-Tyskland
  Japan

Gruppe B
  USA
  Finland
  Sveits
  Norge

Dommere rediger

IIHF utnevnte totalt 15 dommere og linjedommere til å dømme kampene under turneringen. Opprinnelig var kun to av disse kvinner, og det var kun menn blant hoveddommerne. CAHA-president Murray Costello fikk reforhandlet dommeruttaket med IIHF så tre linjedommere og én hovedkommer ble skiftet ut med kvinner.[11][12]

Hoveddommere
  Bulgaria Jontsjo Jontsjev
  Canada Bobby Best
Deb Maybury
  Ungarn András Door
  Sverige Bengt Svensson
  USA Jim Sotiroff

Linjedommere
  Canada Joanne Baker
Deb Hands
Karen Hebert
Manon Champagne
  Finland Tuula Keronen
  Norge Hans Petter Berg
  Vest-Tyskland Nicole Kompalla-Doucet
  USA Jim Garofalo
Roger Graff

Tropper rediger

Utdypende artikkel: Troppene til VM i ishockey for kvinner 1990

Alle åtte deltakende lag, gjennom en bekreftelse fra deres respektive nasjonale forbund, skulle levere en liste over lagoppsett senest to uker før turneringsstart og et endelig lagoppsett ved passkontrollmøte før turneringens begynnelse.

Ved IIHFs kongress i Zürich i september 1989 vedtok IIHF at hvert lag skulle bestå av maksimalt 20 spillere inklusiv to målvakter, og landslagstroppene kunne maskimalt omfatte 25 personer inklusiv trenere og støttepersonell. Aldersgrensen for spillere ble satt til 16 år, men lag kunne medbringe yngre spillere forutsatt de hadde fått godkjennelse fra deres nasjonale forbund. Norge utnyttet dette til å utvelge en 14-årig (Kristina Søderstrøm) og to 15-årige spillere (Camilla Hille, Tonje Larsen) i landslagstroppen.[13]

Referat rediger

I gruppe As åpningskamp klokken 13 møttes Vest-Tyskland og Vest-Tyskland foran 150 tilskuere i Barbara Ann Scott Arena. Elvira Saager scoret det første målet ved tiden 04:13, som dermed også var det første VM-målet i kvinnehockeyens historie.[14] Vest-Tyskland kontrollerte kampen helt til slutt og vant 4–1.[15][16] Turneringen ble offisielt åpnet av IIHF-rådsmedlemmet Walter Bush innen kveldskampen mellom Canada og Sverige i Ottawa Civic Centre, etter at IOK-president Samaranch og IIHF-president Sabetzki måtte melde avbud til turneringen.[17] Den canadiske sangeren Alanis Morissette sang nasjonalsangene.[17] Canada scoret tidlig da Angela James satte inn det første målet ved tiden 01:26. Sverige svarte da Lisa Plahn scoret i overtall tre minutter senere mens Vicky Sunohara og France Montour satt i utvisningsboksen. Men Canada dominerte kampen og ledet 5–1 etter første periode. Canada gikk opp i gear i andre og tredje periode og vant kampen 15–1 foran 3 578 tilskuere, hvorav 1 000 hadde gratisbilletter. Målvakt Agneta Nilsson ble kåret til banens beste for Sverige etter å ha reddet 47 av 62 skudd mens Angela James scoret fire mål, den siste i undertall.[15]

I gruppe B åpnet Norge mot europamesterne fra Finland. Selv om at Inger-Lise Fagernes åpnet scoringskontoen etter fem minutter kjørte Finland over og vant kampen 1–10. I kveldskampen ble Sveits knust av USA med hele 16–3, og kommentatorene begynte allerede nå å spekulere om en mulig finale mellom Canada og USA.[14][15]

To dager senere skulle Canada og Vest-Tyskland spille formiddagskampen i gruppe A, og canadierne ledet 10-0 etter to perioder. Canadierne hadde planlagt å ta det med ro i tredje periode, men halvannet minutt før periodens utløp pådro Stefanie Putz seg en tominutters utvisning for høy kølle mot France Saint-Louis, som ble truffet i strupen og ble liggende på isen i tre minutter innen hun ble sendt til sykehuset. Episoden, som førte til at Saint-Louis måtte sendes til sykehuset, oppildnet det canadiske laget som satte inn ytterligere sju mål i sluttperioden. Canada vant kampen 17–0 ledet an av Laura Schuler og Angela James med fire mål hver. I kveldskampen vant svenskene en storseier over Japan 11–4 hvor Kristina Bergstrand noterte seg for et hattrick. I gruppe B sørget USA for en kalasseier over Norge med sifrene 17–0 mens Finland overkjørte Sveits 10–0.[18]

Canada og Japan møttes i formiddagskampen i gruppe A som canadierne igjen vant med kalasseier på 18–0. Vicky Sunohara og Angela James noterte seg begge for hattrick og Canada ble dermed gruppevinner med en målforskjell på 50–1. I kveldskampen sikret Sverige seg den andre semifinalebilletten etter å ha beseiret Vest-Tyskland 7–0, ledet an av Camilla Kempes hattrick. I gruppe B vant Sveits en kontrollert seier over Norge 8–3 etterfulgt av en gruppefinale mellom USA og Finland, hvor vinneren ville møte Sverige i semifinalen og dermed få en lettere vei til finalen. Den dramatiske og jevnspilte kampen ble først avgjort da amerikanske Cindy Curley satte inn sitt tredje mål for kvelden på en retur med 15 sekunder igjen av kampen.[19]

I den første semifinalen mellom USA og Sverige overlevde amerikanerne en tidlig forskrekkelse etter at de lå under 2–1 etter fem minutter. Sveneskene scoret til og med det første målet allerede etter 12 sekunder. Men amerikanerne overtok kontrollen og vant til slutt kampen 10–3. Semifinalen mellom Canada og Finland var derimot en thriller helt til siste spilleminutt. Diane Michaud satte inn kampens første i overtall for hjemmelaget etter knap to minutters spill. Anne Haanpää utliknet for Finland i overtall ved tiden 09:16 før Vicky Sunohara og Heather Ginzel sørget for at Canada gikk opp i en 3-1-ledelse etter første periode. France Montour økte ledelsen 4–1 tidlig i andre periode før momentumet skiftet noen minutter senere. Haanpää reduserte i overtall før Liisa Karikoski reduserte til 4–3 ved tiden 32:03. Ginzel satte inn sitt andre mål for kvelden ved tiden 35:49 før France Saint-Louis gjenopprettet tremålsledelsen under ett minutt senere. I starten av tredje periode reduserte Sari Krooks til 6–4 i overtall. Canadierne proteste over dommerne da de mente at de hadde oversett at Krooks hadde sparket pucken i mål. De røffe finnene reduserte nok en gang til 6–5 ti minutter senere, denne gang etter mål av Riikka Nieminen. Finnene fortsatte å sette canadierne under hardt press før en utvisning på Karikoski for interference med to og et halvt minutt igjen av tredje periode ødela Finlands sjanser for en sensasjon.[20]

Bronsefinalen mellom Finland og Sverige var en omkamp av EM-finalen året før, og finnene vant igjen bronsemedaljene etter å ha slått svenskene 6–3.[21]

Finalen mellom favorittene fra Canada og USA ble spilt foran 8 784 tilskuere, en ny rekord for en kvinnehockeykamp. Innen kampen hadde den amerikanske treneren Don MacLeod lest opp et brev til spillerne fra USAs president George Bush hvor han sa at «det amerikanske folket håper på et nytt Miracle on Ice», med referanse til finalerundekampen under vinter-OL 1980 da USA overraskende slo det sovjetiske laget 4–3. Brevet ble hengt opp i spillerboksen for å motivere spillerne.[1][22][21] Til hjemmepublikummets store forferdelse hadde amerikanerne bygget opp en 2–0-ledelse etter et kvarters spill takket være Cindy Curley og Shawna Davidson. Men Canada reduserte 18 sekunder senere etter mål av France Saint-Louis, og tre minutter senere utlignet Judy Diduck i overtall etter at Cammi Granato ble utvist for en albuetakling. Andre periode var nervepirrende, men et oppsiktsvekkende sent mål førte Canada foran. Mens hun falt fikk France Saint-Louis sendt pucken ut til den offensive backen Geraldine Heaney som snappet opp den løse puck i midtsonen og stormet frem i angrep. Heaney fintet Lauren Apollo rett innenfor den amerikanske blålinjen og gikk inn på mål, og akkurat da målvakt Kelly Dyer prøvde å få dyttet vekk pucken med spaken (et såkaldt «poke check») satte canadieren pucken opp i det øverste hjørnet mens han falt over keeperen. Målet anses som høydepunket av turneringen. Susana Yuen økte Canadas ledelse midtveis i tredje periode før Saint-Louis la til et mål i tomt mål. Canada vant finalen 5–2 og det første VM-gullet for kvinner.[1][22][21]

Gruppespill rediger

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC−04.00.

Gruppe A rediger

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1   Canada (H) 3 3 0 0 50 1 +49 6 Semifinaler
2   Sverige 3 2 0 1 19 19 0 4
3   Vest-Tyskland 3 1 0 2 4 25 −21 2 Plasseringskamper
4   Japan 3 0 0 3 5 33 −28 0
Kilde: Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (engelsk). Moydart Press for the IIHF. s. 299. 
Regler for rangering: 1) Innbyrdes oppgjør mellom lagene, (2) målforskjell, (3) høyest antall scorede mål, (4) straffeslagskonkurranse mellom lagene.
(H) Vert


19. mars 1990
13:00		Vest-Tyskland  4–1
(1–0, 1–0, 2–1)		  JapanBarbara Ann Scott Arena, Ottawa
Tilskuere: 150
19. mars 1990
19:30		Canada  15–1
(5–1, 5–0, 5–0)		  SverigeOttawa Civic Centre, Ottawa
Tilskuere: 3 578
21. mars 1990
19:30		Canada  17–0
(5–0, 5–0, 7–0)		  Vest-TysklandEarl Armstrong Arena, Ottawa
Tilskuere: 2 031
21. mars 1990
19:30		Japan  4–11
(1–4, 1–1, 1–6)		  SverigeKanata Recreational Complex, Ottawa
22. mars 1990
13:00		Canada  18–0
(9–0, 6–0, 3–0)		  JapanBarbara Ann Scott Arena, Ottawa
22. mars 1990
19:30		Sverige  7–0
(2–0, 3–0, 2–0)		  Vest-TysklandNepean Sportsplex, Ottawa

Gruppe B rediger

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1   USA 3 3 0 0 38 7 +31 6 Semifinaler
2   Finland 3 2 0 1 24 6 +18 4
3   Sveits 3 1 0 2 11 29 −18 2 Plasseringskamper
4   Norge 3 0 0 3 4 35 −31 0
Kilde: Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (engelsk). Moydart Press for the IIHF. s. 299. 
Regler for rangering: 1) Innbyrdes oppgjør mellom lagene, (2) målforskjell, (3) høyest antall scorede mål, (4) straffeslagskonkurranse mellom lagene.


19. mars 1990
13:00		Norge  1–10
(1–3, 0–3, 0–4)		  FinlandNepean Sportsplex, Ottawa
19. mars 1990
19:30		USA  16–3
(4–1, 2–2, 10–0)		  SveitsEarl Armstrong Arena, Ottawa
21. mars 1990
13:00		USA  17–0
(7–0, 4–0, 6–0)		  NorgeBarbara Ann Scott Arena, Ottawa
21. mars 1990
19:30		Finland  10–0
(2–0, 3–0, 5–0)		  SveitsNepean Sportsplex, Ottawa
22. mars 1990
13:00		Sveits  8–3
(2–1, 4–1, 2–1)		  NorgeOttawa Civic Centre, Ottawa
22. mars 1990
19:30		Finland  4–5
(2–2, 1–2, 1–1)		  USAOttawa Civic Centre, Ottawa

Plasseringskamper rediger

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC−04.00.

Utslagstablå rediger

 
Semfinaler om 5. til 8. plassKamp om 5. plass
 
      
 
24. mars
 
 
  Vest-Tyskland3
 
25. mars
 
  Norge6
 
  Norge6
 
24. mars
 
  Sveits7
 
  Sveits5
 
 
  Japan4
 
Kamp om 7. plass
 
 
25. mars
 
 
  Vest-Tyskland9
 
 
  Japan2

Semifinaler om 5. til 8. plass rediger

24. mars 1990
13:00		Vest-Tyskland  3–6
(2–3, 1–1, 0–2)		  NorgeKanata Recreational Complex, Ottawa
24. mars 1990
19:30		Sveits  5–4
(1–1, 3–1, 1–2)		  JapanNepean Sportsplex, Ottawa

Kamp om 7. plass rediger

25. mars 1990
13:00		Vest-Tyskland  9–2
(2–1, 1–1, 6–0)		  JapanKanata Recreational Complex, Ottawa

Kamp om 5. plass rediger

25. mars 1990
13:00		Sveits  7–6
(3–2, 0–2, 4–2)		  NorgeNepean Sportsplex, Ottawa

Sluttspill rediger

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC−04.00.

Utslagstablå rediger

 
SemfinalerFinale
 
      
 
24. mars
 
 
  Canada6
 
25. mars
 
  Finland5
 
  Canada  6
 
24. mars
 
  USA  2
 
  USA10
 
 
  Sverige3
 
Bronsefinale
 
 
25. mars
 
 
  Finland  6
 
 
  Sverige3

Semifinaler rediger

24. mars 1990
13:00		USA  10–3
(4–3, 3–0, 3–0)		  SverigeOttawa Civic Centre, Ottawa
24. mars 1990
20:00		Canada  6–5
(3–1, 3–2, 0–2)		  FinlandOttawa Civic Centre, Ottawa
Tilskuere: 4 416

Bronsefinale rediger

25. mars 1990
11:00		  Finland  6–3
(2–1, 4–2, 0–0)		  SverigeOttawa Civic Centre, Ottawa

Finale rediger

25. mars 1990
15:00		  Canada  5–2
(2–2, 1–0, 2–0)		  USA  Ottawa Civic Centre, Ottawa
Tilskuere: 8 784

Sluttplassering rediger

Turneringens Sluttplassering ifølge IIHF:

Pl Grp Lag K V U T M+ M– MF P Sluttplassering
1 A   Canada (H) 5 5 0 0 61 8 +53 10 Gull
2 B   USA 5 4 0 1 50 15 +35 8 Sølv
3 B   Finland 5 3 0 2 35 15 +20 6 Bronse
4 A   Sverige 5 2 0 3 25 35 −10 4 4. plass
5 B   Sveits 5 3 0 2 23 39 −16 6 Plasseringskamper
5. til 8. plass
6 B   Norge 5 1 0 4 16 45 −29 2
7 A   Vest-Tyskland 5 2 0 3 16 33 −17 4
8 A   Japan 5 0 0 5 11 47 −36 0
Kilde: Podnieks, Nordmark, red. (2017): s. 55–157, 299.
Regler for rangering: 1) Innbyrdes oppgjør mellom lagene, (2) målforskjell, (3) høyest antall scorede mål, (4) straffeslagskonkurranse mellom lagene.
(H) Vert

Verdensmester i ishockey for kvinner 1990

 
Canada
1. tittel

Spillere: Denise Caron, Cathy Phillips – Judy Diduck, Geraldine Heaney, Theresa Hutchinson, Dawn McGuire, Diane Michaud, Brenda Richard – Shirley Cameron, Heather Ginzel, Angela James, France Montour, Kim Ratushny, France Saint-Louis, Sue Scherer, Laura Schuler, Vicki Sunohara, Margot Verlaan, Stacy Wilson, Susana Yuen.
Trener: Dave McMaster.

Prisutdeling rediger

Direktoratets prisutdeling rediger

Følgende spillere ble kåret til turneringens beste målvakt, forsvarsspiller (back) og løper av IIHFs direktorat:

Beste målvakt Beste back Beste løper
  Kelly Dyer (USA)   Dawn McGuire (CAN)   Riikka Nieminen (FIN)

All-star lag rediger

Følgende spillere ble stemt frem på turneringens all-star lag:

All-star lag
Løpere
  Angela James (CAN)   Cindy Curley (USA)   Sari Krooks (FIN)
Backer
  Dawn McGuire (CAN)   Kelly O'Leary (USA)
Målvakt
  Tamae Satsu (JAP)

Følgende spiller ble valgt til mest verdifulle spiller i finalen:

Mest verdifulle spiller
  Dawn McGuire (CAN)

Statistikk rediger

Toppscorere rediger

# Utøver KS M A P PIM POS
1   Cindy Curley (USA) 5 11 12 23 2 L
2   Tina Cardinale (USA) 5 5 10 15 0 L
3   Cammi Granato (USA) 5 9 5 14 4 L
4   Kim Urech (SUI) 5 8 6 14 2 L
5   Angela James (CAN) 5 11 2 13 10 L
6   Heather Ginzel (CAN) 5 7 5 12 0 L
7   Susana Yuen (CAN) 5 5 7 12 0 L
8   Kelly O'Leary (USA) 5 6 5 11 8 L
9   Shirley Cameron (CAN) 5 5 6 11 0 L
10   Stacy Wilson (CAN) 5 3 8 11 0 L
10   Liisa Kariloski (FIN) 5 2 9 11 2 L

Kilde: Whockey.com

Beste målvakter rediger

De fem beste målmaktene som har spilt 40 % eller mer av lagets totale spilleminutter.

# Utøver GKD GPI MIN SOG GA SVS GAA SVS%
1   Cathy Phillips (CAN) 5 4 156:00 32 3 29 1,15 90,63%
2   Tamae Satsu (JAP) 5 4 151:00 143 17 126 6,75 88,11%
3   Kelly Dyer (USA) 5 4 200:00 83 12 71 3,60 85,54%
4   Aurelia Vonderstraß (FRG) 5 3 180:00 65 10 55 3,33 84,62%
5   Tanja Müller (SUI) 5 3 147:00 97 15 82 6,12 84,54%

Kilde: Whockey.com

Referanser rediger

  1. ^ a b c Andrew Podnieks (10. april 2020). «WW 30 – Story #1» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 18. november 2021. 
  2. ^ Patrick Alexander Reid (2018). «The First Women’s World Ice Hockey Championship and the Emergence of the Routine of Women’s Elite Hockey» (PDF) (engelsk). Faculty of Kinesiology, Sport and Recreation, University of Alberta: s. 32–34. 
  3. ^ a b c d e Reid (2018): s. 12–16
  4. ^ Espen Hansen (29. mai 2013). «Får fart på kvinnene» (norsk). Aftenposten.no. Besøkt 18. november 2021. 
  5. ^ Rolf Arne Odiin (10. juni 1989). «Kvinnehockey i OL?». VG: 45. 
  6. ^ Reid (2018): s. 16
  7. ^ a b c d e f g Reid (2018): s. 20–25
  8. ^ a b Reid (2018): s. 26–29
  9. ^ a b c d e f Reid (2018): s. 16–19
  10. ^ Reid (2018): s. 16, 19.
  11. ^ Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (8. utg.). Zurich: International Ice Hockey Federation. s. 665–681. 
  12. ^ Reid (2018): s. 19
  13. ^ Reid (2018): s. 17
  14. ^ a b Andrew Podnieks (23. august 2021). «First goals make "herstory"» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 18. november 2021. 
  15. ^ a b c Wayne Scanlan (20. mars 1990). «Canada wins big — Buries Sweden in opener». The Ottawa Citizen: C1. 
  16. ^ John MacKinnon (26. mars 1990). «Women skating into history». The Ottawa Citizen: C1. 
  17. ^ a b Reid (2018): s. 29
  18. ^ Wayne Scanlan (22. mars 1990). «Canada rips W. Germany». The Ottawa Citizen: D16. 
  19. ^ Wayne Scanlan (23. mars 1990). «Canada outscores round-robin opponents 50-1». The Ottawa Citizen: E1. 
  20. ^ Wayne Scanlan (25. mars 1990). «Canada-U.S. for gold». The Ottawa Citizen: B1. 
  21. ^ a b c Wayne Scanlan (26. mars 1990). «We Win!». The Ottawa Citizen: E1. 
  22. ^ a b Reid (2018): s. 28–30

Litteratur rediger


Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=VM_i_ishockey_for_kvinner_1990&oldid=24321480»