Utbyggingsfondet for Nord-Norge

Utbyggingsfondet for Nord-Norge (etablert 1952, nedlagt 1961) var en norsk bank som skulle stimulere til tiltak for å bedre sosial-økonomiske kår i Nord-Norge. De kreditter og garantier fondet kunne by på, var basert på bevilgninger over statsbudsjettet.

Tiltakene støttet i hovedsak fiskerinæringen, energi og statlig industriutbygging (Norsk Jernverk og Sydvaranger som eksempel). Andre kuriøse prosjekt var overføring av Troll-bilens produksjon til Rognan i Saltdal (1957), samt støtte til bygging av Nord-Norges første plastbåt i Lurøy (1957).

Fondet ble (sammen med Arbeidsløshetstrygdens Utbyggingsfond) videreført i form av Distriktenes Utbyggingsfond i 1961. Reidar Carlsen var bankens leder, og fortsatte som leder i videreføringen fra 1961.

Utbyggingsfondets oppbygging

I Stortingsmelding nummer 85 utgitt 1951 var det foreslått at fondets størrelse skulle være på 200 millioner kroner. En anså det ikke nødvendig å fastsette det endelige beløpet i loven om utbyggingsfondet, da en uansett kunne tilføre nye midler etterhvert som behovet meldte seg. Fondets midler kunne i sin helhet tilføres som låneinnskudd mot statsgaranti. Allikevel mente en at fondet skulle ha en viss egenkapital, slik at denne kunne danne grunnlag for garantier og inntektene fra egenkapitalen for å kunne gi midlertidige rentenedsettelser og dekning av eventuelt tap uten at bevilgninger over statsbudsjettet trengtes i hvert tilfelle. Egenkapitalen ble satt til 100 millioner kroner. I alt hadde Stortinget innen 1952 stilt til rådighet 406 millioner kroner, noe som i dagens kroneverdi utgjør 7,4 milliarder kroner (2022).

Lånene fra fondet skulle videre ytes på forretningsmessig måte, med forrenting og amortisering. Fondet skulle i første rekke dekke toppfinansieringen for prosjektene, det ville si at fondet skulle gi lån og stille garanti etter at andre kredittinstitusjoner hadde gitt sine bidrag til prosjektene. En vil samtidig styrke banene nordpå slik at de også kunne delta i finansieringen.

Lån skulle sikres ved pant og ved personlig ansvar for den som hadde vesentlig økonomisk interesse i tiltaket. Lån skulle i regelen konverteres over til lån i ordinære kredittinstitusjoner så snart det var mulig.

Saker til behandling i fondets styre skulle først behandles av kommunale fagorganer, som jordstyret, fiskerinemnd, arbeidsnemnd og lignende. Innkommende saker skulle gå videre til hvert av fylkesrådene for områdeplanlegging eller annet spesialorgan. Fylkesrådene skulle avviste de søknader som ikke hørte til under utbyggingsplanen. Sakene ble sendt videre fra de fylkeskommunale samordningsorganene til styret for fondet. Styret forela deretter til aktuelt fagdepartement dersom det var nødvendig.

Finansiering av boliger, sykehus og ordinære kommunikasjoner, samt alminnelige kraftforsyning skulle ikke finansieres av fondet. Fondet skulle bare finansiere industri som kunne gi varige arbeidsplasser og som kunne drives bedriftsøkonomisk lønnsomt.

Den 18. mars 1952 gjorde Stortinget vedtak om oppretting av Utbyggingsfondet for Nord-Norge med en egenkapital på 100 millioner kroner som ble brakt tilveie av statsmidler. I tillegg kunne fondet få mota et lån på 100 millioner fra offentlige fond, som også ble garantert av staten. Stortinget vedtok også regler for utbyggingsfondet, blant annet for utlånspraksis, hvordan garantier skulle stilles, regler for styrets sammensetning. I odelstingsproposisjon nummer 78 ble det vedtatt lov om særskilte skatteregler i samband med utbyggingsprogrammet.

Litteratur

• Meisdalshagen, Olav (1951). St. meld. nr. 85 – Utbygginsprogrammet for Nord-Norge. Oslo. 
• Olsen, Ulrik (1953). St. meld. nr. 52 – Om gjennomføringen av utbygginsprogrammet for Nord-Norge. Oslo. 
• Hva er – hvordan virker – Nord-Norgeplanen. Oslo: Utbyggingsfondet for Nord-Norge. 1953.