Urbano Rattazzi
Urbano Rattazzi (født 29. juni 1808 i Alessandria i Italia, død 5. juni 1873 i Frosinone) var en italiensk politiker (historiske venstre). Han var Italias statsminister i 1862 og 1867.
| Urbano Rattazzi | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Urbano Rattazzi 30. juni 1808[1]  Alessandria[1] | ||
| Død | 5. juni 1873[2][1][3][4] (64 år) Frosinone[1] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, jurist | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Laurea[5] | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Torino | ||
| Ektefelle | Marie-Lætitia Bonaparte-Wyse[1] | ||
| Søsken | Giacomo Rattazzi | ||
| Parti | Historiske venstre | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1873) Kongeriket Sardinia (–1861) | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Kongeriket Sardinia rediger
Rattazzi ble advokat i Casale, og i 1848 til medlem i kongeriket Sardinias deputertkammer.[6] Hans politikk var patriotisk og fiendtlig mot Østerrike. Etter 1848 satt han i nesten alle departementer. I 1848 ble han først undervisningsminister og deretter, i desember samme år justisminister og senere innenriksminister. I 1852 inngikk han med sitt parti, Det venstre sentrum, et forbund (et såkalt connubio) med høyre sentrum under Camillo di Cavour. Med Cavours hjelp ble han samme år valgt som parlamentets president.
I oktober 1853 gikk han inn i Cavours kabinett som justisminister, og overtok i mars 1854 også innenriksministeriet.[6] I januar 1858 ble han tvunget til å gå fra sin plass, da han ikke var enig i Cavours franskvennlige politikk. Han fortsatte imidlertid å samarbeide med Cavour, og da han gikk av i juli 1859, etter fredsfølerne i Villafranca, ble han etterfulgt som statsminister av Rattazzi.
Kongeriket Italia rediger
Rattazzi opprettet i mars 1862, etter Bettino Ricasolis fall, en liberal regjering. Han tapte imidlertid folkets sympati på grunn av sin intervensjon ved Aspromonte mot Giuseppe Garibaldi, under hans angrep mot Roma.[6] Han ble derfor tvunget til å avgå i desember 1862.
Etter Ricasolis annet fall, i april 1867, ble han igjen statsminister. Rattazzi drev da igjennom loven om salg av kirkegodset, men falt nok en gang på spørsmålet om Kirkestaten.[6] Stilt mellom politiske hensyn for Frankrikes vilje og folkets bifall til Garibaldis nye forsøk mot Roma, så Rattazzi ingen annen utvei enn å fratre i oktober 1867. Dette skjedde til tross for at han hadde kongens personlige støtte. Han forble imidlertid venstres leder frem til sin død.
Referanser rediger
- ^ a b c d e Dizionario Biografico degli Italiani, Dizionario biografico degli italiani urbano-rattazzi, besøkt 19. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Urbano-Rattazzi, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id rattazzi-urbano, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6sg3d2s, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ storia.camera.it, besøkt 29. april 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d «The Encyclopedia Americana (1920)/Rattazzi, Urbano». Wikikilden. Besøkt 24. oktober 2015.
Eksterne lenker rediger
- (en) Urbano Rattazzi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
| Forgjenger: Bettino Ricasoli |
Italias statsminister (1862–1862)
|
Etterfølger: Luigi Carlo Farini |
| Forgjenger: Bettino Ricasoli |
Italias statsminister (1867–1867)
|
Etterfølger: Luigi Federico Menabrea |