Ulrik Jensestogun
Ulrik Jensestogun eller og Ulrik i Jensestogun (Ulrik Olsen) (født 5. desember 1850, død 1919) var en kjent spellemann fra Aurdal i Valdres.
| Ulrik Jensestogun | |||
|---|---|---|---|
| Født | 5. des. 1850[1] | ||
| Død | 1919 | ||
| Beskjeftigelse | Musiker | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Ulrik ble født i Jensestogun, som han tok navn etter, og var sønn av kommandersersjant og bonde Ole Eriksson og ektefellen Thora Olsdotter Kjørstad. Ulrik fattet tidlig interesse for felespill, og ble regnet som spellemann fra han var femten år gammel. Han gikk i lære hos Bendik i Nøen, som hadde spel direkte fra Jørn Hilme. Ellers dro Ulrik så langt som til Kongsberg i unge år, men her ble han syk av nervefeber og måtte oppgi tanken om å drive gård.
Etter Bendik i Nøen hadde Ulrik mye godt hilmespell, men han var også i kontakt med spellemenn fra Hallingdal og byttet slåtter med dem. Han var videre sammen med spellemenn lenger sør i Valdres, blant annet Ellef Tollefsrud fra Begnadalen.
I tillegg til det gamle valdres-spellet, var Ulrik kjent som en rik kilde for runddansspell. Han fikk mange av disse slåttene fra gudbrandsdølen Eivind Bolleng. Ulrik var notekyndig, og det finnes en hel notebok etter han, med salmer, viser og runddanser. Både Arne Bjørndal og Catharinius Elling skrev ned stoff etter han. Av andre som har nevnt Ulrik, kan en nenne forfatteren Knut Hamsun.
Ulrik benyttet en gammeldags teknikk, trolig arvet etter Bendik i Nøen, som krevde kjappe kast med kort felebue (Rundbue). Denne teknikken var også vanlig i Hallingdal på samme tid.
Da Ulrik Jensestogun døde, skrev Olav Moe minneordene over han: «Den som fekk høve til å høyra Ulrik Jensestuen i hans ljose timar, når fingrane sveipte som silkesnorar over gripebrettet, når bogen liksom vogga seg i agelaus eggjande takt, og tonane som sylvklåre doggperlor sildra frå strengen, han vil alltid bera eit hugvarmt minne om kunstnaren, eit minne som aldri kan døy. Det var kunst av allerfinaste slag.»
Hardingfeleverket har trykket fem slåttenedskrifter etter Ulrik Jensestogun, fire av dem ved Arne Bjørndal.
Referanser rediger
Eksterne lenker rediger