Åpne hovedmenyen
Tour de France 1914
Detaljer
Dato28. juni-26. juli 1914
Utgave12
Etapper15
Distanse5405 km
StartbyFrankrike Paris
MålbyFrankrike Paris
Snitthastighet26.835 km/h
Resultater
Jersey yellow.svg VinnerBelgia Philippe Thys
0002. plassFrankrike Henri Pélissier
0003. plassFrankrike Jean Alavoine
1913000000000000001919

Tour de France 1914 var den 12. utgaven av Tour de France og ble avholdt fra 28. juni til 26. juli. Dette var den siste versjonen av Tour de France før 1919, grunnet første verdenskrig. Franz Ferdinand av Østerrike-Este ble drept i Sarajevo samme dag som touren startet. De tre syklistene som vant touren mellom 1907 og 1910 døde under krigen.

Rittet ble vunnet av Philippe Thys som tok sin andre sammenlagtseier på rad. Han vant foran sine lagkamerater Henri Pélissier og Jean Alavoine. Philippe Thys vant første etappe og beholdt ledelsen helt inn til mål i Paris. Henri Pélissier vant tre etapper. De tidligere vinnerne Octave Lapize, Gustave Garrigou og François Faber stilte på startstreken og vant en eller to etapper hver.

Endringer fra 1913Rediger

Lite endret seg fra 1913, men for første gang ble rammenummer tatt i bruk. I 1914 stilte de første australske rytterne på startstreken: Don Kirkham og Ivan Munro. Syklistene brukte fløyter for å si at de kom (spesielt i nedoverbakke).

RittdetaljerRediger

 
Philippe Thys, vinner av Tour de France 1914.

De tidligere vinnerne Louis Trousselier, Lucien Petit-Breton, Octave Lapize, François Faber, Odile Defraye og Gustave Garrigou stilte til start sammen med tittelforsvarer og favoritt Philippe Thys. Blant de startende var fire som senere skulle vinne touren: Firmin Lambot, Léon Scieur, Henri Pélissier og Lucien Buysse.

Thys dominerte rittet. Selv om han kun vant den første etappen, endte han blant topp 5 på hver etappe. På den tredje etappen nådde rytterne det første sjekkpunktet en time etter planen fordi de hadde syklet feil rute, og tatt en omvei på 30 km. På den 6. etappen tapte Henri Pélissier over en halv time til Thys.

Været var varmt og på den 8. etappen ønsket ikke rytterne å sykle, og de holdt lav fart. Rittdirektør Henri Desgrange stoppet rittet og arrangerte en sprintkonkurranse i stedet. Tidligere vinner Faber, ble straffet med 90 minutter fordi han mottok drikke fra en motorsykkel. Pélissier, fremdeles på andreplass prøvde å ta inn mest mulig tid, men klarte kun å ta noen minutter. På 13. etappe var han 13 min og 50 sek bak Thys. På den 14. etappen ble Thys' sykkel ødelagt, og han hadde kun tillatelse til å reparere den selv (noe som hadde ødelagt Eugene Christophes tour året før). Thys besluttet å kjøpe et nytt hjul, noe som ikke var lov. Han ble straffet med 30 min, noe som gjorde at Pélissier plutselig kun var 1 min 50 sek bak lederen. Likevel klarte Thys å beholde ledelsen helt inn til Paris.

EtapperesultaterRediger

Etapperesultater[1][2]
Etappe Dato Rute Terreng Lengde Vinner Leder
1 28. juni ParisLe Havre   Flat 388 km   Philippe Thys (BEL)   Philippe Thys (BEL)
  Jean Rossius (BEL)
2 30. juni Le HavreCherbourg   Flat 364 km   Jean Rossius (BEL)   Philippe Thys (BEL)
  Jean Rossius (BEL)
3 2. juli CherbourgBrest   Flat 405 km   Emile Engel (FRA)   Philippe Thys (BEL)
  Jean Rossius (BEL)
4 4. juli BrestLa Rochelle   Flat 470 km   Oscar Egg (SUI)   Philippe Thys (BEL)
  Jean Rossius (BEL)
5 6. juli La RochelleBayonne   Flat 376 km   Oscar Egg (SUI)   Philippe Thys (BEL)
  Jean Rossius (BEL)
6 8. juli BayonneBagnères-de-Luchon   Fjelletappe 326 km   Firmin Lambot (BEL)   Philippe Thys (BEL)
7 10. juli Bagnères-de-LuchonPerpignan   Fjelletappe 323 km   Jean Alavoine (FRA)   Philippe Thys (BEL)
8 12. juli PerpignanMarseille   Flat 370 km   Octave Lapize (FRA)   Philippe Thys (BEL)
9 14. juli MarseilleNice   Fjelletappe 338 km   Jean Rossius (BEL)   Philippe Thys (BEL)
10 16. juli NiceGrenoble   Fjelletappe 323 km   Henri Pélissier (FRA)   Philippe Thys (BEL)
11 18. juli GrenobleGenève   Fjelletappe 325 km   Gustave Garrigou (FRA)   Philippe Thys (BEL)
12 20. juli GenèveBelfort   Fjelletappe 325 km   Henri Pélissier (FRA)   Philippe Thys (BEL)
13 22. juli BelfortLongwy   Fjelletappe 325 km   François Faber (LUX)   Philippe Thys (BEL)
14 24. juli LongwyDunkerque   Flat 390 km   François Faber (LUX)   Philippe Thys (BEL)
15 26. juli DunkerqueParis   Flat 340 km   Henri Pélissier (FRA)   Philippe Thys (BEL)

Resultater sammenlagtRediger

Sammenlagt sluttstilling (1–10)[1]
Plass Rytter Sponsor Tid
1   Philippe Thys (BEL) Peugeot–Wolber 200h 28' 48"
2   Henri Pélissier (FRA) Peugeot–Wolber +1' 50"
3   Jean Alavoine (FRA) Peugeot–Wolber +36' 53"
4   Jean Rossius (BEL) Alcyon–Soly +1h 57' 05"
5   Gustave Garrigou (FRA) Peugeot–Wolber +3h 00' 21"
6   Emile Georget (FRA) Peugeot–Wolber +3h 20' 59"
7   Alfons Spiessens (BEL) J.B. Louvet–Continental +3h 53' 55"
8   Firmin Lambot (BEL) Peugeot–Wolber +5h 08' 54"
9   François Faber (LUX) Peugeot–Wolber +6h 15' 53"
10   Louis Heusghem (BEL) Peugeot–Wolber +7h 49' 02"

Andre konkurranserRediger

Camille Botte, nr 15 sammenlagt, vant «isolés»-kategorien for syklistene uten sponsor eller lag.[3] Avisen l'Auto (hovedsponsor) kåret Firmin Lambot til vinneren av meilleur grimpeur, den uoffisielle klatretrøya.[4]

Etter rittetRediger

En uke etter at rittet var avsluttet erklærte Tyskland krig mot Frankrike. Dette gjorde muligheten for å organisere store sykkelritt de neste fire årene, umulig. Tour de France startet opp igjen i 1919. Innen den tid hadde Lucien Petit-Breton, François Faber og Octave Lapize dødd i krigen. 1914-vinneren Philippe Thys overlevde krigen og vant Tour de France i 1920. Henri Pélissier, mannen som endte på andreplass, vant touren i 1923.

ReferanserRediger

  1. ^ a b «12ème Tour de France 1914» (French). Memoire du cyclisme. Arkivert fra originalen 1. juni 2009. Besøkt 30. mai 2009. 
  2. ^ Arian Zwegers. «Tour de France GC Top Ten». CVCC. Arkivert fra originalen 1. juni 2009. Besøkt 30. mai 2009. 
  3. ^ «l'Historique du Tour - Année 1914» (French). Amaury Sport Organisation. Arkivert fra originalen . Besøkt 8. januar 2010. 
  4. ^ Michiel van Lonkhuyzen. «Tour-Giro-Vuelta». www.tour-giro-vuelta.net. Besøkt 8. januar 2010.