Åpne hovedmenyen

Tormod Lindgren

norsk scenograf, regissør, dukkedesigner, kostymedesigner, lysdesigner og videokunstner
Tormod Lindgren
Født1966[1]
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Scenograf, teaterregissør, dukkemaker, kostymedesigner, lysdesigner, videokunstner
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Heddaprisen (2008)[2]

Tormod Lindgren (født 1966) er en norsk scenograf, regissør, dukkedesigner, kostymedesigner, lysdesigner og videokunstner[3] .

UtdannelseRediger

Lindgren er utdannet ved Central St. Martins College of Art and Design i London, DAMU i Praha.[3] og Kunst og håndverkskolen i Oslo og Bergen (nå KHIO)

Kunstnerisk virke (utvalg)Rediger

Tormod Lindgren har jobbet som scenograf/video-/kostyme- og figurdesigner på 80 oppsetninger, for institusjonsteatre og frigrupper i inn og utland. Han har jobbet på mange felt; teater, dans, figurteater, performance, musikkdramatikk, fjernsyn, film.

Han har koreografert/regissert 4 forestillinger før han i 2017 hadde han sin norske debut med figurteater-forestillingen “Den fri kjærlighets by” av Edvard Munch. Han fikk i 2008 Heddaprisen særlig faglig innsats for @lice ved Riksteatret/Rikskonsertene.

Theater CORPUSRediger

I 2018 etablerte Lindgren teaterkompaniet Theater CORPUS som ramme først og fremst for sin figurteatervirksomhet. Kompaniet har ikke faste medlemmer, men knytter til seg forskjellige samarbeidspartnere i henhold til hvilke kunstneriske behov som oppstår i hver enkelt produksjon.[4]

Utvalgte produksjoner :Rediger

Den fri kjærlighets by (2017)Rediger

Lindgren hadde sin debut som teaterregissør i 2017 med en figurteateroppsetning av Edvard Munchs stykke Den fri kjærlighets by.[5] Munchs manus var bearbeidet for figurteater av dramatikeren Aina Villanger. I tillegg til regi hadde Lindgren øvrig også laget figurene som ble benyttet i forestillingen, og var produsent og scenograf for oppsetningen. Musikken til forestillingen var ved Rolf Gupta.[6] Urpremieren fant sted på Munchmuseet i Oslo.[5][7]

Anmelderen i nettpublikasjonen Scenekunst var svært begeistret for produksjonen, og beskrev innholdet i stykket som følger:

Skuespillet ble aldri gitt ut eller iscenesatt under Munchs levetid, og origianlteksten viser et utkast av en satire, ikke et ferdig manus. Til dette prosjektet har poet Aina Villanger bearbeidet og utvidet manuskriptet. Munch skildrer datidens overfladiske søken etter sex og maktkonstellasjoner, og satiren stikker dypt. Karakterene bærer navn som Svinet, Sportselskerinnen, Moderne Moses og Bidronningen. Dette var kallenavn på noen av Munchs samtidige, som vanket i Kristiania-bohemen. For de som kjenner sin historie (eller gjør et Googlesøk, som undertegnede), vet man at Svinet er Gunnar Heiberg som var en berykta rundbrenner, Dollarprinsessen er bygd på Tulla Larsen, og Moderne Moses skal forestille Christian Krohg. Man trenger likevel ikke kjennskap til menneskene bak kallenavnene for å oppfatte hvor Munch vil hen med sin skildring av samtiden – oppgjøret med bohemene er tydelig.[5] I møte med Lindgrens forestilling blir det tydelig at figurteater er et sjangervalg med et formspråk som virkelig spiller på lag med satiren og det den inneholder av absurditeter. I Den fri kjærlighets by er de kvinnelige dukkene over dobbelt så store som Sangeren, og dukkenes egenskaper og utseende forsterker det satiriske manuset. Lindgrens dukker varierer i måten skuespillerne må føre dem- noen dukker er som marionetter, andre er naivistiske masker på en stokk, noen føres via pinne i bakhodet, og en siste dukke er satt sammen av gammeldagse skjortemansjetter og ser ut som er tusenbein....[5]

Det er flere feller å falle i når man skal iscenesette periodiske teatertekster, men denne forestillingen står som et utrolig godt eksempel på en utforskende tilnærming til et eldre og fragmentert manus. Munchs stemme er godt bevart, og Lindgrens kunstneriske valg løfter frem humoren og forfatterens stikk til sine samtidige. At kritikken om fri kjærlighet er et aktuelt tema i dag, er det ikke noe tvil om med tanke på den eskalerende datingkulturen vi observerer og er en del av, med elementer av like misforståtte oppfatninger av kjærlighet som man kan finne igjen i Kristiania-bohemen. Dette er ikke et perspektiv som tas direkte inn i forestillingen – Den fri kjærlighets by står sterkt som den er. Som en historisk satire, og som en eklektisk, men velfungerende collage av figurteater.

Svanhild (2014)Rediger

Våren 2014 hadde Grusomhetens Teater verdenspremiere på Ibsens stykke Svanhild, 154 år etter at stykket ble skrevet, og 108 år etter dikterens død. Lindgren var ansvarlig for scenografien til forestillingen.[8][9]

Dagsavisens teateranmelder skrev følgende etter premieren:

«Svanhild» er et ufullendt verk, med alt det åpner opp av mytologi, og oppføres nå for aller første gang. Bare det er en grunn til å se stykket. I tillegg er det ganske fornøyelig. «Svanhild» på scenen er interessant, både som åpning av en autorisert kanon og som begynnende Ibsensk feminisme.[10]

Dagbladets anmelder var også begeistret:

[…] denne vellykkede forestillingens force [er]: Den gode fingerspissfølelsen for epoken og miljøet, og en satirisk brodd som går fint hånd i hånd med genuin munterhet.[11]

De tre små griser (2018)Rediger

Våren 2018 hadde Oslo Nye Teaters dukketeater premiere på musikalen De tre små griser. Lindgren var ansvarlig for scenografi, kostymedesign og dukkedesign; dukkemaker var Kari Noreger. Produksjonen turnerte til andre scener etter å ha vært spilt på Oslo Nyes teaters scene i Trikkestallen i Oslo.[12]

Priser og utmerkelserRediger

Lindgren ble tildelt Heddaprisen for særlig faglig innsats i 2008, for videoprojeksjonene til Kjersti Alvebergs oppsetning @lice. Dette var en produksjon som ble til i et samarbeid mellom Riksteatret og Rikskonsertene.[13]

«Tormod Lindgren får prisen for særlig faglig innsats for sin bokstavelig talt strålende scenografi til "@lice", et samrabeid mellom Riksteatret og Rikskonsertene.

Mange gode og solide kunstneriske satsinger til tross, i det store og hele har teateråret 2007/2008 nok holdt seg på det jevne. Men året preges også av annerledes forestillingene som varsler en fornyelse av norsk teater. Årets vinner er en dyktig representant for denne nye vinden. Han har gitt en overbevisende, visuell framstilling av kjærligheten i cyberspace, og maktet å skape en fantasieggende scenografi som ikke nøyer seg med å smelte sammen med dansen men også fremhever den.»

lød Heddajuryens begrunnelse.[13]

I 2009 ble Grusomhetens Teaters sceneproduksjon Fjeldfuglen nominert til Heddaprisen. Dette var et stykke av Henrik Ibsen som ikke tidligere hadde blitt oppført på scenen. Scenografien til denne oppsetningen var ved Tormod Lindgren.[14][15]

Lindgren hadde også ansvaret for scenografien til Grusomhetens Teaters produksjon Svanhild, som i 2014 ble tildelt Osloprisen for årets beste scenekunst.[16] Stykket er en ufullendt prosakomedie skrevet av Henrik Ibsen i 1860. Det ble to år senere fullført på vers som Kjærlighedens Komedie.[17]

ReferanserRediger

  1. ^ Virtual International Authority File, 5. sep. 2019, Lindgren, Tormod 1966-, https://viaf.org/viaf/309717315/#Lindgren,_Tormod_1966-
  2. ^ https://www.heddaprisen.no/vinnere/2008, 5. sep. 2019
  3. ^ a b «Tormod Lindgren». www.sceneweb.no (norsk). Besøkt 4. april 2018. 
  4. ^ «Theater CORPUS» (norsk). Besøkt 24. januar 2019. «Corpus er ikke et teaterkompani med faste medlemmer. Selv om Corpus har hovedfokus på figurteater så har de medvirkende erfaringer fra mange sceniske uttrykksformer.» 
  5. ^ a b c d «'Den fri kjærlighets by' av Edvard Munch/Aina Villanger». Munchmuseet. Besøkt 24. januar 2019.  Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «:2» er definert flere steder med ulikt innhold
  6. ^ IdaLou Larsen (16. mai 2017). ««Den fri kjærlighets by»». www.idalou.no (engelsk). Besøkt 4. april 2018. 
  7. ^ «NRK TV - Se Distriktsnyheter Østlandssendingen» (norsk). 8. mai 2017. Besøkt 13. mai 2018. «Urpremiere på teaterstykke av Edvard Munch» 
  8. ^ «Grusomhetens Teater | SVANHILD». Besøkt 24. januar 2019. 
  9. ^ Tormod Lindgren (2. april 2014). «Scenografien i Svanhild». Scenekunst. Besøkt 24. januar 2019. 
  10. ^ «Å knuse en svane. Om Svanhild, Grusomhetens teater. Dagsavisen». TEORI – HILD BORCHGREVINK. 17. mars 2014. Besøkt 24. januar 2019. 
  11. ^ Inger Merete Hobbelstad (18. mars 2014). ««Svanhild» fanger presist den snevre pynteligheten som Ibsen opponerte mot. Dagbladet». Kirsti Sørlie Hansen (blogg). Besøkt 24. januar 2019. 
  12. ^ «De tre små griser». Drammens Teater. Arkivert fra originalen 31. oktober 2018. Besøkt 31. oktober 2018. «Med: Suzanne Paalgard, Sarah Christine Sandberg, Knut Wiulsrød, Per Emil Grimstad, Marianne Edvardsen. Regi: Harry Guttormsen. | Dukkemaker: Kari Noreger | Musikkarrangement: Tove Kragset | Scenografi, kostymedesign og dukkedesign: Tormod Lindgren | Lysdesign: Tuva Grøterud. | Lyd: Tore Gustavsen. | Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg. | Forestillingen er produsert av Oslo Nye Teater.» 
  13. ^ a b «2008 | Heddaprisen | Vinnere». Heddaprisen (norsk). 31. mai 2017. Besøkt 6. april 2018. 
  14. ^ IdaLou Larsen (6. mai 2009). «Tormod Lindgren». www.idalou.no (norsk). Besøkt 6. april 2018. 
  15. ^ «Grusomhetens Teater | FJELDFUGLEN». www.grusomhetensteater.no. Besøkt 6. april 2018. 
  16. ^ «Vinnere av Osloprisen 2014 - NATT&DAG». NATT&DAG. 31. januar 2015. Besøkt 6. april 2018. «Årets scenekunst: Svanhild, Grusomhetens teater» 
  17. ^ «Grusomhetens Teater | SVANHILD». www.grusomhetensteater.no. Besøkt 6. april 2018. 

Eksterne lenkerRediger