Tiltmeter er et instrument som er konstruert for å måle svært små endringer i horisontalplanet, enten på bakken eller i byggverk. Tiltmetere er i utstrakt bruk for å måle vulkaner, vannmassenes påvirkning på demninger, små bevegelser i potensielle skredområder, og byggverks påvirkning av forskjellig belastning og fundament-setting.

Figur 1. Virkemåten til et moderne, elektroniske tiltmeter.

Tiltmetere har en lang historie, som går litt i parallell med seismografen.[1] Det første tiltmeteret var en lang, stasjonær pendel. Disse ble brukt i de første betongdemningene, og er fremdeles i bruk i dag, sammen med nyere teknologi slik som laser-reflektorer. Selv om de også har blitt brukt til mye annet, slik som overvåkning av vulkaner, har de klare ulemper, slik som deres store lengde, og følsomhet for luftstrømninger. Selv inne i demninger blir de sakte men sikkert byttet ut med elektroniske tiltmetere.

Målinger av vulkaner og bevegelser i jordskorpen ble tidligere gjort med et vannrør, med et langt basislinje-tiltmeter. Dette var en enkel anordning som besto av to vannbeholdere som var koblet sammen med et langt rør fylt med vann. Enhver endring i helningsgraden kunne måles ved å se på forholdet mellom fylningsgraden i de to beholderne. Selv om disse har vært i utstrakt bruk over hele verden i forbindelse med geofysisk forskning, har de vist svært vanskelig i bruk. For eksempel så må de, på grunn av sin høye følsomhet for temperatursvingninger, alltid avleses midt på natten.

Moderne, elektroniske tilmetere, som sakte, men sikkert erstatter alle andre typer tiltmetere, bruker et enkelt vater-prinsipp, som er i bruk i den vanlige snekker-varianten.[2] Som vist på figur 1 måler flere elektroder, med høy presisjon, den eksakte posisjonen til en luftboble i en elektrolyttløsning. Enhver liten endring i nivået registreres. Denne innretningen er svært lite følsom for temperaturendringer, og enhver temperaturpåvirkning kan kompenseres for ved hjelp av innebygget, termiske elektronikk. En nyere teknologi bruker MEMS-elektronikk, men det er ikke klart hvorvidt dette kan erstatte den vanlige luftboble-teknikken.

Figur 2. Graf som viser hevningssykluser til Kilauea-vulkanen på Hawaii. Grafen viser et mønster, med fyllingen av hovedkammeret (målt av tiltmeteret), tømming av kammeret, etterfulgt av et utbrudd fra en nærliggende åpning. Hvert nummer på toppen av grafen, er et målt utbrudd.

Det mest dramatiske bruksområdet for tiltmetere er forutsigelse av vulkanutbrudd.[3] Som kan sees på figur 2 hadde den største vulkanen på Hawaii, Kilauea, for vane å fylle hovedkammeret med magma, for deretter å tømme dette gjennom en sideåpning.

Produsenter

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ «The evolution of the tiltmeter at the Hawaiian Volcano Observatory» (på engelsk). United States Geological Survey - Hawaiian Volcano Observatory. 17. mai 2001. Besøkt 30. juli 2007. 
  2. ^ «Tiltmeter basics» (på engelsk). Applied Geomechanics. Arkivert fra originalen 25. august 2006. Besøkt 30. juli 2007. 
  3. ^ «Inflation and Deflation of Kilauea's Summit Caldera» (på engelsk). United States Geological Survey - Volcano Hazard Program. 1. mai 2001. Arkivert fra originalen 11. juli 2007. Besøkt 30. juli 2007. 

Se også

rediger