Thurstan, eller Turstin (født ca 1070 i Normandie, død 6. februar 1140) var erkebiskop av York i årene 1114 til 1140. Han var sønn av en Anger eller Auger, som hadde en post som prebend ved St Paul's i London, og hans bror var biskop av Évreux i Normandie.

Thurstan
Fødtca. 1070Rediger på Wikidata
NormandieRediger på Wikidata
Død6. feb. 1140[1]Rediger på Wikidata
PontefractRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Katolsk prest (1115–)[2], diakon (1114–)[3]Rediger på Wikidata
Embete Erkebiskop av York (11141140), katolsk erkebiskop (11191140)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata

Liv og virkeRediger

Bakgrunn og tidlig livRediger

Thurstan var sønn av en kannik og St. Pauls katedral i London ved navn Anger, Auger eller Ansgar (fra det norrøne Ásgeir eller Ōs-gār), som hadde prebende i Cantlers. En annen av Angers sønner, Audoen, ble senere biskop av Évreux.[4][5][6][7] Thurstans mor het Popelina.[7] Thurstan ble født omkring år 1070 i Bessin-regionen i Normandie. Før 1104 ble faren gitt Cantlers som prebende av biskop Maurice av London, og familien flyttet til England.[8]

Thurstan fikk selv et prebende ved St Paul's, Consumpta per mare,[9] og tjenestegjorde som klerk både for William og for kong Henrik I.[10] En gang tidlig i sin karriere besøkte han Cluny, der han avla løfte om å bli kluniasensisk munk senere i livet.[8] Thurstan var også kong Henrik som almonier,[11] og det var kongen som så til at Thurstan ble valgt til erkebiskop av York i august 1114.[12] Han ble diakonviet i desember 1114 og ordinert til katolsk prest den 6. juni 1115[10] av Ranulf Flambard, som var biskop av Durham.[13]

ErkebiskopRediger

Som erkebiskop ble han involvert i en stor kontrovers som kom til oppta store deler av hans øvrige liv og sende ham i eksil fra England i flere år. Erkebiskopen av Canterbury, Ralph d'Escures, nektet å vigsle Thurstan om han ikke også underkastet lydighet for det sørlige erkebispedømme. Thurstan nektet dette og ba kongen om tillatelse for å reise til Roma og be pave Paschal II om konsultasjon. Kongen avslo mens paven på sin side ga en erklæring mot erkebiskopen av Canterbury. På konsilet eller kirkemøtet i Salisbury i 1116 ga den engelske kongen ordre om at Thurstan skulle underkaste seg, men Thurstan sa isteden fra seg erkebispedømmet, skjønt det ble ikke satt ut i effekt.

Den nye pave Gelasius II, også dennes etterfølger Calixtus II, gjorde seg til talsmann for at konflikten lå i erkebiskopens stahet, og i oktober 1119, til tross for de løfter som var gitt til kong Henrik I, ble han vigslet av pave Calixtus i Reims. Rasende over dette sviket nektet kongen ham å komme tilbake til England og han forble for en tid ved pavens hoff. Etter en tid maktet hans støttespillere å skaffe ham et forlik med kongen, og etter å ha tjenestegjort for kongen i Normandie ble han kalt tilbake til England i 1121.

En av hovedsvakhetene ved erkebispedømmet i York var mangelen på en biskop som suffragan, men Thurstan maktet å sikre bispedømmet i Whithorn. Det er mulig at han maktet å komme til en avtale med Fergus av Galloway for å sikre seg flere bispedømmer og samtidig øke prestisjen til kongedømmet i Galloway. Den første biskopen var en innfødt galwegianer, Gilla Aldan. Utnevnelsen vekket vreden til Wimund, en underlig krigerbiskop fra Man. Til tross for denne motstanden overlevde det nye bispedømmet i Galloway. Antallet bispedømmer under York var viktig for å sikre statusen for erkebispestolen og mindre sårbart fra angrep fra Canterbury.

Da en ny erkebiskop av Canterbury ble innvigslet, William de Corbeil, nektet Thurstan både å anerkjenne ham og møte opp ved innvigslingen. Striden mellom erkebispestolene fortsatte og ved to anledninger sendte begge personlige klager til Roma. I 1138 var Thurstan med på å inngå en fredsavtale i Roxburgh mellom England og Skottland og tok en aktiv part i å samle den hærstyrken som beseiret skottene ved Fanenes slag i august 1138. Tidlig i 1140 dro han til bispedømmet i Pontefract og her døde han den 6. februar 1140.

Hans ettermæle forteller at han var sjenerøs overfor kirkene i sitt bispedømme og at han var grunnlegger av flere religiøse hus.

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Thurstan, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID thurst, besøkt 28. januar 2021
  3. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID thurst, besøkt 29. januar 2021
  4. ^ Greenway Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066-1300: Volume 1: St. Paul's, London: Prebendaries: Cantlers
  5. ^ Hollister Henry I p. 242–244
  6. ^ Spear "Norman Empire and the Secular Clergy" Journal of British Studies p. 5
  7. ^ a b Keats-Rohan Domesday Descendants p. 151
  8. ^ a b Burton "Thurstan" Oxford Dictionary of National Biography
  9. ^ Greenway Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066-1300: Volume 1: St. Paul's, London: Prebendaries: Consumpta-per-Mare
  10. ^ a b Greenway British History Online Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066-1300: Volume 6: York: Archbishops Arkivert 7. juni 2007 hos Wayback Machine.
  11. ^ Barlow English Church s. 83
  12. ^ Fryde, et al. Handbook of British Chronology s. 281
  13. ^ Mason "Flambard, Ranulf" Oxford Dictionary of National Biography

LitteraturRediger

  • Thurstans liv i Fasti eboracenses, redigert av James Raine, 1863
  • Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, 1911


Forgjenger:
 Thomas II av York 
Erkebiskop av York
Etterfølger:
 William I FitzHerbert