Thorbjørn Egners lesebøker
Thorbjørn Egners lesebøker utkom i 16 bind fra 1950 til 1972. De fire første bøkene ble redigert av Thorbjørn Egner sammen med Karen Jacobsen og Helene Kløvstad, etterhvert overtok Egner alt redaktøransvaret selv. Egner illustrerte og skrev også tekster selv til bøkene. Thorbjørn Egners lesebøker kom også i utgaver på nynorsk; de nynorske utgavene ble laget i samarbeid med Halldis Moren Vesaas.
Verket vokste gradvis; først ble småskolebøkene fullført, siden ble verket utvidet til å dekke den sjuårige skolen, og til slutt, etter utvidelsen av grunnskolen i 1960-årene, til å dekke hele den nye, niårige skolen.
Samfunnet i bøkene rediger
Egner sa ved flere anledninger at han «regnet lesebøkene som det viktigste han har gjort».[1] I motsetning til de fleste andre lesebokverk både før og senere var verket i svært stor grad skrevet av én hovedforfatter og redaktør. Riktignok trakk Egner inn klassiske tekster fra kulturarven, og han spesialbestilte tekster fra mange samtidige forfattere,[1] men i overveiende grad var lesebokverket én manns verk.
I de to første bindene introduseres to miljøer av gjennomgangsfigurer, som etterhvert møter hverandre. Fra gårds- og bygdemiljø møter leserne Ola-Ola Heia, som Egner først hadde skrevet om i boka Ola-Ola som alle dyra var så glad i (1942).[2] Det andre miljøet var Humlegata i «byen», hvor søsknene Petter og Kari og Brumle Grønn bor. Familien Grønn kommer tilbake i femte bind, hvor de reiser på ferie til Sørlandet.
Erfaringene fra Egners egen oppvekst som vekslet mellom Kampen og Sørum, har satt preg på lesebøkene. Selv har han skrevet at «Minner fra guttedagene i byen og somrene i Sørum har nok vært en inspirasjonskilde til mye av det jeg senere har skrevet og tegnet i årenes løp»,[1] og biograf Anders Heger har pekt på at «Egner støpte norsk barndom i de former hans eget liv hadde avsatt»:[3] lesebøkenes Humlegata lignet Kampen på 1920-tallet, og gården til Ola-Ola Heia i den samme leseboken minnet om Sørum i Egners barndom. Senere skulle Egnerfamiliens ferieerfaringer fra Gismerøya sommeren 1950 bli førende for fremstillingen av Sørlandet i den femte av lesebøkene.
Bøkene i samfunnet rediger
Lesebokverket ble meget godt mottatt, og mange oppfattet det som arvtageren etter Jensens lesebok fra 1863 og Nordahl Rolfsens Lesebok for Folkeskolen fra 1892[4], hva angår vilje til en ny, samlende og moderne forståelsen av barndom og pedagogisk metode: «de ble omtalt som innvarslingen av en ny tid, en annen oppdragelse, en annen lærdom»[5] og det er sagt at «Med sitt leseverk har Egner gjennomført den tredje store omveltning i den norske leseboks historie.»[6] Bøkene fikk også godt skussmål som litteratur og for den gjennomarbeidede formgivningen og, ble nominert til prisen Årets vakreste Bøker[7]. Bøkene ble i stor grad også anmeldt som litteratur i samtidens aviser, og Dagbladets barnebokkritiker Sonja Hagemann mente at «De er demokratiske i den utpreget norske forstand av ordet: Miljøet er preget av trygghet og tillit, det er familien i de helt alminnelige kår.»[8]
Verket ble i liten grad kritisert offentlig i sin samtid, men medarbeideren Halldis Moren Vesaas bemerket i private brev at det var en «bybok»[9], og biograf Heger peker i ettertid på at «Egners beskrivelser av livet på landet bar preg av hans egne nostalgiske minner fra Sørum mens århundret var ungt. Det var landbruk uten traktor, det var høyonn med ljå og bryne.»[9] Andre har også pekt på at «realismen er heller stilisert og med en tidskoloritt like mye fra forfatterens barndom som fra leserens.»[4]
Bøkene i skolen rediger
Egners lesebokverk var skrevet i den gamle leseboktradisjonen, hvor leseboka både skulle inspirere til å praktisere den nyervervede leseferdigheten, og dessuten skape et felles kunnskapsrepertoar av allmenndannelse innenfor historie, geografi, samfunnsfag, litterære klassiske tekster og litteratur- og kunsthistorie. Det er et paradoks at Egner sluttførte sitt verk samtidig med at den nye Mønsterplan for grunnskolen fra 1974 gikk bort fra tanken om en bred allmenndannende lesebok, og dette var en stor skuffelse for Egner personlig.[1][10] Bøkene ble likevel brukt til inn på 1980-tallet, og bøkene for småskolen ble sist revidert så sent som i 1981–82.[4]
Liste over bøkene rediger
Titlene følger bokmålsutgavene
- I byen og på landet : for første halvdel av annet skoleår. 1950
- Vinter i byen og sommer på heia : for siste halvdel av annet skoleår. 1950 (Ny utgave 1955 med tittelen Gode venner)
- Sør og nord i landet : for første halvdel av tredje skoleår. 1951
- Verden er stor : for annen halvdel av tredje skoleår. 1951
- Hav og hei : for første halvdel av fjerde skoleår. 1958
- Det var en gang : for annen halvdel av fjerde skoleår. 1958
- Gode naboer : for første halvdel av femte skoleår. 1959
- Mellom bakkar og berg : for annen halvdel av femte skoleår. 1959
- Framover : for første halvdel av sjette skoleår. 1961
- Hverdagens saga : for annen halvdel av sjette skoleår. 1960
- Fra bokhylla : for første halvdel av sjuende skoleår. 1962
- Norge vokser : for annen halvdel av sjuende skoleår. 1963
- Verdens mestere : for åttende skoleår : små glimt fra verdenslitteraturen. 1965
- Tidens tale : for ungdomsskolens åttende skoleår. 1970
- Kunst og kulturarv : essays og artikler – og glimt fra litteraturen. 1972
- Diktning og diktere : for niende skoleår. 1968
Referanser rediger
- ^ a b c d Thorbjørn Egner. Thorbjørn Egner, et selvportrett. Cappelen, 2001. ISBN 82-02-21079-8. Opprinnelig skrevet som egenpresentasjon i Norsk årbok for barne- og ungdomslitteratur, 1984. I bokform supplert med skisser og illustrasjoner, redigert av sønnen Bjørn Egner.
- ^ nb.no/egner Karakterutvikling: Ola-Ola Heia
- ^ Heger 2012, s. 239–240
- ^ a b c Birkeland, Risa, Vold. Norsk barnelitteraturhistorie. 2. utg. Samlaget, 2005 ISBN 82-521-5933-8
- ^ Anders Heger. Egner, en dannelseshistorie Cappelen Damm, 2012. ISBN 978-82-02-39997-9 Side 248
- ^ Gunnar Jenshus. «Lesebøkene» I: En bok om Thorbjørn Egner, 1972
- ^ Heger 2012, s. 260
- ^ Heger 2012, s. 251
- ^ a b Heger 2012, s. 267
- ^ Bjørn Egner i etterordet til Thorbjørn Egner, et selvportrett, 2001.