Thomas Bruce, 7. jarl av Elgin

britisk diplomat
Thomas Bruce, 7. jarl av Elgin
7th Earl of Elgin by Anton Graff around 1788.jpg
Født20. juli 1766[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
FifeRediger på Wikidata
Død14. november 1841Rediger på Wikidata (75 år)
Paris[5]Rediger på Wikidata
Ektefelle Mary Bruce, Countess of ElginRediger på Wikidata
Far Charles Bruce, 5th Earl of ElginRediger på Wikidata
Mor Martha Bruce, Countess of Elgin and KincardineRediger på Wikidata
Barn
11 oppføringer
James Bruce, 8th Earl of Elgin, Augusta Stanley, Thomas Charles Bruce, Lady Mary Bruce, Lady Matilda Harriet Bruce, George Bruce, Lord Bruce, Lady Lucy Bruce, Lady Frances Anna Bruce, Lady Charlotte Christian Bruce, Robert Bruce, Sir Frederick BruceRediger på Wikidata
Utdannet ved University of St Andrews, Westminster School, Universitetet i Paris, Sorbonne, Harrow SchoolRediger på Wikidata
Beskjeftigelse DiplomatRediger på Wikidata
Parti ToryRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det forente kongerike Storbritannia og Irland, Kongeriket Storbritannia (–1801)Rediger på Wikidata

Thomas Bruce, 7. jarl av Elgin og 11. jarl av Kincardine (20. juli 176614. november 1841) var en skotsk-britisk adelsmann, soldat, politiker og diplomat, i dag mest kjent for at han tok Parthenonskulpturene fra det antikke tempelet Parthenon i Athen. Disse kalles ofte «Elgin-marmorene» etter ham og står i dag i British Museum. Hans profesjonelle liv var preget av hans tid som britisk ambassadør i Istanbul i det osmanske rike.[6]

Liv og virkeRediger

Elgin var ambassadør til det osmanske riket mellom 1799 og 1803. Han var svært interessert i klassiske oldsaker, og reagerte sterkt på at tyrkerne lot monumenter forfalle. Bruce gjorde flere forespørsler til myndighetspersoner i den britiske regjeringen for å få ansatt kunstnere til å tegne og ta avstøpninger av de antikke skulpturene i Athen. Da de britiske myndighetene avslo hans forespørsel, besluttet Elgin å gjøre det likevel for egen kostnad. Under ledelse av italieneren Giovani Lusieri ble arbeidet utført. I tillegg besluttet han å ta med seg kunstverker hjem. Hans formelle motiv med å flytte dem var for å bevare de uerstattelige kunstskattene, men med datidens metoder førte nedtagelsen fra Parthenon til betydelig skade på skulpturene. Også i sin samtid ble han kritisert for sin fremgangsmåte. Han brukte store summer på å frakte skulpturene til England, og fikk aldri tilbake noe av dette.[7]

Han ble rammet av flere tragiske omstendigheter under og etter sitt opphold i Det nære østen. Under en epidemi, som han beskrev som pest, mistet han nesen. Årsaken var han fikk en alvorlig hudsykdom som spiste opp mye av hans ansikt og nesen, men han hadde også syfilis, astma og reumatisme. Hvilken sykdom som bidro mest er et åpent spørsmål.[6]

Hans yngre kone, som knapt hadde vært særlig tiltrukket av hans utseende tidligere, ble enda mindre interessert i ham. Under reisen hjem ble han i Frankrike tatt til fange etter at det hadde brutt ut krig. Sammen med sitt følge ble han holdt fanget i flere måneder. Lady Elgin ble sendt hjem, og begynte en affære med en i sin eskorte. Da jarlen kom hjem til England fant han raskt ut av British Museum ikke ville betale det han ønsket for skulpturene, og for å redde sine finanser saksøkte han sin kones elsker for en betydelig sum. Han giftet seg så igjen, med en enda yngre kvinne, og bosatte seg på kontinentet. Først i 1816 ble skulpturene kjøpt og utstilt.

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Thomas Bruce, 7th earl of Elgin, biography/Thomas-Bruce-7th-earl-of-Elgin
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  3. ^ Store norske leksikon, Thomas Bruce Elgin, Thomas_Bruce_Elgin
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Thomas Bruce, elgin-30
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
  6. ^ a b Barrett, Matt: «Lord Elgin», Athensguide
  7. ^ «Thomas Bruce … The not so honourable Earl of Elgin», New Network Archaeology 2010

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 William Robert Bruce 
Jarl av Elgin
Etterfølger:
 James Bruce