These Happy Golden Years

These Happy Golden Years («De lykkelige årene») er den åttende i en serie av ni selvbiografiske romaner skrevet av Laura Ingalls Wilder. Den utkom i 1943, og var den siste som utkom mens forfatteren ennå levde.

These Happy Golden Years
Forfatter(e)		Laura Ingalls Wilder
Språk		Engelsk
Sjanger		Slektskrønike, western-litteratur, barneroman
Utgitt		17. mars 1943
Forlag		Harper
Illustratør(er)		Helen Sewell, Garth Williams
OCLC		2145915

Innhold

Boka starter opp bare et par uker etter at Little Town on the Prairie sluttet. Fortellingen starter med at Pa kjører en usikker Laura ut til nybyggerstedet Brewster, ca 2 norske mil sør for byen De Smet, Dakota Territory. Laura er usikker både på det å være hjemmefra og det med å begynne på en ny jobb, men Pa trøster henne med å si at så lenge hun tenker før hun snakker, er det ingenting som vil gå galt. Pa sa også at det var viktig at hun tenkte litt over det han sa, fordi hun hadde en tendens til å handle eller snakke før hun tenkte. Dessuten var hun bare 15 år gammel – og gikk på skolen selv. Laura hadde bestemt seg for å fullføre jobben; hun ville tjene de $40 hun var blitt lovet hvis hun fullførte jobben, fordi det ville hjelpe storesøstera Mary som gikk på en skole for de blinde i Iowa.

Lauras første skole viste seg å være vanskelig. Brewster-familien var en ytterst ulykkelig familie som hadde 1 gutt. Huset de bodde i besto av 2 rom; Én stue og ett soverom, så Laura tilbragte nettene på en sofa. Det var mye krangel i familien, og måten krangelen foregikk på gjorde at Laura ønsket seg vekk derfra så fort som mulig. Ei spesiell natt skilte seg ut på en negativ måte fra de andre. Laura våknet opp midt på natta av at Mrs. Brewster ropte at mannen sparket henne, og til sin forskrekkelse så hun Mrs. Brewster holde en kniv mot mannen. Mr. Brewster sa at han ikke hadde sparket henne, men at han kom til å gjøre det hvis hun ikke gikk tilbake på kjøkkenet og la tilbake slaktekniven ("butcher knife"). Skolen gikk heller ikke så mye bedre. Noen av studentene var eldre enn henne, og de gjorde alt de kunne for å sette henne på en skikkelig prøve. Etterhvert fikk hun kontroll på elevene (som blant annet stakk kniver i håret til hverandre) og ble en mye mer selvsikker lærer, og selv om hun hadde sine tvil, fullførte hun jobben og tjente disse $40.

Når den første uka gikk mot slutten hadde Laura et stille ønske om at Pa skulle hente henne slik at hun i det minste kunne være hjemme om helgene. Men til Lauras store overraskelse og lettelse, var det Almanzo Wilder som hentet henne. Laura og Almanzo ble kjent med hverandre i perioden som ble omtalt under "Lttle Town on the Prairie". Almanzo var allerede blitt glad i henne, og han visste at hun hadde hjemlengsel og ønsket å lette på denne ved å ta henne med hjem til familien hennes i De Smet hver helg, også når temperaturen krøp til under -40°, en temperatur hvor det var galskap å begi seg ut på en tur som denne og tilbake til familien Brewster på søndag.

Etter at disse 2 månedene var forbi og hennes første jobb som lærer var over, fortsatte forholdet mellom Laura og Almanzo å utvikle seg. Turer med hest og slede om vinteren ble til turer med hest og vogn om våren, og én dag imponerte Laura Almanzo ved å hjelpe til med å roe ned hans mildt sagt temperamentsfulle og voldsomme hester. Opptil flere ganger sa foreldrene til Laura at han nesten prøvde å "brekke nakken hennes" – noen ganger måtte hun hoppe på og av vogna mens den var i bevegelse fordi Almanzo ikke klarte å få hestene til å stå stille lenge nok til at hun kunne komme seg av og på på en "normal" måte. "Nellie Oleson" dukker også opp i denne boka. En søndag som Almanzo skulle ta med seg Laura på en tur med hest og vogn stoppet han og tok med seg "Nellie" – til Lauras store overraskelse. Laura får hestene inn i en vill galopp som skremmer henne så mye at hun mister viljen til å bli med på flere turer, og på skolen fortsetter fiendeskapet mellom "Nellie" og Laura og de andre jentene.

Når sommeren nærmer seg får familien besøk av Ma sin bror, onkel Tom som hadde vært på et mislykket gullrush. Laura blir nå med en sydamen Mrs McKee og hennes datter for å "holde på" huset McKees familie hadde bygd, for å følge loven som krevde at tomta de kjøpte fra regjeringa skulle være bebodd i minst 6 måneder i året. Når den første sommeren i boka endelig kommer, kommer også Mary hjem på en ferietur fra skolen. Gleden var stor over Marys hjemkomst, og savnet var på nytt stort etter at hun dro tilbake.

I løpet av høsten vokste økonomien til Lauras familie såpass at Pa kunne selge kua. For hengene han fikk for den kjøpte han en symaskin til Caroline (Lauras "Ma"). Laura på sin side tok en ny jobb som lærer og sydame, og for pengene hun tjente kjøpte Pa et orgel som Mary kunne spille på neste gang hun kom hjem fra skolen (på skolen for de blinde lærte Mary å spille på et orgel). Lauras skuffelse var stor da Mary skrev at hun ville tilbringe sommeren hjemme hos foreldrene til Blanche. Det eneste som var positivt denne uka, var at Almanzo kom for å ta henne med på en tur med hest og vogn.

Senere i boka inviterer Almanzo Laura på en sangskole som fant sted sommeren etter. Etter sangskolens siste dag spør Laura om hun ville godta ringen hans, og Laura sa at det kom an på hva slags ring det var. Søndagen etter kom han med ringen – fridde – og fikk ja.

Mary kom hjem denne sommeren, til Lauras store glede, og stor var Marys overraskelse da hun fikk "se" orgelet som ventet på henne. Laura gledet seg over å være sammen med henne hver dag igjen. Ma ble derfor overrasket da Laura sa at hun skulle ta seg en ny jobb i byen. Laura argumenterte med at hun kunne være sammen med Mary om ettermiddagene.

Månedene gikk og Almanzo sa at han og broren hans måtte dra til Minnesota denne vinteren på grunn av noen problemer med familien. Laura regnet med at dette ville bli ei jul uten Almonzo, men til hennes store overraskelse dukket han opp og tilbragte jula sammen med Laura og familien. I løpet av den påfølgende våren tok Laura sin siste lærereksamen. Lauras lærer hadde ønsket at hun takket nei til lærertilbudet; hadde hun gjort det, ville hun hatt muligheten til å kunne ta den avsluttende eksamen og dermed hatt muligheten for en høyere utdannelse. Tiden gikk og Laura fullførte det som skulle bli hennes siste jobb som lærer. Nå som sommeren på nytt var kommet, fikk de også vite at Dakota Territory også kunne ha noen lunefulle krefter om sommeren, da en kraftig sommerstorm raste gjennom De Smet og andre byer i området. Når denne var over, og Mary var dratt tilbake til skolen i Iowa (hun tilbragte denne sommeren sammen med Laura), var det på tide å planlegge bryllupet. Almanzo hadde "dårlige" nyheter – Almanzos søster Eliza Jane som var Lauras lærer og Almanzos mor ønsket et stort kirkebryllup som verken Almonzo, Laura eller noen av Lauras foreldre ville hatt råd til. Så det ble til at Laura og Almanzo dro alene til Reverend* Brown og med Ida Brown (ei venninne fra skolen der Laura var elev) og hennes kjæreste som vitner, giftet de seg. Når denne seremonien var over, dro de tilbake til foreldrene for en bryllupsmiddag. Laura fortalte at Ma hadde laget en av hennes mange, deilige middager, men at både maten og kakene etter smakte tørt og smakløst fordi hun innså at hun ikke skulle bo sammen med foreldrene hennes igjen. Til slutt forteller Laura hvordan det nye huset hun skulle bo, var. Alt som var der, var deres. Boka avsluttes med at Almanzo sier at det er en nydelig natt. Laura svarte med å si at det er en nydelig verden. I minnet hadde Laura stemmen til Charles som sang (her angitt med hele teksten; i avslutninga av boka gjengir hun bare "Golden years are passing by, these happy golden years").