Wikipedia

Laura Ingalls Wilder

amerikansk skribent
Må ikke forveksles med Laura Ingalls

Laura Elizabeth Ingalls Wilder (født 7. februar 1867, død 10. februar 1957) var en amerikansk forfatter. Hun er best kjent for barnebokserien Huset på prærien (Little House on the Prairie), som er basert på hennes egen barndom.

Laura Ingalls Wilder
Født7. feb. 1867[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Pepin County
Død10. feb. 1957[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (90 år)
Mansfield
BeskjeftigelseSkribent,[5] romanforfatter, lærer, reporter, journalist, barnebokforfatter, selvbiograf
EktefelleAlmanzo Wilder (1885–1949)
FarCharles Ingalls
MorCaroline Ingalls
SøskenMary Ingalls (eldre søster)
Carrie Ingalls (yngre søster)
Grace Ingalls (yngre søster)
BarnRose Wilder Lane[1]
PartiDet demokratiske parti (–1933)[6]
Det republikanske parti (1933–)[6]
NasjonalitetUSA[7][8]
MorsmålAmerikansk-engelsk
SpråkEngelsk[9][10]
UtmerkelserNational Cowgirl Museum and Hall of Fame
Children's Literature Legacy Award (1954)
Notable verkDet vesle huset på prærien
IMDbIMDb
Signatur
Laura Ingalls Wilders signatur
Laura Ingalls Wilder på Commons

Laura Elizabeth Ingalls ble født den 7. februar 1867 i et tømmerhus i skogene utenfor Pepin, Wisconsin av Caroline ("Ma") Ingalls og Charles ("Pa") Ingalls. Hun var det andre barnet i en søskenflokk på fem; hun hadde fire søsken: storesøstera Mary Amelia Ingalls, lillesøstrene Carrie Celestia Ingalls og Grace Pearl Ingalls og en lillebror, Charles Frederick Ingalls, som bare ble ni måneder gammel.

Prærien og Indianerterritoriet rediger

Da Laura bare var et år gammel bestemte Lauras "Pa", Charles, seg for å selge gården de bodde på for å dra sørvestover til Kansas og indianerterritoriet hvor det som skjedde i boka om "Little House on the Prairie", fant sted. Dette er stedet der Charles og Caroline fikk sitt tredje barn, Caroline "Carrie" Celestia.[11] Men landet de slo seg ned i var ikke åpnet for innflytting ennå, og cirka et og et halvt år etter at de kom måtte de flytte. I boka utga hun seg for å være seks/sju år gammel for å beholde kronologien i bokserien i og med at "Little House on the Prairie" var den andre boka i serien.

"Det vesle huset i den store skogen" rediger

De flyttet da tilbake til Pepin i Wisconsin som var stedet hvor handlingen i Lauras første bok, "Little House in the Big Woods", skjedde. Da hendelsene i denne boka fant sted var hun tre år gammel, ikke seks, som det står i boka. I tillegg til det som skjedde i boka, begynte Laura på skole. Hun var Barry Corner School sin yngste elev; bare fire år gammel.[12]

Walnut Grove, Minnesota og Burr Oak, Iowa rediger

På Lauras syvende fødselsdag krysset familien Lake Pepin, en del av Mississippi-elva for andre gang.[13] Charles syntes det var kommet for mange innflyttere til "den store skogen". Han likte ikke tanken på at ville dyr skulle leve i konstant frykt for mennesker. Dessuten var det ikke trygt å jakte med for mange folk i området, så Charles hadde på nytt bestemt seg for å selge gården og dra vestover. Denne gangen endte de opp langs med Plum Creek utenfor den sannsynligvis mest kjente byen de bodde i (på grunn av TV-serien fra 1974-83), Walnut Grove, Minnesota. Først bodde de i ei jordhytte[14], men så bygde Charles et trehus oppe på prærien. Laura begynte på skolen igjen og fikk nye venner og "fiender" som Nellie Owens. (I boka "On the Banks of Plum Creek" het hun "Nellie Oleson").[15] Oppholdet deres i Minnesota bød på mange utfordringer. Plankene Charles brukte for å bygge huset var kjøpt på kreditt og skulle nedbetales når innhøstingen av avlinger var ferdig. Da kom det en "glittering cloud" av gresshopper som spiste opp all avlingen. Dette førte til at Charles måtte spasere mer enn 200 miles (ca. 320 kilometer) for å finne en jobb som han kunne bruke til å nedbetale det han skyldte.[16] Noen måneder etter, den 1. november 1875, kom Lauras lillebror Charles Frederick til verden.[17] Året etter kom gresshoppene tilbake for andre gang. Charles fikk nok og flyttet familien først til South Troy, Minnesota, hvor noen slektninger av Laura bodde.[18] Dessverre døde Lauras lillebror der, bare ni måneder gammel.[19] Deretter tok Charles seg en jobb på et hotell i Burr Oak, Iowa, og ble der i ett år.[19] Der ble Lauras yngste søster; Grace Pearl Ingalls, født.[20] Da familien hadde bodd i Iowa i ett år, flyttet de tilbake til Walnut Grove. Laura tok seg jobb som kelner i et nytt hotell i Walnut Grove[21], og da hun begynte på skolen der igjen, møtte hun for første gang Genevieve Masters, som i to av Lauras bøker også gikk under navnet "Nellie Oleson". I tillegg ble Mary syk av skarlagensfeber ("scarlet fever") og etterhvert også helt blind.[22]

Dakota-territoriet rediger

Kort tid etter begynte en periode av Lauras liv som hun beskrev i "By the Shores of Silver Lake". Denne perioden fant sted mellom 1879 og 1880. Charles ble tilbudt en jobb for jernbanen gjennom søsteren Docia (Laura Ladocia Waldvogel Forbes), som han takket ja til. Dermed la han ut på reise til det sørøstlige Dakota-territoriet (i dag kjent som Nord- og Sør-Dakota) hvor han var ansvarlig for å betale ut lønnen til de som bygde jernbanen. Charles dro ut sent på våren, men fordi Mary ikke var blitt ordentlig frisk ennå og dermed for svak til å kunne reise, kom resten av familien først utpå høsten.[23] Da vinteren kom og jernbanebyggerne var ferdige med sin jobb, flyttet familien til bygningsinspektørens hus og overvintret der. Stedet de nå var kommet til, ble hetende De Smet, og da våren kom, skaffet Charles seg først en tomt i den nye byen som de først bodde på, deretter et gårdsbruk ca. 1,6 km sør for byen. Dette skjedde våren 1880.

Den neste perioden i Lauras liv beskrev hun i boka "The Long Winter". Dette var en av de aller verste vintrene i Dakota-områdets historie. Vinteren varte fra oktober til april, med snøstormer som var så kraftige at skolen måtte holdes stengt store deler av vinteren. De dagene det var skole møter Laura for første gang på Minnie Johnson og Mary Power, som hun også møter i Lauras to neste bøker.

Den neste delen av livet hennes er godt dokumentert. I boka "Little Town on the Prairie" følger vi Laura og familien hennes fra våren 1881 til julaften i 1882. Her tar Laura seg jobb som sydame i byen De Smet. Laura og Carrie begynner for alvor på skolen i De Smet og blir blant andre kjent med gode venninner som Minnie Johnsen, Mary Power og Ida Brown, og uvenner som Miss Wilder (Lauras lærerinne) og Genevieve Masters som hun kjente fra hennes siste opphold i Walnut Grove. Mary blir sendt på skole for blinde i Iowa, og Laura møter sin kommende ektemann, Almanzo Wilder.

I Lauras åttende bok, som var den siste som ble utgitt før hennes død, "These Happy Golden Years", begynner Laura å jobbe som lærer. Hun var alt annet enn komfortabel med det fordi hun ikke likte å være sammen med fremmede og fordi det var den første perioden i livet hennes som hun bodde borte fra foreldrene sine. Dette skjer samtidig som hennes egen skolegang fortsetter i De Smet. Almanzo forelsker seg i Laura og frakter henne frem og tilbake mellom De Smet og skolene hun jobber på (på den tiden jobbet man som regel bare i cirka to-tre måneder om gangen på det meste, og for Lauras del var det flere måneder mellom hver gang hun jobbet som lærer) uansett hvor langt og hvor kaldt det var. Handlingen i boka baserer seg på en periode på tre år og avsluttes den 25. august 1885 da Laura og Almanzo ble gift.

Ekteskap og årene etter rediger

 
Laura og Almanzo Wilder, 1885

Laura og Almanzo møtte på store utfordringer, særlig i sine første år som ektepar. De fikk ei datter, Rose Wilder Lane, i 1886. Feilslåtte avlinger, økonomisk depresjon (eller "panikk" som de kalte det), tornadoer og at huset deres brant var noen av problemene de hadde. Almanzo ble delvis lam da han fikk en alvorlig form for difteri. I august 1889 fødte Laura en sønn. "Han ser ut som Manly," sa Grace. (Manly var kallenavnet Laura brukte om Almanzo). Kort tid etter døde den nyfødte sønnen. Disse prøvelsene står beskrevet i den siste boka i "Little House"-serien, "The First Four Years". Dette er ei bok Laura skrev et utkast til, men som hun sannsynligvis mistet interessen av å gjøre ferdig da Almanzo døde i 1947. Boka er blitt utgitt, slik Laura skrev den, i 1971, etter dattera Rose Wilder Lanes død i 1968.

Nå begynte en periode av livet hvor Laura, Almanzo og Rose flyttet rundt omkring i USA på bare noen få år. I 1890 dro de østover til Spring Walley, Minnesota.[24] Der bodde de sammen med Almanzos foreldre og slektninger. De bodde der i over et år. Peter Ingalls, Lauras fetter, flyttet da ned til Flordia. Laura og Almanzo gjorde det samme fordi klimaet der var bedre for helsa til Almanzo. De ble ikke værende der så lenge; naboene så på Laura som en "up-North gal", og heller ikke Peters kone likte henne så godt. Laura savnet prærien, og i 1892 flyttet de tilbake til De Smet. Der tok Laura seg en jobb som sydame mens Almanzo som en løsarbeider. Dette gjorde de i håp om at de på nytt skulle kunne starte en gård.[25]

Mansfield, Missouri rediger

I 1894 flyttet familien en siste gang,[26] denne gangen til Mansfield i Missouri, til en gård som var 0,2 kvadratkilometer stor. De kalte gården "Rocky Ridge Farm", for det var mye stein på tomta. 20 år senere hadde gården vokst til å bli 0,8 kvadratkilometer stor melke- og fruktgård. Et tømmerhus som de bygde, ble etterhvert erstattet av et ti-roms gårdshus og andre bygninger. Etterhvert som årene gikk, begynte Laura å skrive korte innlegg til et magasin som het Ruralist. I 1916 var Laura med på å opprette ei gruppe som het "The Athenians".[27] Formålet med gruppa var å utvikle vennskap og erfaringer innenfor emner som f. eks utdannelse. Målet var å få bygget et fylkesbibliotek. Laura bidro med å skrive en klubbsang og reportasjer. En gang kjøpte Rose en bil i gave til Papa (Almanzo) og Mama Bess (Laura). Det var en 1923-modell Buick. I 1925 la familien ut på en biltur til California.[28] Dette skulle vekke Lauras skrivevilje til live igjen. Laura hadde sluttet å skrive til the Ruralist, og da de kom hjem fra California hjalp Rose Laura med å skrive to artikler til The Country Gentleman. Rose var ivirg etter å lære Laura å skrive sånne artikler til høytbetalende magasiner fordi Rose mente at dette ville være Lauras sjanse til å tjene store penger. Dette varte frem til 1926 da Rose begynte med språkstudier og flyttet hjemmefra til Paris og Tirana, hovedstaden i Albania.

I 1928 kom Rose tilbake. Nå innså hun at gårdsarbeidet for foreldrene hennes ble for tøft for dem og at det var på tide at de trakk seg tilbake. Det året bygde Rose et helt nytt hus som sto ferdig i desember 1928. Kort tid etter at de flyttet inn i det nye huset betalte Laura og Almanzo det siste de skyldte penger til. "Nå er dette stedet vårt," erklærte de. Rose holdt til i deres gamle hus. Da tenkte Laura på å skrive en selvbiografi. Hun tenkte over barndommen hun hadde i skogen på prærien med Charles, Caroline og søstrene Mary, Carrie og Grace. Det hun opplevde kunne ikke oppleves på den tiden de nå levde i, for på 50 år var kolonigrensene borte. Laura tenkte at opplevelsene hennes var for gode til å bli borte og sa at "Det var historier som måtte fortelles." Dette førte til at hun begynte å skrive ned historien hennes i ei blå linjert skrivebok. Manuskriptet fikk navnet "Pioneer Girl" – "Pionerjente". Hun ga manuset til Rose som renskrev det på maskin. Da det var gjort sendte Rose teksten til George Bye, Roses agent som tok seg av Roses verker i håp om å få solgt det til et forlag. Selv om alle var enige i at det var en interessant amerikansk historie, var det ingen som ville kjøpe det. Da tok Rose med seg manuskriptet til New York for å prøve å selge det til noen magasiner, men fikk på nytt avslag. Noen venner i San Francisco hørte om manuset. De jobbet med å illustrere barnebøker og tenkte at Pioneer Girl ville vært en god barnebok. Igjen ble manuset sendt fra forlag til forlag til det til slutt endte opp hos Harper & Brothers som fattet interesse.[29]

"Little House"-bøkene utgis rediger

Laura omarbeidet manuset. Hun bestemte seg for å skrive en bok basert på minnene fra tiden da hun bodde i den store skogen i Wisconsin. Boka fikk navnet "Little House in the Big Woods" ("Det vesle huset i den store skogen") og inneholder blant annet mange av fortellingene Charles fortalte til henne da hun var liten. Hun ville gjerne dele disse fortellingene med barn. I 1931 sa Harper & Brothers seg enige i å utgi boka.[30]

Mens boka var i trykk tok Laura og Almanzo en biltur tilbake til Sør-Dakota. De kjørte den samme ruta som de tok da de dro den andre veien 37 år tidligere. De Smet var nå blitt til en moderne liten by. Derfra dro de til Manchester og besøkte Grace og ektemannen Nate. Grace var den eneste gjenlevende av Ingalls-familien i området etter at Charles døde i 1902, Caroline i 1924 og Mary i 1928. Deretter satte de seg i bilen og dro til De Smet og Charles' gård hvor de to søstrene gikk gjennom det som en gang i tiden tilhørte Caroline og Mary. Dette var lagret i et rom i huset som Laura og familien en gang i tiden bodde i, men som nå var utleid. De skjønte snart at alt som var av verdier, var blitt borte. Deretter besøkte Laura og Almanzo gamle venner i De Smet før de dro vestover til foten av Black Hills, en annen del av Sør-Dakota hvor Carrie og ektemannen Davy Swanzey bodde. De hadde flyttet til byen Keystone på foten av Mount Rushmore. Carrie tok så med Laura og Almanzo på en biltur i Black Hills mens de snakket og mimret.[31]

I 1932 ble "Little House in the Big Woods" ("Det vesle huset i den store skogen") utgitt. Laura kjøpte en kopi av boka og viste den til Rose, og de var begge fornøyde med resultatet. Boka ble en stor suksess, på tross av den økonomiske depresjonen som kom som en følge av krakket i 1929.[32] Fortellingene og minnene kom til live i boka som ble en favoritt hos bokhandlere og på biblioteker. Boka ble så populær at Haper & Brothers spurte etter en ny bok fra henne. Dette skulle bli en bok om Almanzo Wilders barndom, og ble hetende "Farmer Boy". Denne ble utgitt i 1933 og ble også en stor sukess.[33]

I 1935 ble "Little House on the Prairie" ("Det vesle huset på prærien") utgitt. Dette var den boka som krevde mest research. Det tok for eksempel flere uker å finne navnet på Soldat du Chêne, Osagehøvdingen som reddet livene deres. Laura hadde et skarpt minne og klarte til og med å hente frem tidlige minner som lå utenfor hennes "ordinære" hukommelse. Hun ville at historiene hennes skulle bli sett på som sanne, så hun sendte manuset inn til historieeksperter før boka ble publisert, for å se til at alle historiske detaljer var korrekte.[34]

Den tredje boka ble også en suksess, og nå bestemte hun seg for noe ingen hadde gjort før henne: hun planla nå å fortsette å skrive om historien om barndommen sin gjennom en serie med bøker. "Det vil være en historisk roman for barn som handler om alle aspektene ved den amerikanske sivilisasjonens yttergrenser. Alle ville at jeg skulle fortsette fortellingen for å få vite hva som så skjedde," sa Laura. I 1937 kom boka "On the Banks of Plum Creek" ("Det vesle huset i haugen" og "Det vesle huset ved elvebredden").[35] Da boka ble utgitt, ble den tildelt Newbery Honor-medaljen. Utmerkelsen deles ut til fire forfattere for en utmerket barnebok, men som ikke når høyt nok opp til å kunne få selve Newbery-medaljen. I 1937 bestemte man også at bokserien skulle hete "Little House". I 1938 begynte hun på utkastene til boka "By the Shores of Silver Lake" ("Det vesle huset langt mot vest").[36] Den ble publisert i 1939 og var Lauras andre bok som fikk Newbery Honor-medaljen.[37] Bokhandlere og biblioteker hadde ventet ivrig på at boka skulle komme. I 1940 begynte Laura å skrive manuset til "The Hard Winter". Denne sommeren dro Laura og Almanzo for siste gang til Sør-Dakota for å besøke Grace og Carrie.[38] Året etter ble boka publisert under tittelen "The Long Winter" fordi forlaget var redd for at Lauras opprinnelige tittel skulle virke skremmende på barna.[39] "The Long Winter" var den tredje boka Laura utga som fikk Newbery- medaljen.

Det tok ikke lange tiden fra utgivelsen av "The Long Winter" ("Den lange vinteren") til Laura på nytt satte seg ned og skrev utkastet til neste bok, "Little Town on the Prairie". Også denne boka ble belønnet med Newbery-medaljen etter at den ble publisert i 1941.[40] Den siste boka Laura utga før hun døde var "These Happy Golden Years". Boka ble utgitt i 1943 og i likhet med de fire siste bøkene ble også denne belønnet med Newbery-medaljen. Carrie skrev i et brev at hun var stolt av den nye boka, og Rose komplimenterte også denne boka.

I 1944 fikk Laura se Carrie for siste gang. Denne gangen kom Carrie med tog fra Rapid City, Sør-Dakota, for å besøke Laura. Det var en spennende gjenforening. Laura sa: "Kjærligheten i vår tidlige barndom har fulgt deg hele veien". Tre år tidligere gikk Grace bort, og Laura fortalte barna som skrev brev til henne, at Carrie og Laura var de eneste gjenlevende. Nå bestemte Laura, Carrie og Rose at fela til Charles skulle på museum. De ble enige om at den skulle sendes tilbake til Sør-Dakota, siden bøkene var veldig populære der og fordi en ansatt ved The De Smet News, Aubrey Sherwood, ofte promoterte de populære bøkene.[41]

Etterspørselen etter enda ei bok var stor, og selv om Laura hadde bestemt seg for at "These Happy Golden Years" skulle bli den siste i serien, fikk interessen fra publikum henne til å sette seg ned for å skrive nok en ny bok.[42] Utkastet ble til "The First Four Years". Samtidig var krigen i verden over og det amerikanske utenriksdepartementet arrangerte en tysk og japansk oversettelse av "Little House"-bøkene, etter forespørsel av Genereal Douglas MacArthur fordi han mente at boka var et nøyaktig bilde av det amerikanske livet. Han mente at tyskerne og japanerne ville ha fordel av å ha lest dem. Det viste seg å være et sjakktrekk. Så fort bøkene kom ut i Tyskland og Japan, begynte tyske og japanske brev å strømme inn.[43] Til Lauras store forbauselse ble bøkene også oversatt og publisert i andre land, deriblant Norge. På et brev til et japansk barn skrev Laura: "Selv om du er langt borte og snakker et annet språk, er tingene som er verdt noe i livet, fremdeles det samme for oss alle, og det samme som da jeg var et barn for lenge siden." Bøkenes popularitet økte. Harper & Collins bestemte at de skulle trykke bøkene på nytt med nye illustrasjoner, denne gang av Garth Williams. Da de nye illustrasjonene ble ferdige bemerket Laura at karakterene våknet til liv i de nye illustrasjonene.[44]

I 1949 fikk Almanzo to hjerteinfarkt og døde den 23. oktober 1949.[45] I 1951 bestemte Mansfield seg for å oppkalle det lokale biblioteket etter Laura. Denne dedikasjonen ble holdt den 28. september 1951. Dette var den første seremonien som var til ære om henne som hun deltok i. Dette var mest av alt fordi hun ikke ville skuffe tilhengerne sine.[46] Selv om savnet etter Almanzo var stort, ble Laura stadig varmet av kjærligheten til den store familien av lesere. Hver dag ble et bord som sto ved siden av rullestolen hennes fylt opp av brev fra leserne, og hver sommer var det alltid besøkende fra andre delstater som kom for å treffe henne. Blant dem var vennene hun fikk i De Smet, mens de aller fleste var fremmede.[47]

Slutten på Lauras liv rediger

Da Laura var 87 år gammel tok hun sin første flytur.[48] Da dro hun for å besøke Rose som for mange år siden slo seg ned i Danbury, Connecticut. Tidligere på året sa hun at hun stort sett var oppegående, tok seg av posten, gikk i kirken, lagde mat og gjorde rent, men at det var dager hun måtte ligge for å la det gamle, trette hjertet sitt få hvile. Hun likte å se Roses hus og hvordan hun levde. Til høsttakkefesten i 1956 kom Rose på besøk. Hun så med én gang at Laura ikke var frisk og fikk henne på sykehus. Der ble det oppdaget at Laura hadde diabetes.[49] Noen måneder senere, den 7. februar 1959, fylte Laura 90 år. Hun var nå blitt syk av en komplisert form for diabetes. Da fødselsdagen hennes nærmet seg kom det brev fra hele verden. Barn farget, klippet og limte og lagde spesielle hilsener til Laura. Med hjelp fra blant annet lærerne sendte de gratulasjonene avgårde. Men bare tre dager senere, den 10. februar 1957, sovnet Laura inn.[50] Laura hadde opplevd alt; utviklingen fra hest og vogn til tog til bil til fly, hun opplevde hvordan det var å leve i de siviliserte skogene, hvordan det var å leve sammen med indianere, hvordan det var å bo i byer på kanten av sivilisasjonen; hun så på byggingen av jernbanen i vilt, ubebodd landskap og gårder og gårdsbruk som grodde opp av det nye landet – Laura Ingalls Wilder hadde sett og opplevd alt. Gjennom Lauras klare minner, skarpe observasjonsevne og store fortellerglede kan man fremdeles oppleve pioner-vesten slik hun gjorde det.

Framstilt på film rediger

  • Melissa Gilbert spilte rollen som Laura Elizabeth Ingalls Wilder gjennom hele TV-serien "Det lille huset på prærien" (1974–1984)
  • Meredith Monroe, Tess Harper som den voksne Laura, Alandra Bingham som den lille Laura i del 1, og Michelle Bevan som den lille Laura i del 2 av TV-filmene "Bortenfor prærien: Laura Ingalls Wilders 'sanne' historie"
  • Kyle Chavarria spilte rollen som Laura Elizabeth Ingalls Wilder i ABC sin miniserie om "Det vesle huset på prærien" (2005)

Forfatterskap rediger

  1. Little House in the Big Woods (1932)
  2. Farmer Boy (1933) – Om ektemannen Almanzo sin barndom på en bondegård i New York State
  3. Little House on the Prairie (1935)
  4. On the Banks of Plum Creek (1937), en Newbery Honor-bok
  5. By the Shores of Silver Lake (1939), en Newbery Honor-bok
  6. The Long Winter (1940), en Newbery Honor-bok
  7. Little Town on the Prairie (1941), en Newbery Honor-bok
  8. These Happy Golden Years (1943), en Newbery Honor-bok
  9. On the Way Home (1962, publisert post mortem) – en dagbok om reisen/flyttinga fra De Smet til Mansfield, Missouri, redigert og innsatte kommentarer av Rose Wilder Lane.
  10. The First Four Years (1971, publisert post mortem)
  11. West from Home (1974, publisert post mortem) – Lauras brev til Almanzo mens hun besøkte Rose i San Francisco i 1915
  12. The Road Back (publisert post mortem, Del av "A Little House Traveler: Writings from Laura Ingalls Wilder's Journeys Across America", framhever Lauras tidligere upubliserte notater fra en tur med Almanzo til De Smet og Black Hills. Denne turen fant sted i 1931.)

Referanser rediger

  1. ^ a b c Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118834169, besøkt 25. oktober 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 11929193j, besøkt 25. oktober 2023[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ (på en) American Women Writers: A Critical Reference Guide from Colonial Times to the Present, 1979, Wikidata Q106787730 
  6. ^ a b web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ jeugdliteratuur.org, jeugdliteratuur.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11929193j; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11929193j.
  10. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 13119843, Wikidata Q16744133 
  11. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 38
  12. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 43-44
  13. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 47
  14. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 50
  15. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 52-53
  16. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 58
  17. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 59
  18. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 62-63
  19. ^ a b Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 64
  20. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 72-73
  21. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 81
  22. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 84
  23. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 87-88
  24. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 139
  25. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 140
  26. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 145-146
  27. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 184
  28. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 190
  29. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 194
  30. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 196
  31. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 196-198
  32. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 198
  33. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 199
  34. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 201
  35. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 202
  36. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 204
  37. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 207
  38. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 208
  39. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 211
  40. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 212
  41. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 215
  42. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 216
  43. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 217
  44. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 219
  45. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 221
  46. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 224
  47. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 227
  48. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 230
  49. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 231
  50. ^ Laura Ingalls Wilder: A Biography, side 232

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Laura_Ingalls_Wilder&oldid=23434186»