Theodor Thjøtta
Theodor Thjøtta (født 17. juni 1885 i Sandnes, død 16. juni 1955 i Oslo) var norsk lege og mikrobiolog. Han er kjent for sine arbeider med dysenteribasillen, den såkalte influensabasillen og tularemi.
| Theodor Thjøtta | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. juni 1885 Sandnes | ||
| Død | 16. juni 1955 (69 år) | ||
| Beskjeftigelse | Mikrobiolog, medisinprofessor | ||
| Akademisk grad | Cand.med. (1912) | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi | ||
| Utmerkelser | Kommandør av St. Olavs Orden Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, matematisk-naturvitenskaplig klasse (1950) | ||
| Arbeidssted | Universitetet i Oslo Gades Institutt | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerTheodor Thjøtta var sønn av skomakermester Abraham Thjøtta (1857–1935) og Rakel Tjølsen (1847–1925). I ungdommen tok Thjøtta sikte på å bli sjøoffiser og var til sjøs i tre år på gamle treskuter. På en reise nede ved Sør-Afrika pådro han seg en så alvorlig handinfeksjon at en finger måtte amputeres. Dermed var den militære yrkeskarrieren stengt. Da bestemte han seg for å bli lege. Han tok examen artium ved Kongsgaard skole i Stavanger[1] i 1907 og ble cand.med. i 1912.
Karriere
redigerI 1913-15 reiste han som nyutdannet skipslege med kaptein Svend Foyn Bruun som drev hvalfangst utenfor Angola. Her fikk han nyttig erfaring med et utbrudd av basillær dysenteri blant mannskapet.
Bergen
redigerHan var fra 1915 assistent under Knud Magnus Haaland ved Gades Institutt i Bergen. Tidlig på 1900-tallet var basillær dysenteri vanlig i Bergen og hans tidligere erfaringer fra hvalfangstperioden kom vel til nytte på Gades institutt. Hans fortsatte vitenskapelige arbeide ble utviklet med innretning mot alvorlige infeksjonssykdommer som «influensabasillen» (Haemophilus influenzae) som man den gang trodde forårsaket influensa; harepest (tularemi, Francisella tularensis type B) med det første dokumenterte tilfellet i Skandinavia fra Skien i Telemark 1930[2]; Weils sykdom (leptospiros, feltfeber) og difteri, for å nevne noen. Hans totale vitenskapelige spennvidde var stor og omfattet så adskiltea områder som fra skader ved sprengning av mekanismer på Remington-geværer[3] til meget kvalifisert mikrobiologi.
Han ble den andre doktorand fra Gade i 1918, på temaet basillær dysenteri.[4] Thjøttas reviderte klassifikasjon av dystenteribasillen fikk internasjonalt gjennomslag.
Oslo
redigerEtter oppholdet i Bergen reiste han til Oslo hvor han ble den første bestyreren av Hærens bakteriologiske laboratorium som ble åpnet 15. oktober 1919, med Erik Waaler og Johs. Bøe som assistenter. Et kort opphold hadde han også i New York City 1920-21 ved Rockefeller Institute of Medical Research.
Han giftet seg med Alfhild Helene Michelet 12. november 1921.
I perioden 1912–1925 var han stipendiat i bakteriologi og serologi. Han ble utnevnt til professor i medisin ved Universitetet i Oslo 27. september 1935 for å undervise i bakteriologi, serologi og hygiene. Gjennom sitt bekjentskap med skipsreder kaptein W. Wilhelmsen fikk han en donasjon til oppførelsen av Kaptein Wilhelmsen og frues bakteriologiske Institutt på det gamle Rikshospitalet i Oslo.
Thjøtta var en inspirerende lærer og veileder for både studenter og doktorander og moderniserte den mikrobiologiske undervisning og forskning i Norge. Han innførte praktiske demonstrasjoner og laborasjoner, og i 1945 publicerade han en lærebok på norsk i tre bind, som dekket samtidens kunnskap innen mikrobiologi og bakteriologi[5]. Den var et standardverk i mange år.[6][7]
Hans interesse for medisinsk historie sammen med en ofte konkret, drastisk og kanskje sjømannsinspirert uttrykksmåte, som eksempelet nedenfot hentet fra læreboken bind II, side 351, om bittinfekajoner, medførte at boken ble både lest av studentene og innholdet ihukommet:
- «Ulcero-gangrenøse lidelser i huden finnes også undertiden hos folk som er blitt bitt i fingrene eller på hendene av andre mennesker under slagsmål. Også under boksing uten hansker har det hendt at den ene har fått ulcero-gangrenøse infeksjoner i hendene efter å ha slått motstanderen i munnen og revet sig på hans tenner. Ganske særlig ofte skal disse betendelser innfinne sig efter bitt av negrer, og da spesielt negrer med pyrrhoe. Disse negrer har blå gummer, og det har lenge vært folketro at bitt av disse var giftig. At bitt av rovdyr også regnes for meget farlig er velkjent. Løvebitt er således regnet for å gi meget farlige betendelser, når da vedkommende slipper fra løvens gap med livet.»
Utmerkelser og verv
rediger- Society of American bacteriologists, medlem 1927
- Det Norske Videnskaps-Akademi, medlem 1928, formann 1937 i mat.nat.-klassen
- Nordisk hygienisk tidsskrift, norsk redaktør
- Acta Pathologica et Microbiologica Scandinavica, medredaktør
- Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning 1950
- St. Olavs Orden, kommandør 1955
Publikasjoner
rediger- Thjøtta T. Doktorgradsavhandling Om dysenteri i Norge (1918)
- Thjøtta T. Lærebok i bakteriologi i 3 bind. Fabritius & Sønner, 3. utgave, Oslo (1946)
- Et stort antall vitenskapelige artikler i internasjonale tidsskrift om infeksjonssykdommer og bakteriologiske emner
Referanser
rediger- ^ Stavanger Aftenblad: «Kongsgård-studentene fra 1907», 13. september 1957 s.10.
- ^ Thjøtta T. Tre tilfelle av tularemia. En i Norge hittil ikke erkjent sykdom. Norsk Mag Lægevidensk 1930; 91: 224 - 36
- ^ Thjøtta, Th.: Typisk læsion ved sprengning av slutstykket paa et remingtongevær. Medicinsk Revue Januar 1916, Medicinske Selskap i Bergen
- ^ Harald G. Wiker (13.12.2011). «Theodor Thjøtta». Universitetet i Bergen. Arkivert fra originalen 27. mai 2012.
- ^ Thjøtta, Th.: Lærebok i Bakteriologi, Fabritius & Sønners Forlag, Oslo 1945
- ^ S. D. Henriksen (1955). «Theodor Thjøtta, an appreciation» (PDF). International Journal of Systematic and Environmental Microbiology (IJSEM). 5 (4): 175-177. doi:10.1099/0096266X-5-4-175.[død lenke]
- ^ Norges leger 1996 5 bind Øyvind Larsen (red)