Wikipedia

The Freewheelin’ Bob Dylan

(Omdirigert fra «The Freewheelin' Bob Dylan»)

The Freewheelin' Bob Dylan er sangeren og låtskriveren Bob Dylans andre studioalbum, utgitt i mai 1963 av Columbia Records.

The Freewheelin' Bob Dylan
Studioalbum med Bob Dylan
Utgitt27. mai 1963
Innspilt24. april 1962 - 24. april 1963 på Columbia Studios, New York City
SjangerFolkemusikk
Lengde00:50:04
Lengde50:08
SpråkEngelsk
PlateselskapColumbia Records
Produsent(er)John H. Hammond, Tom Wilson
Anmeldelse(r)
Plass i kronologi
Bob Dylan
(1962)
The Freewheelin' Bob Dylan
 The Times They Are a-Changin'
(1964)

Til forskjell fra Dylans debutalbum, Bob Dylan, som hadde bare to selvskrevne sanger, hadde Freewheelin' bare to coverlåter, den tradisjonelle «Corrina, Corrina», og «Honey, Just Allow Me One More Chance» — som var gjendiktet av Dylan.[1] Freewheelin'-albumet viste dermed Dylans låtskrivertalent for første gang.[2] Albumet startet med «Blowin' in the Wind», som skulle bli en av Dylans mest kjente sanger. I juli 1963, ble sangen en hit for folk-trioen Peter, Paul & Mary.

The Freewheelin' Bob Dylan nådde nummer 22 i USA (og solgte etterhvert til platina), og gikk senere inn på 1.-plass i Storbritannia i 1965. I 2002 ble albumet utvalgt av Library of Congress til National Recording Registry som ett av 50 innspillinger, og i 2003 ble albumet kåret til nummer 97 på Rolling Stone Magazines liste over tidenes 500 beste album.[3]

Sporliste rediger

Alle sangene er skrevet av Bob Dylan, unntatt hvor annet er notert.[4]

Side en rediger

  1. «Blowin' in the Wind» – 2:48
  2. «Girl from the North Country» – 3:22
  3. «Masters of War» – 4:34
  4. «Down the Highway» – 3:27
  5. «Bob Dylan's Blues» – 2:23
  6. «A Hard Rain's a-Gonna Fall» – 6:55
  7. «Don't Think Twice, It's All Right» – 3:40

Side to rediger

  1. «Bob Dylan's Dream» – 5:03
  2. «Oxford Town» – 1:50
  3. «Talkin' World War III Blues» – 6:28
  4. «Corrina, Corrina » (Tradisjonell) – 2:44
  5. «Honey, Just Allow Me One More Chance» (Dylan, Henry Thomas) – 2:01
  6. «I Shall Be Free» – 4:49

Innspilling rediger

Både kritikere og publikum la lite merke til Dylans debutalbum, Bob Dylan, som kun solgte 5 000 eksemplarer det første året. Innenfor Columbia Records refererte de sangeren som 'Hammond's Folly' og foreslo at kontrakten hans skulle droppes.[5] Hammond forsvarte Dylan kraftig, også Johnny Cash forsvarte Dylan.[6] Det relativt lille selskapet Prestige Records hadde uttrykt interesse for Dylan, de hadde sett Dylans potensial som låtskrivertalent.[7] Hammond var bundet til å gjøre Dylans andre album til en suksess.

Reise til England rediger

Tolv dager senere besøkte Dylan England for første gang for å opptre i et BBC-drama, The Madhouse on Castle Street, hvor han spilte «Blowin' in the Wind» og to andre sanger. Mens han var i London utforsket Dylan den lokale folkemusikken, han fikk kontakt med trubadurorganisatoren Anthea Joseph og folkesangerne Martin Carthy og Bob Davenport. «I ran into some people in England who really knew those [traditional English] songs», minnes Dylan i 1984. «Martin Carthy, another guy named [Bob] Davenport. Martin Carthy's incredible. I learned a lot of stuff from Martin».[8]

Carthy introduserte Dylan for to engelske sanger som skulle ha stor betydning for Freewheelin-albumet. Carthy lærte Dylan hans arrangement på «Scarborough Fair» som Dylan kom til å bruke som basis på «Girl from the North Country». Og en ballade fra det 19-århundre som handlet om døden til Sir John Franklin i 1847, «Lady Franklin's Lament» ga Dylan melodien for «Bob Dylan's Dream».

Fra England reiste Dylan til Italia hvor han ble med Albert Grossman som var på turne med sin klient Odetta.[9] Dylan håpet også på å komme i kontakt med kjæresten, Suze Rotolo, uvitende om at hun allerede hadde dratt tilbake til Amerika. Mens han var i Italia, gjorde Dylan seg ferdig med «Girl from the North Country» og et utkast til «Boots of Spanish Leather». Dylan returnerte så til England hvor Carthy fikk en overraskelse: «When he came back from Italy, he'd written «Girl From the North Country»; he came down to the Troubadour and said, 'Hey, here's «Scarborough Fair»' and he started playing this thing»."[10]

Tilbake til New York rediger

Da Dylan kom tilbake til New York i midten av januar, spilte han inn sin nye sang, «Masters of War» for Broadside magazine. I denne perioden ble han sammen med Suze Rotolo igjen, og han overtalte henne til å flytte tilbake til leiligheten de hadde delt i West 4th Street.[11]

Innspillingen sammenfalt i tid med Albert Grossmans beslutning om å få John H. Hammond byttet ut som Dylans produser på CBS. Ifølge Dylans biograf Howard Sounes, «The two men could not have been more different. Hammond was a White Anglo-Saxon Protestant, so relaxed during recording sessions that he sat with feet up, reading The New Yorker. Grossman was a Jewish businessman with a shady past, hustling to become a millionaire».[12] De to mennene hadde allerede kommet i konflikt på grunn av Hammonds overtaling av Dylan for å fornye sin CBS-kontrakt. Grossman var bestemt på å kontrollere hvert eneste element av Dylans karriere, men hadde også en dyp tro til Dylan. Filmskaper D. A. Pennebaker kommenterte, «I think Albert was one of the few people that saw Dylan's worth very early on, and played it absolutely without equivocation or any kind of compromise».[13]

Som resultat skaffet Columbia Dylan en ny produser, en ung, afroamerikaner kalt Tom Wilson. På den tiden hadde Wilson mer erfaring med jazzinnspillinger, og var egentlig motvillig til å jobbe med Dylan.

Wilson husket: «I didn't even particularly like folk music. I'd been recording Sun Ra and Coltrane...I thought folk music was for the dumb guys. [Dylan] played like the dumb guys, but then these words came out. I was flabbergasted».[14]

Den 24. april spilte Dylan inn fem av sine nyeste komposisjoner: «Girl from the North Country», «Masters of War», «Talkin' World War III Blues», «Bob Dylan's Dream», og «Walls of Red Wing». «Walls of Red Wing» var avslått med en gang (den var senere utgitt på The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961-1991), men de fire andre sangene ble brukt på det endelige albumet.

Det siste dramaet under innspillingen av Freewheelin' dukket opp da Dylan dukket opp på The Ed Sullivan Show 12. mai 1963. Dylan hadde valgt å spille «Talkin' John Birch Society Blues», men var informert av 'head of program practices' på CBS Television at denne sangen var potensielt ærekrenkende mot John Birch Society. I stedet for å følge TV-sensuren nektet Dylan å opptre. Ifølge biograf Clinton Heylin. «There remains a common belief that [Dylan] was forced by Columbia to pull «Talkin' John Birch Society Blues» from the album after he walked out on The Ed Sullivan Show» Den reviderte versjonen av The Freewheelin' Bob Dylan ble gitt ut 27. mai 1963; dette hadde gitt Columbia Records bare to uker å endre albumet, skrive nye omslag, og trykke og pakke inn mange nok eksemplarer av den nye versjonen til å oppfylle bestillingene. Heylin argumenterer at CBS antageligvis tvang Dylan til å ta tilbake «John Birch» fra albumet noen uker tidligere. Dylan svarte på dette ved å spille inn nytt materiale 24. april, og erstatte fire sanger («John Birch», «Let Me Die in My Footsteps», «Ramblin' Gamblin' Willie» og «Rocks and Gravel»).[15]

Sangene rediger

«Blowin' in the Wind»

«Blowin' in the Wind» er en av Dylans mest kjente låter. I bookleten for The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961-1991 skriver John Bauldie at det var Pete Seeger som først kjente igjen melodien til «Blowin' in the Wind» som en versjon av den gamle spiritual «No More Auction Block». Ifølge Alan Lomax's The Folk Songs of North America stammer sangen fra Canada der den ble sunget av tidligere slaver som hadde flyktet dit etter at Storbritannia avskaffet slaveriet i 1833. I 1978 innrømte Dylan kilden da han fortalte journalist Marc Rowland: '«Blowin' In The Wind» has always been a spiritual. I took it off a song called «No More Auction Block» — that's a spiritual and «Blowin' In The Wind» follows the same feeling.'[16] «No More Auction Block» fremført av Dylan ble spilt inn live på Gaslight Cafe i oktober 1962 og ble utgitt på The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961-1991.

Dylan skrev «Blowin' in the Wind» 9. april 1962.[17] Den ble publisert første gang i mai 1962, i den sjette utgaven av Broadside, et magasin grunnlagt av Pete Seeger som engasjerte seg i sanger med viktige emner.[18]

«Blowin' in the Wind» hadde stor innflytelse på borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet, og sangen har blitt beskrevet som bevegelsens «nasjonalsang».[19] I Martin Scorseses dokumentar om Dylan, No Direction Home, uttrykker Mavis Staples at hun ble forbauset da hun hørte sangen første gang, hun kunne ikke forstå hvordan en ung hvit mann kunne skrive noe som fanget så godt frustrasjonen og lengselen etter noe bedre hos den svarte befolkningen.

Sam Cooke var også dypt imponert over sangen og begynte å spille den live. En versjon ble tatt opp på Cookes album Live At the Copacabana fra 1964. Hans dypere respons var å skrive den tankefulle og ærverdige «A Change Is Gonna Come» som han spilte inn 24. januar 1964.[20]

«Blowin' In the Wind» ble verdenskjent da den ble spilt inn av Peter, Paul and Mary som Albert Grossman også var manager for. Singelen solgte fenomenale tre hundre tusen eksemplarer den første uken. 13. juli 1963, nådde den nummer to på Billboard-listen med salg på over en million eksemplarer. Peter Yarrow sa at da han fortalte Dylan at han kom til å tjene mer enn $5000 fra publiseringsrettighetene, ble Dylan målløs.[21]

Kritikeren Andy Gill skrev: '«Blowin' In The Wind» marked a huge jump in Dylan's songwriting. Prior to this, efforts like «The Ballad of Donald White» and «The Death of Emmett Till» had been fairly simplistic bouts of reportage songwriting. «Blowin' In The Wind» was different: for the first time, Dylan discovered the effectiveness of moving from the particular to the general. Whereas «The Ballad of Donald White» would become competely redundant as soon as the eponymous criminal was executed, a song as vague as «Blowin' In The Wind» could be applied to just about any freedom issue. It remains the song with which Dylan's name is most inextricably linked, and safeguarded his reputation as a civil libertarian through any number of changes in style and attitude."[22]

«Girl from the North Country»

NPRs Tim Riley beskriver «Girl from the North Country» som «an absence-makes-the-heart-grow-confused song, but it's suffused with a rueful itch, as though Dylan is singing about someone he may never see again». Seks år senere spilte Dylan inn sangen på nytt på albumet Nashville Skyline fra 1969, denne gangen sammen med countrylegenden Johnny Cash.

«Masters of War»

Den bitende antikrigssangen «Masters of War» er basert på Jean Ritchies arrangement av «Nottamun Town». Sangen er skrevet sent i 1962 mens Dylan var i England. Noen, blant andre Martin Carthy og Anthea Joseph, husker Dylan spille sangen i folkklubber på den tiden. Ritchie skal senere ha krevet rettighetene til sangens arrangement; ifølge en Dylanbiografi ble saken avsluttet med at Ritchie fikk $5000 fra Dylans advokater.[23]

«A Hard Rain's A-Gonna Fall»

Dylan var bare 21 år gammel da han skrev en av sine mest sammensatte sanger, «A Hard Rain's A-Gonna Fall», ofte bare kalt «Hard Rain». Det har vært sagt at Dylan spilte «Hard Rain» først på Gaslight Cafe, hvor Village-artisten Peter Blankfield var til stede: «He put out these pieces of loose-leaf paper ripped out of a spiral notebook. And he starts singing ['Hard Rain']...He finished singing it, and no one could say anything. The length of it, the episodic sense of it. Every line kept building and bursting».[24]

Dylan spilte «Hard Rain» noen dager senere på Carnegie Hall 22. september 1962, som en del av en konsert som Pete Seeger hadde organisert. Seeger var så imponert av «Hard Rain» at han gjorde en coverversjon av låten.

Mange kritikere tolket teksten til «Hard Rain» som en referanse til atombombingen, men Dylan bestred denne spesifikke tolkningen. I et radiointervju med Studs Terkel i 1963 sa Dylan,

No, it's not atomic rain, it's just a hard rain. It isn't the fallout rain. I mean some sort of end that's just gotta happen... In the last verse, when I say, 'the pellets of poison are flooding the waters', that means all the lies that people get told on their radios and in their newspapers.[25]

«Don't Think Twice, It's All Right»

Dylan introduserte «Don't Think Twice, It's All Right» som «a statement that maybe you can say to make yourself feel better...as if you were talking to yourself». Den er skrevet rundt samme periode Suze Rotolo utsatte sitt opphold i Italia. «Don't Think Twice, It's All Right» er basert på en melodi Dylan lærte av folksangeren Paul Clayton. Riley beskrev sangen som «the last word in a long, embittered argument, a paper-thin consolation sung with spite».

«Bob Dylan's Dream»

«Bob Dylan's Dream» er basert på melodien fra den tradisjonelle «Lady Franklin's Lament» som igjen er basert på den irske tradisjonelle «Cailín Óg a Stór». I «Lady Franklin's Lament» drømmer hovedpersonen i teksten om å finne sin mann, arktisutforskeren Sir John Franklin, i live. (Sir John Franklin hadde forsvunnet på en Arktis-ekspedisjon i 1845; en stein funnet på King William Island som beskrev hans dødsfall ble funnet på en annen ekspedisjon i 1859.)

«Oxford Town»

«Oxford Town» er Dylans ironiske oppramsing av hendelser på University of Mississippi i september 1962. U.S. Air Force veteranen James Meredith var den første svarte studenten som startet på University of Mississippi, lokalisert en mile unna Oxford, Mississippi og 75 miles (120 km) sør for Memphis, Tennessee. Da Meredith prøvde å delta i klassene på skolen prøvde et antall mississippiere, deriblant Mississippis guvernør Ross Barnett, å holde universitetet isolert. Til slutt måtte University of Mississippi få hjelp fra føderale tropper. Dylan svarte kjapt på hendelsen: hans sang ble publisert i november 1962-utgaven av Broadside.[26]

«Talkin' World War III Blues»

«Talkin' World War III Blues» var en spontan komposisjon laget i studio i løpet av Dylans siste innspilling for The Freewheelin' Bob Dylan.

«Corrina, Corrina»

«Corrina, Corrina» var spilt inn av The Mississippi Sheiks og deres leder Bo Carter i 1928. Sangen har vært covret av diverse artister som Bob Willis, Big Joe Turner, og Doc Watson. Det er den eneste sangen på Freewheelin' Dylan spilte inn sammen med andre musikere. Dylan låner fraser fra flere Robert Johnson-sanger: «Stones In My Passway», «32-20 Blues», og «Hellhound On My Trail».[27]

«Honey Just Allow Me One More Chance»

«Honey Just Allow Me One More Chance» er basert på «Honey, Won't You Allow Me One More Chance?», en sang som stammer fra 1890-tallet og som ble populærisert av Henry Thomas på hans innspilling fra 1928. «However, Thomas's original provided no more than a song title and a notion», skriver Heylin, «which Dylan turned into a personal plea to an absent lover to allow him 'one more chance to get along with you.' It is a vocal tour de force and...showed a Dylan prepared to make light of his own blues by using the form itself».[28]

«I Shall Be Free»

«I Shall Be Free» er en gjendiktning av Leadbelly's «We Shall Be Free», som ble fremført av Leadbelly, Sonny Terry, Cisco Houston, og Woody Guthrie. Ifølge musikkologisten Todd Harvey har Dylans versjon melodien fra Guthrie-innspillingen med unntak av signaturrefrenget («We'll soon be free/When the Lord will call us home»). Det meste av Dylans versjon beskriver sangerens urolige forhold til kvinner, og noen slående referanser fra den moderne kulturen: en telefonsamtale fra JFK, en satire om TV-reklame, og noe om vidunderlig drikking. Plassert på slutten av Freewheelin', sørger denne sangen for en lett avslutning på en LP med ellers følelsesladede tekster.[29]

Outtakes rediger

Manus til «Talkin' John Birch Society Blues» dukket først opp i debututgaven av Broadside Magazine sent i februar 1962. Magasinet var grunnlagt av Pete Seeger og Sis Cunningham og var dedikert til å publisere moderne folkesanger. Dylan ble introdusert for Cunningham gjennom Seeger, og i løpet av hans første møte med Cunningham spilte Dylan sangen for henne. En ironisk, men morsom satire, det ville bli den første av mange bidrag til Broadside magazine.

«The best of Dylan's early protest songs», ifølge Clinton Heylin, «'Let Me Die in My Footsteps' placed a topical preoccupation – the threat of nuclear war – inside a universal theme – 'learning to live, 'stead of learning to die».

«I was going through some town...and they were making this bomb shelter right outside of town, one of these sort of Coliseum-type things and there were construction workers and everything», minnes Dylan til Nat Hentoff i 1963. «I was there for about an hour, just looking at them build, and I just wrote the song in my head back then, but I carried it with me for two years until I finally wrote it down. As I watched them building, it struck me sort of funny that they would concentrate so much on digging a hole underground when there were so many other things they should do in life. If nothing else, they could look at the sky, and walk around and live a little bit, instead of doing this immoral thing».

Det er uklart om «Mixed Up Confusion» noen gang var en seriøs kandidat for The Freewheelin' Bob Dylan, men den var gitt ut av Columbia som kun single i løpet av julehandelen. Dylan hadde vært en fan av rock & roll helt siden barndommen og «Mixed Up Confusion» var den første låten som kunne minne om rockabilly-innspillingene han hørte som ungdom. Det var også den første innspillingen Columbia satte han sammen med ett studioband.

Selv om den ikke var spilt inn for albumet ble «Tomorrow Is a Long Time» skrevet og laget demo av under innspillingen av albumet. Hvis den ikke var inspirert av personlige opplevelser som skjedde på den tiden, var det i hvert fall en refleksjon av dem, den er sunget fra en fortellers syn som nekter å legge seg i sin seng enda en gang inntil hans egen sanne kjærlighet er tilbake. Ofte er den vurdert som en av Dylans beste kjærlighetssanger. Dylan ga ut «Tomorrow Is a Long Time» i 1971 på Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II fra en liveopptreden i Town Hall-konserten 12. april 1963. (Heylin beskriver Town Hall-opptredenen som «an achingly lovely rendition of his most tender song».

Tidligere i 1971, ga Rod Stewart ut en coverversjon av «Tomorrow Is a Long Time» på albumet Every Picture Tells a Story, en av hans mest populære album. Ironisk spilte Dylan sangen inn i 1970 i løpet av New Morning-innspillingen, med backingband og sangere, og et uvanlig uptempo bluesarrangement. Denne versjonen har dukket opp på bootlegs.

Den lange perioden innspillingen foregikk over gjorde at et stort antall sanger ikke fikk plass på albumet. Flere egenkomponerte sanger og coverlåter ble spilt inn. Noen kom han til å spille inn på nytt senere, og andre ble gitt ut offisielt på The Bootleg Series. En stor del av sangene er fortsatt uutgitt, men de sirkulerer som bootlegger. En live versjon av «Talkin' John Birch Society Blues» omdøpt til «Talkin' John Birch 'Paranoid' Blues» ble gitt ut på The Bootleg Series, men studioversjonen er fortsatt uutgitt.

Dette er kjente outtakes fra album:[30]

  • «Baby, Please Don't Go» (uutgitt)
  • «Ballad of Hollis Brown» (uutgitt): Dylan spilte inn denne på nytt for sitt neste album The Times They Are a-Changin’.
  • «The Death of Emmett Till» (uutgitt)
  • «Going to New Orleans» (uutgitt)
  • «Hero Blues» (uutgitt)
  • «(I Heard that) Lonesome Whistle» (Hank Williams, Jimmie Davies) (uutgitt)
  • «Kingsport Town» (utgitt på The Bootleg Series 1-3)
  • «Let Me Die in My Footsteps»: en redigert versjon av sangen uten siste verset er gitt ut på The Bootleg Series 1-3. Den fullstendige versjonen sirkulerer.
  • «Milkcow's Calf Blues» (uutgitt)
  • «Mixed Up Confusion» (utgitt på Biograph)
  • «Quit Your Lowdown Ways» (utgitt på The Bootleg Series 1-3)
  • «Sally Gal» (utgitt på No Direction Home: The Bootleg Series Vol. 7)
  • «Rambling, Gambling Willie» (utgitt på The Bootleg Series 1-3)
  • «Rocks and Gravel» [aka «Solid Road»] (uutgitt)
  • «Talking Bear Mountain Picnic Massacre Blues» (utgitt på The Bootleg Series 1-3)
  • «Talking Hava Negiliah Blues» (utgitt på The Bootleg Series 1-3)
  • «Talkin' John Birch 'Paranoid' Blues» (live versjon utgitt på The Bootleg Series Vol. 6: Bob Dylan Live 1964, Concert at Philharmonic Hall)
  • «That's Alright Mama» (uutgitt)
  • «The Walls of Redwing» (utgitt på The Bootleg Series 1-3)
  • «Watcha Gonna Do» (uutgitt)
  • «Wichita» (uutgitt)
  • «Worried Blues» (utgitt på The Bootleg Series 1-3)

Promotering av utgivelsen rediger

Dylan promoterte albumet ved å delta i radioprogrammer og holde konserter. Dylan opptrådte på Monterey Folk Festival, hvor Joan Baez ble med og sang duett på Dylans «With God on Our Side» (som ikke ble spilt inn før hans neste album). Baez var på denne tiden på toppen av sin berømmelse; hun hadde vært på forsiden i Time i november året før. Opptredenen bidro til å sette fart i Dylans karriere, det var også begynnelsen på et romantisk forhold mellom de to.[31]

I juli opptrådte Dylan på den andre Newport Folk Festival. Der opptrådte også Peter, Paul and Mary som den helgen nådde nummer to på Billboards popliste med deres versjon av «Blowin' in the Wind». Baez var også på Newport, og hun spilte med Dylan to ganger, en gang på hennes sett, og en på hans.

The Freewheelin' Bob Dylan hadde vært tilgjengelig siden sent i mai, men til tross for kontroversen omkring Dylans avbrutte opptreden på Ed Sullivan show, tiltrakk ikke albumet seg mange anmeldelser fra mainstream-pressen. Det solgte moderat etter utgivelsen, men med Dylans opptreden på Newport, Baez's påtegnelse, og populære coverversjoner av hans låter fra både Baez, Odetta og Peter, Paul and Mary, begynte salget å stige og flere fikk vite om albumet. Dylan's venn Bob Fass husker at etter Newport fortalte Dylan ham at «suddenly I just can't walk around without a disguise. I used to walk around and go wherever I wanted. But now it's gotten very weird. People follow me into the men's room just so they can say that they saw me pee».[32]

I september kom endelig albumet inn på Billboard's albumliste. Den høyeste plasseringen den fikk var nummer 22.[33] The Freewheelin' Bob Dylan vil bli husket som det albumet som introduserte Dylans talent for det store publikummet.

I mars 2000 fortalte Van Morrison det irske rockemagasinet Hot Press om innflytelsen Freewheelin' hadde på han: «I think I heard it in a record shop in Smith Street. And I just thought it was incredible that this guy's not singing about 'moon in June' and he's getting away with it. That's what I thought at the time. The subject matter wasn't pop songs, ya know, and I thought this kind of opens the whole thing up...Dylan put it into the mainstream that this could be done».

The Beatles var også imponert. George Harrison husket, «We just played it, just wore it out. The content of the song lyrics and just the attitude — it was incredibly original and wonderful».[34]

Coveromslag rediger

Coveret er et fotografi av Dylan og hans kjæreste på den tiden, Suze Rotolo. Bildet var tatt av Columbia Records fotograf Don Hunstein på hjørnet av Jones Street og West 4th Street i Greenwich Village, New York City – bare et par meter unna der hvor paret bodde på den tiden.[35] Forholdene bak bildet er beskrevet av Rotolo i A Freewheelin' Time: A Memoir of Greenwich Village in the Sixties.[36]

I populærkulturen rediger

  • I filmen Vanilla Sky går hovedpersonen David nedover gaten med Sofia, på samme måte som på albumcoveret, til og med med identiske biler.
  • En av Pete Dohertys soloakustiske album fikk navnet The Freewheelin' Pete Doherty som en hyllest til Dylan-albumet.
  • Mudhoney-medlem Mark Arm har gitt ut en solo singel kalt, The Freewheelin' Mark Arm.

Personell rediger

Fotnoter og referanser rediger

  1. ^ Harvey, The Formative Bob Dylan, 43
  2. ^ Gray, The Bob Dylan Encyclopedia, 243
  3. ^ The RS 500 Greatest Albums of All Time Arkivert 22. juni 2013 hos Wayback Machine.. Rolling Stone. 18. november 2003
  4. ^ «The Freewheelin' Bob Dylan on Dylan's official web-site». Bob Dylan.com. Arkivert fra originalen 6. januar 2009. 
  5. ^ Gilliland, John (1969). «Show 31 – Ballad in Plain D: An introduction to the Bob Dylan era» (audio). Pop Chronicles. Digital.library.unt.edu.  Track 3.
  6. ^ Scaduto, Bob Dylan, 110
  7. ^ Heylin (2003), side 100
  8. ^ Rolling Stone, June 21, 1984, re-printed in Cott (ed.), Dylan on Dylan: The Essential Interviews, 295–296
  9. ^ Sounes, Down The Highway: The Life Of Bob Dylan, p.127
  10. ^ Heylin (2003), side 110
  11. ^ Heylin (2003), side 114
  12. ^ Sounes 2001, s. 124
  13. ^ Heylin (2003), side 197
  14. ^ Heylin (2003), side 115
  15. ^ Heylin (2003), sidene 114–117
  16. ^ Sitert fra John Bauldies tekst i bookleten til The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961-1991
  17. ^ Myhr, side 40
  18. ^ Williams, Dylan: a man called alias, 42
  19. ^ Bob Cohen (28. januar 2008). «How Blowin' In The Wind came to be». RightWingBob.com. Arkivert fra originalen 6. juli 2012. 
  20. ^ Gray, The Bob Dylan Encyclopedia, 149-150
  21. ^ Sounes, Down The Highway: The Life Of Bob Dylan, p.135
  22. ^ Gill, My Back Pages, 23
  23. ^ Sounes, Down The Highway: The Life Of Bob Dylan, p.132
  24. ^ Heylin (2003), side 102
  25. ^ re-printed in Cott (ed.), Dylan on Dylan: The Essential Interviews, p.7-9
  26. ^ Gill, My Back Pages, 32–33
  27. ^ Harvey, The Formative Bob Dylan, pp.20-22
  28. ^ Heylin (2003), side 99
  29. ^ Harvey, The Formative Bob Dylan, p.51-52
  30. ^ bobsboots.com entry
  31. ^ Heylin (2003), sidene 119–125
  32. ^ Heylin (2003), side 120
  33. ^ «Dylan on US charts». Expecting Rain. 
  34. ^ Mojo magazine, December 1993
  35. ^ «NYC Album Art: The Freewheelin' Bob Dylan». Gothamist. 18. april 2006. Arkivert fra originalen 28. mars 2010.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 28. mars 2010. Besøkt 20. desember 2008. 
  36. ^ Rotolo, Suze (2008). A Freewheelin' Time: A Memoir of Greenwich Village in the Sixties. New York: Broadway Books. ISBN 0767926870. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=The_Freewheelin’_Bob_Dylan&oldid=24141779»