Tettbebyggelse

Tettbebyggelse betegner et større eller mindre geografisk avgrenset område som er preget av tett bebyggelse, særlig bolighus. Tettbebyggelser kan omfatte deler eller kjernen av en by eller et tettsted, et sentrum eller knutepunkt i en bygd eller kommune, et strandsted, en ansamling av bygninger og hus rundt brygger og kaier langs kysten, stasjonsbyer langs jernbanen samt byggefelt og boligområder i en viss avstand fra etablerte byer og større sentra. En tettbebyggelse består ofte en blanding av bygninger med boliger, butikker og servicefunksjoner.

Begrepet tettbebyggelse har ingen formell definisjon til forskjell fra tettsted, som på 1950-tallet ble introdusert i norsk som et formelt statistisk begrep for et sted med mer enn 200 innbyggere hvor bygningene har en innbyrdes avstand på 50 meter eller mindre. Ordet tettbebyggelse ble i denne sammenheng vurdert og funnet for tungvint.^[1]

Begrepet tettsted ble straks et ord i norsk dagligspråk for en tettbebyggelse som ikke var stor eller viktig nok til å kalles by.

Referanser

^ Myklebost nevner mange språklige forsøk på å lage et ord for nettopp slike steder: tettgrend, tettbygd, bybygd og bygdeby. De gir alle feil assosiasjoner, mente M., de kunne ikke brukes om Oslo, Lillestrøm eller Berlevåg. Bygdeby var mest velklingende. Hussamling ble også forkastet. Tettbebyggelse og bymessig strøk var tungvinte uttrykk. Til slutt introduseres tettbygg og tettsted. Begge er kunstord som geografen står fritt i å gi det innhold han selv måtte ønske. Tettsted karakteriserer M. som en ordrett og fantasiløs oversettelse fra det svenske tätort. Alternativet tettbygg var en kortform av tettbebyggelse, men stavelsen bygg ga assosiasjoner til byggevirksomhet og konkrete bygninger. M. hadde selv forsøksvis introdusert tettbygg som sitt nye begrep, men fikk motbør fra kollegaer som var avvisende. Dette får være forfatterens peccavi før han nå lanserer betegnelsen tettsted, som er mer blass og nesten for fri for assosiasjonsinnhold, i det man kunne ønsket en viss antydning om på hvilken måte stedet er tett. Hallstein Myklebost: Norges tettbygde steder 1875 – 1950, Oslo 1960, s. 46 – 47

[1] Myklebost nevner mange språklige forsøk på å lage et ord for nettopp slike steder: tettgrend, tettbygd, bybygd og bygdeby. De gir alle feil assosiasjoner, mente M., de kunne ikke brukes om Oslo, Lillestrøm eller Berlevåg. Bygdeby var mest velklingende. Hussamling ble også forkastet. Tettbebyggelse og bymessig strøk var tungvinte uttrykk. Til slutt introduseres tettbygg og tettsted. Begge er kunstord som geografen står fritt i å gi det innhold han selv måtte ønske. Tettsted karakteriserer M. som en ordrett og fantasiløs oversettelse fra det svenske tätort. Alternativet tettbygg var en kortform av tettbebyggelse, men stavelsen bygg ga assosiasjoner til byggevirksomhet og konkrete bygninger. M. hadde selv forsøksvis introdusert tettbygg som sitt nye begrep, men fikk motbør fra kollegaer som var avvisende. Dette får være forfatterens peccavi før han nå lanserer betegnelsen tettsted, som er mer blass og nesten for fri for assosiasjonsinnhold, i det man kunne ønsket en viss antydning om på hvilken måte stedet er tett. Hallstein Myklebost: Norges tettbygde steder 1875 – 1950, Oslo 1960, s. 46 – 47

[1]