Terje Kalheim

Terje Kalheim (født 1952) er en norsk politiker som representerer Arbeiderpartiet, og er ansatt i LOs internasjonale avdeling. Han tilhørte Sosialistisk Venstreparti (SV) og var byråd for kultur og byutvikling i Oslo 30. september 1992 til 25. oktober 1995, i SV-Ap-byrådet som ble ledet av Rune Gerhardsen. I sin tid i byrådet var han blant annet ansvarlig for avtalen mellom Oslo kommune og Blitz-huset som ble forhandlet frem i 1994.

Terje Kalheim
Født		21. sep. 1952 (71 år)
Beskjeftigelse		Politiker
Parti		Arbeiderpartiet Sosialistisk Venstreparti
Nasjonalitet		Norge

Han gikk på Sogn Yrkesskole fra 1968 til 1970. Han jobbet siden i Oslo Sporveier, hvor han også var fagforeningsleder. På slutten av 1980-tallet var han styremedlem i den EU-kritiske organisasjonen Opplysningsutvalget om Norge og EF. I november 1990 ble han valgt til nestleder i Nei til EF. 19. september 1991 publiserte Vårt Land et intervju med ham som sjokkerte deler av organsisasjonen. Han mente det ville være vanskelig for Norge å stå utenfor om Finland og Sverige ble med. Han kritiserte også Senterpartiets argumentasjon: «Ingenting er enklere enn å gjøre som Anne Enger Lahnstein: Reise land og strand rundt og trekke EFs meninger og holdninger etter hårene. Det gir mange stemmer, men kan også representere en naiv overforenkling av EFs politikk.» Flere lokallagsledere mente Kalheim måtte trekke seg som nestleder, men han fikk også støtte fra flere, blant annet SV-politikerne Raymond Johansen, Paul Chaffey og Berge Furre. Aftenposten rapporterte om en «isfront» mellom nestlederen og leder Kristen Nygaard. Etter at Kalheim ble byråd i Oslo trakk han seg som nestleder i oktober 1991.

Byrådene Kalheim og Raymond Johansen meldte seg etter valgnederlaget i 1995 ut av SV og inn i Arbeiderpartiet, etter at de under EU-kampen hadde markert seg som EU-tilhengere og ikke fått renominasjon på sikker plass til bystyret for Oslo SV.

Han er sønn av fagforeningsmannen og EF-motstanderen Ragnar Kalheim, som i sin tid meldte overgang fra Arbeiderpartiet og ble en av frontfigurene i dannelsen av SV inntil sin død i 1974.