Telefoni på Færøyene
Telefoni på Færøyene kom med en telefonlinje mellom Vestmanna og Tórshavn i 1905.
.jpg)
Bonden Ólavur á Heygum i Vestmanna skrev til Lagtinget i 1901 om hvilken betydning telefonen ville få for det færøyske samfunnet. Han mente at en linje mellom Vestmanna og Tórshavn kunne være til stor nytte, fordi dette var viktige fiskerihavner.[1]
Brevet ser ikke ut til å ha gjort nevneverdig inntrykk på Lagtinget, så bonden søkte Lagtinget om tillatelse til å legge en telefonlinje selv. Saken ble behandlet av en nemnd på fem personer, og tre av dem ville avvente den danske statens telefonutbygging. Ólavur á Heygum fikk likevel tillatelse, slik at linjen hans senere kunne bli kjøpt opp av staten, og i 1905 la han endelig linjen mellom Vestmanna og Tórshavn. Kostnaden var 28 281 kroner og 14 øre. De første husene som fikk innlagt telefon var dermed i Geil i Tórshavn, hos Hans Bærentsen på Sund, Óli Kristian Debess på Oyrareingir, Ole Jacobsen i Kvívík og Ólavur á Heygum selv.[1][2]
I 1906 søkte Ólavur á Heygum om tillatelse til å bygge ut telefonnett over hele Færøyene, men samme år besluttet Lagtinget selv å begynne en landomfattende utbygging. Det ble også lagt en kabel i Sandagerði i Tórshavn, hvor det fra samme år var telegrafforbindelse til omverdenen, etter at Det Store Nordiske Telegraf-Selskab fikk konsesjon og åpnet sin sjøkabel til Shetland og Island.[1][2][3] En slik kabel ble første gang påtenkt i 1853.[4] I 1906 begynte også Telefonverk Føroya Løgtings (nå Føroya Tele) å sette over telefonsamtaler på Færøyene. Bokholder Anton Degn var televerkets første direktør fra 1906 til 1912.[5]
En færøysk kjøpmann fikk sist høst lagt telefonlinjen innom kramboden sin, og begynte straks å bruke den. Han skal snakke med en mann på Borðoy, men noe virker ikke. Kjøpmannen spør og spør, men skjønner ingenting av ulyden og de forvrengte ordene. De på telefonsentralen vrenger seg i latter. De ber kjøpmannen om å si navnet sitt og så snakke færøysk. Han ble henrykt over at telefonen kunne forstå færøysk. Han slo fast at det ikke nyttet å snakke dansk i denne telefonen.
I 1930 var alle bygder tilknyttet telefonnettet, men Suðuroy var ikke tilknyttet resten av øygruppen, så mellom Tórshavn og Tvøroyri var det bare radiotelegrafforbindelse. I 1954 la man den første telefonlinjen til utlandet, en undersjøisk kabel til Danmark.[5][6][7]
I 1953 ble telefonnettet i Tórshavn-distriktet automatisert. Etter at telefonnettet ved Sundini ble automatisert i 1976, ble resten av landet omfattet av samme ordning i 1978, og de gjenværende sentralbordene og telefonstasjonene ble overflødige.[5][8] Siden 1989 har det også blitt utbygd et mobilnett over hele øygruppen.[5] I 2015 var det anslagsvis 17 000 fasttelefoner (34 per 100 innbyggere) og 63 000 mobiltelefoner på Færøyene (126 per 100 innbyggere).[7]
Referanser rediger
- ^ a b c «Fyrsta telefonin». Tráðurin (færøysk). Føroya Tele (2). 1998.
- ^ a b «Telefon og traadløs Telegraf paa Færøerne». Norges Sjøfartstidende: 2. 12. juli 1906.
- ^ «A Telegraph Cable to Iceland and the Faeroes». The Times (engelsk). London: 8. 24. juli 1906.
- ^ Madsen, C.L. (1883). Den nord-atlantiske Telegraf over Færøerne, Island og Grønland. Geografisk Tidsskrift (dansk). 7. s. 87. ISSN 0016-7223.[død lenke]
- ^ a b c d «Søgan hjá Føroya Tele» (færøysk). Føroya Tele. Arkivert fra originalen 16. januar 2017. Besøkt 13. januar 2017.
- ^ «Telephone cable to Iceland and the Faroes». The Times (engelsk). London: 5. 4. april 1959.
- ^ a b «Faroe Islands». The World Fact Book (engelsk). CIA. Arkivert fra originalen 6. mai 2019. Besøkt 13. januar 2017.
- ^ «Automattelefonin í Føroyum næstan komin undir land». Myndablaðið NÚ (færøysk) (2). 1976.