Tanagrastatuetter

Tanagrastatuetter er en type formstøpte greske terrakottafigurer som ble produsert fra slutten av 300-tallet f.Kr., hovedsakelig i byen Boiotia i Tanagra, nord for den østlige delen av Korintbukta. De ble overtrukket med en flytende hvit glasur før de ble brent og stundom også malt etterpå i naturalistiske fargenyanser med vannfarger, eksempelvis som med den berømte «Dame en Bleu» («Frue i blått») i Louvre i Paris (se illustrasjon). Forskerne har undret seg hvorfor et landlig sted som Tanagra har skapt slik fine og terrakottafigurer i en «urban» stil.

Formstøpt nakengudinne i terrakotta (Det gresk-romerske museum i Alexandria).

Tanagrastatuettene avbildet faktiske kvinner, og stundom også gutter og menn, i hverdagsklær med familiære tilknytninger som hatter, kranser eller vifter. Noen karakterstykker^[1] kan representere faste figurer fra Menanders «Nye teater» og andre dramatikere. Andre figurer fortsetter en tidligere tradisjon med formstøpte terrakottafigurer som ble brukt som kultbilder eller votivgaver. De var generelt produsert i størrelsen 10 eller 20 cm høye.

Coraplaster eller skulpturer av modeller som frambrakte støpeformen avslører figuren som kropp under folder av himation som ble slengt rundt skuldrene som en kappe eller dekke til hodet, og lignende.

Oppdagelse

Tanagrastatuetter hadde ikke vært videre kjent før slutten av 1860-tallet da en gresk bonde i Vratsi i Boiotia begynte å avdekke graver som strakte seg over mange århundrer. Hovedfunnene, hovedsakelig fra 300-tallet og 200-tallet f.Kr., ble sikret i 1874. Innenfor og utenfor disse gravene fra den hellenistiske perioden, 200-tallet til 100-tallet f.Kr., befant det seg mange små terrakottafigurer. Et stort antall ble funnet ved utgravninger på steder i Tanagra identifiserte byen som kilden til figurene som også ble eksportert til fjerne steder. I tillegg ble disse figurene også gjort ved andre steder langs Middelhavet, blant annet Alexandria, Tarentum i Magna Graecia, Centuripe i Sicilia og Myrina i Mysia.

Figurene appellerte til 1800-tallets middelklasses sans for realisme og tanagrastatuettene inngikk i europeernes visuelle repertoar. Den franske maleren og skulptøren Jean-Léon Gérôme skapte en skulptur i flere farger som gjenspeilte tanagrastatuettenes ånd^[2], og en fransk kritiker beskrev motebevisste kvinner portrettert i disse statuettene som «den antikke verdens pariserinner».^[3] Oscar Wilde i sitt skuespill An Ideal Husband (En ideell ektemann, 1895) introduserer figuren Mabel Chiltern (blant ytterligere beskrivelser) som «hun er faktisk som en tanagrastatuett, og ville bli ganske irritert om hun ble sagt så». Under presset fra samlernes store etterspørsler begynte det å dukke opp falske statuetter.^[4]

Referanser

^ Hodet og torsoen til en komedieskuespiller som bærer en grotesk satyrmaske kan beskues på Musée du Louvre i Paris.
^ Jean-Léon Gérôme, Working in Marble, or The Artist Sculpting Tanagra, 1890
^ Dahesh Museum, Gérôme's Tanagra, 2001.
^ Zink & Porto 2005 rapporterer at 20 prosent av tanagrastatuettene ved British Museum har siden blitt identifisert som forfalskninger.

Litteratur

Besques-Mollard, Simone (1950): Tanagra (Paris: Braun)
Tanagra – Myth and Archaeology Exhibition, Paris, 2003; Montreal, 2004.

Eksterne lenker

[1] Hodet og torsoen til en komedieskuespiller som bærer en grotesk satyrmaske kan beskues på Musée du Louvre i Paris.

[2] Jean-Léon Gérôme, Working in Marble, or The Artist Sculpting Tanagra, 1890

[3] Dahesh Museum, Gérôme's Tanagra, 2001.

[4] Zink & Porto 2005 rapporterer at 20 prosent av tanagrastatuettene ved British Museum har siden blitt identifisert som forfalskninger.

[1]

[2]

[3]

[4]