Sygard Grytting

Sygard Grytting er en gammel gård i Sør-Fron kommune midt i Gudbrandsdalen. Navnet «Grytting» kommer ifølge Oluf Rygh av det norrøne ordet «grjót», som betyr stein.

Inntunet på Sygard Grytting

Foto: Erlend Bjørtvedt

Skinnbrev skrevet i 1343 omtaler første gang den såkalte "svevnstova" (soveloftet) på Sygard Grytting.

Sygard Grytting har trolig tilhørt samme slekt siden 1300-tallet. Dagens eier (per 2016) er 16. generasjon siden år 1534. På tunet, som består av mange laftede bygninger, ligger et fredet loft. Det er et langloft med to rom i hver etasje og med en åpen svalgang langs fronten mot tunet. Gården har lange gjestetradisjoner. Per 2016 henter Sygard Grytting sine inntekter fra turisme og landbruk.

Sygard Grytting er tildelt Olavsrosa.

Gjestetradisjon

I 1343 møttes noen av landets mektigste menn i ”suemfstofuonne j Grytingh a Frone sydra gardenom ” (dvs. svevnstova på Sygård Grytting på Fron). Det gjaldt deling av en stor arv, der barnebarnet til kong Håkon V Magnusson, baron Sigurd Haftorson fra Sudrheim, var den ene arveparten. 

I 1775 beskrev historiker Gerhard Schøning ganske detaljert en usedvanleg bygning i tre etasjer på Grytting som ”berettes at have tient til kloster”. I 1785 skrev prost Hiorthøy om munkekloster både på Grytting og nabogården Rolstad. I dag mener fagfolk at det var valfarten av pilegrimmer (munkar) til Nidaros som skapte denne tradisjonen.. 

Svevnstova/ ”klosteret”/ middelalder herberget ble borte for allmenheten i 200 år fordi prosten i 1785 skrev at bygningen er ” for nogle år siden nedrevet”. Omkring 1780 ble hele tunet på Sygård Grytting flyttet høyere opp på eiendommen. Prosten var ikke kjent med at storloftet fra middelalderen ble bygget om i det nye tunet, slik tradisjonen var på gården. Først i 1985 undersøkte riksantikvaren ved Arne Berg bygningen, og fant ut at den hadde finndalslaft (dvs. fra før svartedauden i 1350) og at dimensjonen var landets største loft fra katolsk tid. Det kan vanskeleg tenkes at det var flere slike store loft på samme gård uten at det ble nevnt i 1775. 

Brosjyre fra Grytting Pensjonat 1920

De største forandringene i 1780 med middelalderherberget på Grytting var svalgangen og tredje etasjen, samt vinduer og dører. 

Fra 1917–1958 var det pensjonatdrift i nedre hovedbygningen som i dag er historisk hotell. De markedsførte da ”ren luft, rent drikkevann, vel-laget og kraftig kost fra gårdens egen produksjon og naturskjønne omgivelser”. 

Gårdsnavn

Grytting er ifølge Oluf Rygh dannet av gammelnorsk grjot som betyr stein og avledningsending. Endingen kan være –vin, som betyd eng, slette. Altså stein-slette. Vin-navnene blir regnet å være fra folkevandringstiden 200-400 e.Kr. Grytting er det eldste navnet i grenda Ryssland som har et særdeles rikt oldtidsfunn fra 300.e.Kr. 

I tidlig middelalder er Grytting to gårder; Sygård og Nordgård. Sygård betyr altså søre gården og opptrer skriftlig i 1343 slik; ”grytingh a frone sydra gardenom”. I muntlig tale blir stort sett bare Grytting brukt.

Den doble konsonanten (tt) dukker opp skriftlig på 1500-tallet og er nok dansk påvirkning. 

Slektstradisjon

Sygård Grytting har trolig tilhørt samme slekt siden 1300-tallet. 

I rettsdokumenter fra 1534 ser man eksempel på den 1000-årige særnorske odelsloven. Gården kom da over på inngiftet ektefelles familie. Men i en vidløftig ankesak til en høyare rett på Hamar vant slekten tilbake ”det faste gods”, som etter norsk lov ikke skulle komme i ”utarv”, mens ektefelles familie fikk beholde ”løsepenge” (løsøre). For å finne rettmessige eiere, ble slekten ført tilbake til 1300-tallet. 

Regnet fra 1534 er Stig S. Grytting 16. generasjons eier i familien. Hans O. Grytting var eier 1955–1989.

Landbruk 

Lam på Grytting

Høykøjøring på Grytting

I dag er landbruket spesialisert til sau, korn, gressproduksjon og skogsdrift. 

I gammel tid var driften svært allsidig og gården var selvforsynt med det meste. Dyretallet på hovedbruket i 1865 er: 9 hester, 34 kyr, 26 sauer, 1 geit, 7 griser pluss dyrene på 6 husmannsplasser. Fronsbygdene var fra gammelt av ”kornkammeret” i Gudbrandsdalen. Mye gikk til bergstaden Røros. I dalstrøkene var utmark og seter med kraftig fjellbeite en stor del av ressursgrunnlaget. I 1860-årene kom Gudbrandsdalsosten og ble en gjev vare med stor innvirkning på økonomien i dalen. Da mekaniseringa av landbruket skjøt fart på siste halvdel av 1800-tallet ble den tunge døla-hesten attraktiv og hesteavl tilleggsnæring for flere i midt-dalen. 

Litteratur

• Berg, Arne. Norske Tømmerhus frå Mellomalderen, Bind 2
• Engen, Arnfinn. Skysstell og skysstasjonar Gudbrandsdalen. Bruket forlag. Lillehammer 2009
• Prof. Steen, Sverre. Ferd og fest
• Hovdhaugen, Einar (1973). Gardar og slekter i Fron, Bind 1 Sør-Fron. Fron Historielag, Otta 1973.

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• (en) Sygard Grytting – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Olavsrosa hos Norsk Kulturarv
• (no) «Sygard Grytting». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
• Skulpturstopp på Sygard Grytting: "FLOKK" av Gitte Dæhlin