Subjekt (grammatikk)

Subjekt er en grammatisk funksjon på linje med verbal, objekt, predikat og adverbial.

Egenskaper ved subjekt

Setningsleddet subjekt er som regel en substantivfrase (også kalt nomenfrase), dvs. en frase som har enten et substantiv eller et pronomen som kjerne.

Alle fullstendige og selvstendige setninger er satt sammen av et subjekt og et predikat. Predikatet uttrykker handlingen/hendelsen det er snakk om (det utsier noe om noe). Subjektet uttrykker den mest prominente deltakeren i handlingen/hendelsen (noe som det blir utsagt noe om). I setningen «De små barna synger fint». er De små barna subjektet og synger fint predikatet. Dersom vi tar bort subjektet i denne setningen, blir den ufullstendig. Det blir ofte sagt at subjektet er «den som utfører handlingen», men dette stemmer ikke alltid. Subjektet kan vise til begge de semantiske rollene agens (den «handlende») og patiens (den handlingen går utover). I følgende eksempler ser vi nettopp dette, i setning (1) er mannen subjekt (og fisken objekt) mens i setning (2) er fisken subjekt.

1. Mannen kokte fisken i stykker.
2. Fisken kokte i stykker.
3. Fisken kokte mannen i stykker.

Dessuten kan setning (1) formuleres slik uten at meningsinnholdet forandres slik det er vist i (3). I setning (3) er mannen fortsatt subjektet og fisken objektet. Objektet er imidlertid flyttet frem til førsteplass i setningen for å fremheve hva som skjedde med det, i dette tilfellet fisken. Ei slik setning kalles ei setningsknute. En slik setningstruktur er hensiktsmessig når spørsmålet er «Hva skjedde med fisken?» (1) er derimot et adekvat svar på spørsmålet «Hva gjorde mannen (med fisken)?»

Subjekt i norsk

For å finne subjektet i en setning på norsk, kan vi gjøre den om til et ja/nei-spørsmål.

• Fisken kokte i stykker. → Kokte fisken i stykker?
• Fisken ble spist av katten. → Ble fisken spist av katten?

Selv om katten spiser fisken, og utfører handlingen, er det likevel fisken som er subjektet. Subjektet kan derfor defineres som den nomenfrasen som står rett etter det finitte verbet i et direkte ja/nei-spørsmål. (Et finitt verb er et verb som står i presens eller preteritum).

En setning som «Marit likte Per godt» er tvetydig på norsk fordi den kan leses med enten Marit eller Per som subjekt. For å få en entydig setning, kan vi sette inn et finitt (hjelpe)verb: «Marit har likt Per godt». (Marit=subjekt) vs. «Marit har Per alltid likt godt». (Per=subjekt). Dersom setningen har flere verb, vil subjektet enten stå først i setningen eller mellom det finitte (hjelpe)verbet og det infinitte (hoved)verbet. Pronomen som fyller subjektsfunksjonen har på norsk nominativ kasus (ofte kalt «subjektsform» i skolegrammatikken). Med utgangspunkt i setningen «Marit liker Per godt», kan vi lage utvetydige versjoner dersom vi bytter ut navna med pronomen: «Jeg liker deg godt» vs. «Meg liker du godt».

For å finne subjektet i en setning på norsk, har vi altså to tester vi kan bruke:

• Omskriving til et ja/nei-spørsmål. Subjektet vil da stå rett etter det finitte (tempusmarkerte) verbet.
• Omskriving med pronomen.

Moderne norsk har et krav om at alle setninger skal ha et realisert subjekt (med unntak av imperativ- og infinitivssetninger). Det gjør at vi må sette inn det formelle subjektet det når subjektet ikke blir tildelt noen semantisk rolle fra verbet (som i «Det regner»).

I norsk kan subjektet defineres ut fra posisjon. I andre språk vil det kunne defineres ut fra andre kriterier slik som f.eks. kasusbøyning.

Kilder

• Åfarli, T. og Sakshaug, L. 2006. Grammatikk: Syntaks og morfologi med norsk i sentrum. Samlaget, Oslo.