Åpne hovedmenyen
Storstormen 1987 gjorde mest skade i Sør-England og Frankrike, men rammet også Sør-Norge.

Storstormen i Vest-Europa 1987 var et ekstremt kraftig lavtrykk (ekstratropisk syklon), som 16. oktober særlig rammet Sør-England og Nord-Frankrike, men forårsaket også skader i Spania, Belgia, Danmark og Norge. I England ble stormen sagt å være den sterkeste siden 1703. I England og Frankrike omkom henholdsvis 18 og 4 mennesker i uværet. Stormen ble beregnet å koste henholdsvis 1 milliard pund og 23 mrd. francs i de to landene (tilsvarer henholdsvis ca. 9 mrd. og 26 mrd. kr med datidens valutakurser). I England ble meteorologene i etterhånd kritisert for mangelfull varsling. Skadene skyldtes særlig vinden; i noen grad også stormflo og store nedbørmengder. Mens de fleste stormer i Vest-Europa dannes nær Newfoundland og driver meget raskt mot øst eller nordøst, ble denne dannet i Biskayabukta og beveget seg noe langsommere i nordøstlig retning. Stormen gav støtet til utviklingen av en hypotese om lavtrykkets giftige hale.

Innhold

Før stormenRediger

15. oktober drev et lavtrykk øst av Skottland langsomt nordover. Et tråg lå over England, Wales og Irland. Et lavtrykk dannet seg i Biskayabukta og beveget seg nordøstover mens det forsterket seg. Det første stormvarselet for farvannene rundt Kanalen ble sendt kl. 630. Etter en prognose fra kl. 12 varslet en at vindkast på over 110 km/t kunne forekomme i et lite område rundt Dover, men ikke på fransk side[1]. Kl. 12 Kl. 2235 ble det varslet full storm, og kl. 0140 den 16. sterk storm. For landområdene ble det varslet sterk, men ikke ekstrem vind; store nedbørmengder ble antydet som en større fare enn vinden. Kl. 0135 fikk imidlertid forsvarsdepartementet et varsel om at stormen kunne bli så kraftig at militær assistanse kunne bli nødvendig. Da lå stormsentret omtrent ved Land's End.

I Sør-England og Nord-FrankrikeRediger

Vinden var svært byget, slik at skadene ble større enn gjennomsnittsvinden kunne tyde på. En rekke anemometere ble ødelagt av vindkastene, ble slått ut fordi strømmen gikk, eller gikk ikke langt nok. De sterkeste vindkastene ble målt til 216 km/t i England og 217 km/t i Normandie, men beregninger av satellittdata fra Bretagne tyder på opptil 220 km/t – dvs. svært nær styrken i de kraftigste vindkastene under Nyttårsorkanen 1992. Den sterkeste vinden var sørlig og dreide så sørvestlig, dvs. at i hovedsak hadde Nord-Frankrike fralandsvind og Sør-England pålandsvind.

I Sør-England var vinden på sitt sterkeste i 3-4 timer. Uværet kulminerte tidlig om morgenen, noe som kan ha bidratt til å redusere antall omkomne. I England felte stormen 15 mill. trær (hvorav seks av de syv eiketrærne i Sevenoaks) og ødela båter, skip og hus. Veier ble stengt; jernbaner og båtruter innstilt. Da mange kraftlinjer ble skadet fordi trær falt over dem, tok elverket (National Grid) ut strømmen over store områder for å unngå overbelastning. Dermed ble bl.a. London mørklagt. Størst skader fikk grevskapene Kent, Sussex og Hampshire, samt kysten av Essex, Suffolk og Norfolk. Ødeleggelsesmønsteret tydet på at tornadoer fulgte stormen.

I Frankrike ble Bretagne og Normandie hardest rammet. 1,79 mill. husstander mistet strømmen og vannet. ¼ av skogene i Bretagne ble ødelagt. Bølger på 16 m ble observert utenfor Ushant og Belle Île.

Med stormen fulgte regn – til dels som tordenbyger da kaldfronten slo inn, med lokalt mye nedbør, men med store variasjoner. Trawsfynydd (Gwynedd) i Wales fikk 69.5 mm. London, som ble hardt rammet av stormen, fikk 5,6 mm.

NorgeRediger

Stormen traff også Danmark[2] og Norge, riktignok ikke med samme styrke som i områdene rundt Kanalen. I Norge krevde stormen et menneskeliv og forårsaket skader for ca. 650 mill. kr.[3]

Når sterke lavtrykk i vinterhalvåret hjemsøker Norge, går de som regel inn i Norskehavet og bøyer av nordøstover langs kysten (som nyttårsorkanen 1992) – eller følger en sørligere bane i Nordsjøen og Skagerrak så først og fremst Agder og Rogaland blir berørt. I Norge ligger derfor Østlandet vanligvis i le for stormene. Ikke denne. Vinden var sørlig og stod rett inn Oslofjorden, hvor det lave lufttrykket og vannmassene som ble presset nordover førte til Oslos høyeste stormflo siden 1914. Stormen rammet også innlandet. Den felte hundretusener av trær, ødela hus og gjorde at mange tusen mistet strømmen, og kraftig regn førte til flommer (bl.a. i Mjøsa) og oversvømmelser. Den gav også stormflo i Oslofjorden (se f.eks. Flommen i Sandviksvassdraget 1987. Ca. 300 000 m³ tømmer ble oppgitt felt på Østlandet – tallet kan virke lavt, da nærmere 150 000 m³ skal ha gått med i Engerdal alene. Virkningene av den sterke vinden ble forsterket av at mye nedbør hadde gjort bakken bløt så trerøttene hadde dårlig feste.[4] Stormen gjorde også betydelige skader lengre nord, som i Steinkjer[5].

Etter stormenRediger

Kritikk av varslingenRediger

I England gjorde stormen at aksjemarkedet først mandagen etter (den 19.) fikk reagert på krakket på Wall Street. I etterhånd ble Met Office kritisert for mangelfull varsling. De hadde varslet sterk vind, men prognosene tilsa en sørligere lavtrykksbane enn det ble, slik at den sterkeste vinden ble antatt å ramme Nord- og Midt-Frankrike. Feilen skyldtes bl.a. at de hadde inndratt et værskip sørvest for Land’s End. Dette skyldes offentlige nedskjæringer og en feilaktig tro på at satellitter kunne erstatte værskipene. Da landet i 1990 ble rammet av en ny, kraftig storm, var varslingssystemet bedre utbygget, med værskip og automatiske bøyer sørvest av Land’s End. Dermed ble varslingen bedre. Franske meteorologer brukte andre datamodeller enn de britiske og unngikk sine kollegers banefeil.

Giftig hale-teorienRediger

Ved å analysere stormen utviklet en gruppe ved University of Reading, ledet av professor Keith Browning, en teori om lavtrykkets giftige hale (engelsk: Sting jet). De identifiserte en mesoskala-luftstrøm hvor den mest ødeleggende vinden var forårsaket ved fordampning fra skytopper i syklonens sørflanke. Fordampningen gjorde luften kjøligere og dermed tyngre, så det dannet seg en smal, men intens jetstrøm som nådde bakken. Fenomenet fikk navn etter denne skyens krokform.[6] Også enkelte intense «norske» lavtrykk, som nyttårsorkanen 1992 og ekstremværet Ulrik i 2008, har hatt en giftig hale[7].


ReferanserRediger

  1. ^ Met Office 2012: The Sting Jet – Forecasting damaging winds in European Cyclones;http://www.metoffice.gov.uk/learning/library/publications/historical-facts
  2. ^ http://stuehuse.dk/111+M5dd63d77955.html?&tx_ttnews Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.[pointer]=5
  3. ^ Gustav Bjørbæk: Norsk vær i 100 år, s. 195.
  4. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 24. september 2015. Besøkt 17. april 2014. 
  5. ^ http://www.steinkjer-kommune.net/eggevandring/egge/index.php?art_id=967
  6. ^ http://www.metoffice.gov.uk/media/pdf/2/p/Sting_Jet_Flyer.PDF
  7. ^ http://www.yr.no/nyheter/1.6280892

KilderRediger