Storklokke
Storklokke (Campanula latifolia) er en flerårig urt i klokkefamilien. Planten kan bli mellom 40 og 120 cm høy, og utvikler en 3 til 6 cm lang hvit eller blå blomst formet som en bjelle, eller klokke, noe som gjenspeiles i plantens norske navn. Storklokke blomstrer mellom juli og august.
| Storklokke | |||
|---|---|---|---|
 Storklokke
| |||
| Nomenklatur | |||
| Campanula latifolia L. | |||
| Populærnavn | |||
| storklokke | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planteriket | ||
| Divisjon | Karplanter | ||
| Klasse | Blomsterplanter | ||
| Orden | Kurvplanteordenen | ||
| Familie | Klokkefamilien | ||
| Slekt | Klokkeslekten | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | skog, kulturmark | ||
| Utbredelse: | Nord-Europa | ||
Beskrivelse rediger
Stengelbladene er spisst lansettformede og 6–15 cm lange, og svakt hjerteformede ved bladstilken. Fargen er mellomgrønn eller lyst grønn, med tydelige bladnerver. Stengelen er opprett og spredt hårete øverst, men snau nederst. Tversnittet er kantete med butte kanter. Begeret er kortere enn kronbladene, men de fem begerflikene spriker rett ut og synes rundt blomsten. Etter avblomstring spriker også begerflikene ut fra den klargrønne frukten. I naturlige populasjoner er blomstene ofte hvite, men planter med blå blomster forekommer også. De dyrka formene er ofte blå. Blomstene henger klasevis oppover den øvre tredjedelen av stengelen. Klokkene og de modne fruktene er hengende.
Utbredelse rediger
Storklokke er vanlig på Østlandet og i fjord- og dalstrøk til Lofoten. Planten går opp til 1020 moh. Hageplantene av storklokke hører ofte til en annen underart, prydstorklokke (Campanula latifolia subsp. macrantha (Fisch. ex Hornem.)), som kommer fra Kaukasus. Denne underarten finnes forvilla noen få steder nord til Tromsø, mest i Nordland.[1] Under navnet Campanula latifolia macrantha (Sims) er den oppført som forbudt å innføre til Norge.[2] I tillegg er den vurdert til «lav risiko» på Fremmedartslista i 2018.
Historie rediger
Et gammelt navn på storklokke er gople.[3] Selv om dette navnet er lite i bruk nå, vises navnet igjen i mange stedsnavn, f.eks. Goplerud og Gopletjern. Tidligere har både bladrosetten om våren og rotknollene blitt sanket og spist av mennesker.[3][4] Unge blader, stilker og røtter av storklokke kan for eksempel kokes i suppe. Den kan forveksles med revebjelle som er giftig. [5][6]
Referanser rediger
- ^ Lid, J. & D. T. Lid 2005. Norsk flora, 7. utg., Red.:R. Elven, Samlaget, Oslo.
- ^ «Vedlegg I til Forskrift om fremmede organismer». Besøkt 14. april 2021.
- ^ a b Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 265. ISBN 8200089304.
- ^ Lagerberg, T. og J. Holmboe 1940. Våre ville planter, Tanum, Oslo.
- ^ Nyttevekstboka. Oslo: Dreyer. 1979. s. 20. ISBN 8209015931.
- ^ Blekastad, Hans (1979). Naturen som spiskammer. Gyldendal. s. 194. ISBN 8205115583.
Eksterne lenker rediger
- (en) Storklokke i Encyclopedia of Life
- (en) Storklokke i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Storklokke hos Artsdatabanken
- (sv) Storklokke hos Dyntaxa
- (en) Storklokke hos ITIS
- (en) Storklokke hos NCBI
- (en) Storklokke hos The International Plant Names Index
- (en) Storklokke hos Tropicos
- (en) Kategori:Campanula latifolia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Campanula latifolia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Campanula latifolia – detaljert informasjon på Wikispecies
- Norges sopp- og nyttevekstforbund oppgir storklokke som «spiselig».
