Steppeneshorn
Steppeneshorn (Stephanorhinus hemitoechus) er et utdødd neshorn som er kjent fra vestlige Eurasia og Nord-Afrika i midtre og yngre pleistocen.
| Steppeneshorn | |||
|---|---|---|---|
 Rekonstruksjon
| |||
| Nomenklatur | |||
| Stephanorhinus hemitoechus (Falconer, 1859) | |||
| Populærnavn | |||
| steppeneshorn | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | dyr | ||
| Rekke | ryggstrengdyr | ||
| Klasse | pattedyr | ||
| Orden | hovdyr | ||
| Familie | neshorn | ||
| Tribus | Dicerorhinini | ||
| Slekt | Stephanorhinus | ||
| Alder | midtre og sein pleistocen | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | steppe, åpen skog | ||
| Utbredelse: | vestlige Eurasia, Nord-Afrika | ||
Det var et stort neshorn med to horn. Skallen var svært lang og ble holdt lavt. Tennene er langt framme. Neseåpningene var lavere enn hos andre arter.[1]
I Mellom-Europa er steppeneshornet en typisk art for mellomistider der det forekom sammen med skogelefant, merckneshorn, urokse, flodhest, kjempehjort, dåhjort, rådyr, og noen steder europeisk vannbøffel. Steppeneshornet foretrakk et åpent habitat i motsetning til merckneshornet, som det ofte forekom samtidig med og som var var tilpasset et liv i tett skog. Den tredje neshornarten i Mellom-Europa i yngre pleistocen, ullhåret neshorn, var knyttet til de kalde steppene når det var istid.[2][3]
Det er likevel en overforenkling å si at merckneshorn utelukkende levde i skog og steppeneshorn bare på stepper. Studier av slitasje på tennene viser at begge arter var ganske fleksible i valg av føde. Steppeneshorn var en ganske sjelden art, men var vanligere der merckneshorn manglet, som på Den iberiske halvøy, i England i Eem-mellomistiden og kanskje i Kaukasus.[4][2][3]
De eldste funnet i Europa er fra Italia for omtrent 500 000 år siden. Steppeneshornet hadde en vid utbredelse i Mellom- og Sør-Europa i sein midtre og tidlig yngre pleistocen, og under Eem-mellomistiden fantes arten også i Sørvest-Asia og Nord-Afrika. Steppeneshornet døde ut mot slutten av siste istid i likhet med de fleste andre artene i megafaunaen i temperert Eurasia. De yngste funnene er fra isotoptrinn 3 (57 000–29 000 år siden) i Italia, Monaco, Sør-Frankrike, Spania og Portugal.[5][6][7]
Referanser rediger
- ^ Mikael Fortelius, Paul Mazza og Benedetto Sala (1993). «Stephanorhinus (Mammalia: Rhinocerotidae) of the Western European Pleistocene, with a revision of S. etruscus (Falconer, 1868)». Palaeontographia Italica. 80: 63–155. ISSN 0373-0972.
- ^ a b Björn Kurtén (1964). Istidens djurvärld. Stockholm: Aldus/Bonniers. s. 103.
- ^ a b Diana Pushkina (2007). «The Pleistocene easternmost distribution in Eurasia of the species associated with the Eemian Palaeoloxodon antiquus assemblage» (PDF). Mammal Review. 37 (3): 224–245. ISSN 0305-1838.
- ^ Eline N. van Asperen og Ralf-Dietrich Kahlke (2015). «Dietary variation and overlap in Central and Northwest European Stephanorhinus kirchbergensis and S. hemitoechus (Rhinocerotidae, Mammalia) influenced by habitat diversity: “You'll have to take pot luck!” (proverb)». Quaternary Science Reviews. 107: 47–61. ISSN 1873-457X. doi:10.1016/j.quascirev.2014.10.001.
- ^ Luca Pandolfi m.fl. (2013). «The skull of Stephanorhinus hemitoechus, paleobiogeography, biochronology, Middle Pleistocene, Campagna Romana, Sabatini Volcanic District». Bulletin of Geosciences. 88 (1): 51-62. ISSN 1802-8225.
- ^ Luca Pandolfi m.fl. (2017). «Late Pleistocene last occurences of the narrow-nosed rhinoceros Stephanorhinus hemitoechus (Mammalia, Perissodactyla) in Italy». Rivista Italiana di Paleontologia e Stratigrafia. 123 (2): 177-192. ISSN 0035-6883. doi:10.13130/2039-4942/8300.
- ^ Frédéric Lacombat (2006). «Pleistocene rhinoceroses in Mediterranean Europe and in Massif Central (France)». Cour. Forsch.-Inst. Senckenberg. 256: 57-69. ISSN 0341-4116.
Eksterne lenker rediger
- (en) Steppeneshorn i Global Biodiversity Information Facility
- (en) Steppeneshorn hos Fossilworks
- (en) Kategori:Stephanorhinus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
