Statsministerens stedfortreder (Sverige)

Statsministerens stedfortreder er i Sverige en funksjon som en statsråd har som erstatter statsministeren under hans/hennes fravær og således skal kunne avlaste statsministeren og lede regjeringens arbeid når statsministeren er forhindret fra å gjøre dette.

Isabella Lövin (mp) bærer tittelen «visestatsminister» siden 25. mai. 2016, men er tross dette ikke statsministerens stedfortreder.

En betegnelse på denne personen har ofte vært visestatsminister.[1]

Om ingen særskilt stedfortreder har blitt utnevnt, overtas oppgaven av det statsrådet som har lengst sammenlagt tjenestetid i regjeringen. Om flere har vært statsråder like lenge, blir det den av dem som er eldst i alder som overtar denne oppgaven (senioritet).

Betegnelsen visestatsminister er særskilt vanlig i koalisjonsregjeringer og tildeles der i allmennhet partilederen for det nest største partiet i regjeringen.

Foruten avlastningsfunksjonen kan en stedfortreder ha andre arbeidsoppgaver, noe som imidlertid skifter avhengig av innehaveren. En særskilt utnevnt stedfortreder kan enten ha sitt arbeid lagt helt til statsrådsberedningen (slik var eksempelvis tilfellet med Bosse Ringholm i regjeringen Persson 2004–2006) eller samtidig inneha en annen ministerpost (for eksempel Bengt Westerberg som på samme tid var sosialminister og statsministerens stedfortreder i regjeringen Bildt 1991–1994). Den første særskilt utnevnte stedfortrederen var folkpartisten Per Ahlmark (som samtidig var arbeidsmarkedsminister) i regjeringen Fälldin I.

Før 1975 fungerte utenriksministeren, regjeringens andre eksellense, som stedfortreder. Den offisielle tittelen som stedfortredende statsminister ble innrettet fra og med 1. januar 1975 i og med ikrafttredelsen av 1974 års regjeringsform, som i 2012 års versjon fastslår at «Statsministern kan bland de övriga statsråden utse någon att i egenskap av ställföreträdare vid förhinder för statsministern fullgöra hans eller hennes uppgifter».[2]

I Sverige har tidligere visestatsminister blitt brukt som vanlig betegnelse for den som er stedfortreder for statsministeren, men i regjeringen Löfven, som tiltrådte 3. oktober 2014, ble Åsa Romson kalt visestatsminister uten formelt å være statsministerens stedfortreder, noe som ble allment kjent over ni måneder senere i samband med at statsminister Stefan Löfven hadde blitt ført akutt til sykehus i ambulanse.[3] Under regjeringsomdannelsen 25. mai 2016 etterfulgte Isabella Lövin Romson som visestatsminister. Romsons/Lövins tittel visestatsminister er kun seremoniell, uten faktisk innhold.[4][5] Noe formell utnevnelse av statsministerens stedfortreder har ikke funnet sted i Regjeringen Löfven og rollen blir da tildelt det statsrådet som har lengst tjenestegjøringstid, som er utenriksminister Margot Wallström.[6][7]

Liste over statsministerens stedfortredereRediger

Innehavere av stillingen i kursiv stil betegner en person ikke har vært formelt utnevnt til visestatsminister, men som av ovennevnte senoritetsgrunner har vært stedfortreder for statsministeren i perioder da ingen særskilt visestatsminister har vært utnevnt.

# Bilde Navn Embetstid Partitilhørighet Regjering
  Gunnar Sträng
(1906–1982)
1. januar 1975 – 8. oktober 1976 Socialdemokraterna Palme I
1   Per Ahlmark
(1939–)
8. oktober 1976 – 7. mars 1978 Folkpartiet Fälldin I
2   Ola Ullsten
(1931–)
7. mars 1978 – 18. oktober 1978 Folkpartiet Fälldin I
Sven Romanus
(1906–2005)
18. oktober 1978 – 12. oktober 1979 Partiløs Ullsten
  Ingemar Mundebo
(1930–)
12. oktober 1979 - 31. juli 1980 Folkpartiet Fälldin II
(2)   Ola Ullsten
(1931–)
1. august 1980 – 8. oktober 1982 Folkpartiet Fälldin III
3   Ingvar Carlsson 8. oktober 1982 – 13. mars 1986 Socialdemokraterna Palme II
Svante Lundkvist
(1919–1991)
13. mars 1986 - 9. oktober 1986 Socialdemokraterna Carlsson I
  Kjell-Olof Feldt 10. oktober 1986 – 16. februar 1990 Socialdemokraterna Carlsson I
Lena Hjelm-Wallén
(1943–)
16. februar 1990 – 27. februar 1990 Socialdemokraterna Carlsson I
4 Odd Engström
(1941–1998)
27. februar 1990 – 4. oktober 1991 Socialdemokraterna Carlsson II
5   Bengt Westerberg
(1943–)
4. oktober 1991 - 7. oktober 1994 Folkpartiet C. Bildt
6   Mona Sahlin
(1957–)
7. oktober 1994 – 16. november 1995 Socialdemokraterna Carlsson III
Lena Hjelm-Wallén
(1943–)
17. november 1995 – 7. oktober 1998 Socialdemokraterna Persson
7 Lena Hjelm-Wallén
(1943–)
7. oktober 1998 – 21. oktober 2002 Socialdemokraterna Persson
8 Margareta Winberg
(1947–)
21. oktober 2002 – 30. oktober 2003 Socialdemokraterna Persson
  Marita Ulvskog
(1951–)
31. oktober 2003 – 31. mai 2004 Socialdemokraterna Persson
9   Lars Engqvist
(1945–)
1. juni 2004 – 30. september 2004 Socialdemokraterna Persson
  Laila Freivalds
(1942–)
1. oktober 2004 - 31. oktober 2004 Socialdemokraterna Persson
10   Bosse Ringholm
(1942–)
1. november 2004 – 6. oktober 2006 Socialdemokraterna Persson
11   Maud Olofsson
(1955–)
6. oktober 2006 – 5. oktober 2010 Centerpartiet Reinfeldt
12   Jan Björklund
(1962–)
5. oktober 2010 – 3. oktober 2014 Folkpartiet Reinfeldt
  Margot Wallström
(1954–)
3. oktober 2014 – d.d. Socialdemokraterna Löfven
  Åsa Romson
(honorær tittel)
(1972–)
3. oktober 2014 – 25. mai 2016 Miljöpartiet Löfven
  Isabella Lövin
(honorær tittel)
(1963–)
25. mai 2016 – d.d. Miljöpartiet Löfven

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Erik Holmberg & Nils Stjernquist, "Vår författning", upplaga 10:1, 1995, ISBN 91-38-50422-7, s. 106
  2. ^ Regeringsformen 6 kap. § 10 – Mal:SFS
  3. ^ "Stefan Löfven hemma igen efter akut sjukhusbesök", Dagens Nyheter, 16 juli 2015.
  4. ^ TT/Aftonbladet 2015-07-18
  5. ^ Svenska Dagbladet 2015-07-18
  6. ^ DN 2015-07-18
  7. ^ SvD 2015-07-19

Eksterne lenkerRediger